§ 6 - Romani-/taterutvalget - habilitet

Saksnr. 13/2161 EO BMH/bj
Dato: 23.04.2013

Romani-/taterutvalget – habilitet

Vi viser til brev 18. mars 2013, der Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) ber om Lovavdelingens vurdering av habiliteten for person av romani-/taterslekt ved eventuell deltakelse i utvalget som skal kartlegge politikk og tiltak overfor romanifolk/tatere. I brevet er det ikke gitt nærmere opplysninger om aktuelle kandidater til utvalget. Av den grunn er vår vurdering av generell karakter.

Vurderingen av romanifolk/tateres habilitet som medlemmer i utvalget må ta utgangspunkt i forvaltningsloven § 6, jf. § 10. Etter forvaltningsloven § 6 første ledd er den som selv er part i saken, inhabil til å treffe avgjørelse i saken, eller forberede saken. Tilsvarende gjelder dersom et familiemedlem som er omfattet av bestemmelsen, er part i saken.

For de arbeidsoppgaver som i sin alminnelighet legges til offentlige oppnevnte utvalg, har verken partsbegrepet eller uttrykket «saken» noen klar betydning. Utvalget som skal kartlegge politikk og tiltak overfor romanifolk/tatere har bl.a. som oppgave å undersøke og beskrive norske myndigheters, institusjoners, organisasjoners og andre virksomheters politikk og tiltak overfor romanifolket/taterne frem til i dag. Utvalget skal videre vurdere om funnene gir grunnlag for fremtidige tiltak som kan bidra til forsoning og rettferdighet.

Deler av utvalgets arbeid har preg av å være en granskningskommisjon, i den forstand at mishandling og overgrep overfor romanifolket/taterne vil kunne bli avdekket. I rundskriv G-48/75 fra Justis- og politidepartementet er partsbegrepet for granskingskommisjoner nærmere kommentert:

«I forhold til habilitetsreglene bør man anse som parter ikke bare de personer som det på det aktuelle tidspunkt er spørsmål om å rette kritikk mot, men alle som får sitt forhold gransket av kommisjonen.»

Formuleringen retter seg mot de personer det kan være aktuelt å kritisere for beslutninger eller handlinger. Verken denne eller øvrige formuleringer i rundskrivet trekker i retning av at personer som har vært utsatt for mishandling, overgrep eller andre episoder av mer eller mindre alvorlig karakter, bør anses som parter. Det forhold at utvalgsmedlemmer kan ha vært utsatt for enkeltepisoder eller vært omfattet av den politikken som norske myndigheter i sin alminnelighet har ført overfor romanifolk/tatere, kan ikke være tilstrekkelig til å anse disse personene som part i saken. Utvalgets mandat er å undersøke og beskrive enkeltepisoder, for derigjennom å benytte denne informasjonen som underlagsmateriale for en vurdering av forsoning og rettferdighet. Den «saken» utvalget som sådan skal utrede, er dermed av en helt annen karakter enn de mulige hendelser som utvalgsmedlemmene kan ha opplevd. Det foreligger dermed ikke inhabilitet etter forvaltningsloven § 6 første ledd.

Etter omstendighetene kan personer av romani-/taterslekt være inhabile til å delta i utvalget etter forvaltningsloven § 6 andre ledd fordi det foreligger «særegne forhold ... som er egnet til å svekke tilliten til» deres upartiskhet. Denne generelle formuleringen åpner for en bred, skjønnsmessig vurdering av de aktuelle utvalgsmedlemmenes tilknytning til de forholdene som vil være gjenstand for utvalgets undersøkelser.

Loven nevner særskilt at det ved denne vurderingen skal «legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe» for utvalgsmedlemmet selv eller noen som han eller hun har «nær personlig tilknytning til». De «særegne forhold» som loven sikter til, må knytte seg til individuelle forhold ved utvalgsmedlemmets person, for eksempel enkeltepisoder eller hendelser som utvalgsmedlemmet har en særlig personlig tilknytning til.

Ved vurderingen av om det foreligger «særegne forhold» er det ikke tilstrekkelig at man tilhører en bestemt gruppe eller at man er medlem av en organisasjon eller et fellesskap som har interesser i saken. Vi viser i den forbindelse til FADs brev, der det redegjøres for at jødene var representert i utvalget som kartla faktiske forhold rundt beslagleggelsen av jødenes eiendommer og eiendeler under 2. verdenskrig (NOU 1997: 22) og at samene var representert i samerettsutvalget (NOU 1984: 18 og NOU 1997: 4). Inhabilitet etter forvaltningsloven § 6 andre ledd vil først foreligge dersom det enkelte utvalgsmedlem har en slik særlig personlig interesse i eller fordel av utvalgets undersøkelser, redegjørelser og konklusjoner at det er egnet til å svekke tilliten til dette utvalgsmedlemmet.

I dette tilfellet er utvalgets mandat omfattende. Mandatet legger føringer for at det skal gjennomføres undersøkelser, redegjørelser, vurderinger og konklusjoner, både om fortidige forhold og fremtidig politikk. De fleste av disse problemstillingene er av generell karakter, hvor personer av romani-/taterslekt generelt vil være habile deltakere i utvalgets arbeid. Avdekking av klanderverdige forhold må videre antas å være i samfunnets interesse, på samme måte som det vil være av interesse for romanifolk/tatere som gruppe. En slik gruppeinteresse representerer ikke «særegne forhold» av individuell karakter som forvaltningsloven § 6 andre ledd tar sikte på å omfatte.

På denne bakgrunn vil personer av romani-/taterslekt generelt ikke være inhabile til å delta i utvalget som skal kartlegge politikk og tiltak overfor romanifolk/tatere.