§ 5 - Forståelsen av ervervsbegrepet i konsesjonsloven ved uskifte

Saksnummer: 2005/07020		Dato: 19.01.2006
EO FBF/KJL

 

Forståelsen av ervervsbegrepet i konsesjonsloven ved uskifte

Vi viser til brev 5. oktober 2005 fra Landbruks- og matdepartementet, hvor Lovavdelingen bes vurdere om det å overta en eiendom ved uskifte er å anse som et erverv i konsesjonslovens forstand.

Spørsmålet vil være avgjørende for om en gjenlevende ektefelle som overtar en landbrukseiendom ved uskifte pålegges bo- og driveplikt etter lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) § 5 annet ledd. Etter § 5 første ledd nr. 1 er konsesjon ikke nødvendig når erververen er eierens ektefelle. Ved erverv av visse jord- og skogbrukseiendommer er det likevel et vilkår for konsesjonsfrihet at erververen bosetter seg på eiendommen og selv bebor og driver den i minst fem år, jf. annet ledd. Dersom overtakelse av en eiendom ved uskifte er å anse som et erverv i bestemmelsens forstand, vil derfor gjenlevende ektefelle som sitter i uskifte pålegges bo- og driveplikt med mindre det gis fritak i det enkelte tilfelle.

Det må vurderes konkret i forhold til hvert enkelt regelsett som anvender et ervervsbegrep om overtakelse av eiendeler ved uskifte er å anse som et erverv. Det klare utgangspunktet ved uskifte er uansett at det ikke skjer noen eiendomsovergang fra avdøde til gjenlevende ektefelle. Å overta eiendeler ved uskifte innebærer ikke at gjenlevende ektefelle tar arv, og man kan ikke uten videre trekke paralleller mellom arv og uskifte.

Dersom uskifte i relasjon til et konkret regelsett skal kunne sies å innebære et erverv, må begrunnelsen for dette søkes i rettskildene – herunder i de særlige hensyn som gjør seg gjeldende – for det enkelte regelsett. Etter Lovavdelingens syn er det i forhold til konsesjonslovens bestemmelser ikke grunnlag for å si at overtakelse av en eiendom ved uskifte skal anses som et erverv.

At gjenlevende ektefelle med visse begrensninger har samme rådighet som en eier over uskifteboet etter arveloven § 18, kan ikke tillegges avgjørende betydning. Dette er det alminnelige utgangspunkt ved uskifte, og er ikke til hinder for at overtakelse ved uskifte normalt ikke anses som et erverv. Vi kan ikke se at det foreligger forhold ved konsesjonsregelverket som gjør at dette hensynet bør vurderes annerledes.

Uskifte omfattes klart nok ikke av redegjørelsen for ervervsbegrepet i konsesjonslovens forarbeider. I Ot.prp. nr. 6 (1972-73) s. 27-28 – som gjelder konsesjonsloven av 1974 – uttales det at ”alle ervervsformer” bør omfattes av lovens bestemmelser, og det vises blant annet til overføring ved arv og skifte, men ikke til overtakelse ved uskifte. Vi kan ikke se at forarbeidene til konsesjonsloven av 2003 gir ytterligere presiseringer i forhold til dette, og forarbeidene gir derfor ikke grunnlag for å fravike det alminnelige utgangspunktet.

Landbruks- og matdepartementet har vist til at det også i Ola Rygg/Oluf Skarpnes: Odelsloven (4. utg., 2002) s. 176 er lagt til grunn at det ikke oppstår bo- og driveplikt for gjenlevende ved overtakelse ved uskifte eller ved overtakelse av en eiendom på felleseieskifte. Rygg/Skarpnes legger videre til grunn at hvis eiendommen tilhørte avdødes særeie, må gjenlevende oppfylle bo- og driveplikten. Landbruks- og matdepartementet uttaler til dette i brevet hit at særeietilfellene burde betraktes på samme måte som de tilfeller hvor eiendommen tilhørte avdøde ektefelles rådighetsdel. Eiendeler som tilhørte en ektefelles særeie går imidlertid som utgangspunkt ikke inn i uskifteboet, jf. arveloven § 9 første ledd. Dersom avdødes særeie inngår i uskifteboet etter § 9 annet ledd, er vi enig med Landbruks- og matdepartementet i at dette må likestilles med overtakelse av felleseie ved uskifte. Så lenge en eiendel overtas ved uskifte, er det etter vårt syn vanskelig å se at rettsvirkningene av uskifte skal avhenge av hvordan den enkelte eiendel kom inn i uskiftet.

Vi kan heller ikke se at de særlige hensyn som begrunner en bo- og driveplikt er tilstrekkelig tungtveiende til å begrunne en annen løsning enn den som er lagt til grunn ovenfor. Avdødes bo- og driveplikt står prinsipielt ikke i noen annen stilling enn øvrige forpliktelser som påhvilte avdøde. Dersom avdøde har oppfylt en forpliktelse, vil den klare hovedregel være at overtakelse ved uskifte ikke utløser en ny forpliktelse for gjenlevende selv om overtakelse ved arv skulle utløse en slik forpliktelse.

Etter Lovavdelingens syn trekker disse momentene i retning av at uskifte heller ikke er et erverv i konsesjonslovens forstand. På den annen side har vi ikke kjennskap til eksisterende praksis. En konsistent praksis ville kunne gi grunnlag for en avvikende forståelse av om uskifte skal betraktes som et erverv i konsesjonslovens forstand.

Landbruks- og matdepartementet ønsker også vurdert om gjenlevende som overtar en eiendom ved uskifte, trer inn i avdødes bo- og driveplikt dersom avdøde ikke har fullført pliktperioden. Bo- og driveplikten er en personlig plikt, som i utgangspunktet ikke kan overføres til andre. Dette er klart i normaltilfellene, ved at en erverver ikke kan oppfylle bo- og driveplikten ved å la en leietaker, forpakter eller lignende bosette seg på eiendommen. Hvordan dette stiller seg i uskiftetilfellene, er etter Lovavdelingens syn mer uklart, og det er vanskelig å finne sikre holdepunkter i det foreliggende rettskildematerialet i noen retning. Landbruks- og matdepartementet har gitt uttrykk for at det vil gi et urimelig resultat om gjenlevende ikke får noen bo- og driveplikt i det hele tatt. For gjenlevende ektefelle vil en slik løsning imidlertid klart nok ikke være urimelig, og det er etter vårt syn noe anstrengt å si at løsningen vil være urimelig i forhold til de interesser bo- og driveplikten skal ivareta. Vi er under sterk tvil tilbøyelig til å anta at den gjenlevende ektefellen ikke overtar den gjenstående del av avdødes bo- og driveplikt.