§ 49 - Forholdet mellom regelverk om kredittvilkår og regelverk for tilbakebetaling av utdanningsstøtte

Saksnr. 201102914 EP PSW/LNR
Dato: 08.07.2011

Forholdet mellom regelverk om kredittvilkår og regelverk for tilbakebetaling av utdanningsstøtte

Vi viser til Kunnskapsdepartementets brev 29. mars 2011 med spørsmål om forholdet mellom reglene for endring av kredittvilkår i lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 49 og endring i vilkårene for tilbakebetaling av utdanningsstøtte, jf. forskrift 27. desember 2010 nr. 1823 om forrentning og tilbakebetaling av utdanningslån og tap av rettigheter 2011 (heretter omtale som tilbakebetalingsforskriften).

Bakgrunnen for henvendelsen er at det med virkning fra 1. januar 2011 er foretatt en endring i tilbakebetalingsforskriften § 2-3 syvende ledd som innebærer at det nå også skal beregnes over- og underkurs for de låntakere som har inngått avtale om binding av renten og som avbryter fastrenteavtalen ved å få innvilget støtte til ny utdanning. Kunnskapsdepartementet ber om Lovavdelingens syn på om en slik forskriftsfestet endring i vilkårene for tilbakebetaling av utdanningslånet kan gjøres gjeldende overfor låntakere som har inngått låneavtale før endringen trådte i kraft.

Kunnskapsdepartementet viser til brev fra 29. oktober 2010 (snr. 201010628), og legger til grunn at det her er avklart at en avtale mellom partene om å binde renten med virkning for en allerede inngått kredittavtale, eller enighet om å avslutte en rentebindingsperiode, er å anse som endring av vilkårene for kredittavtalen.

Til dette vil vi bemerke at uttalelsen 29. oktober 2010 knytter seg til forståelsen av finansavtaleloven § 51 b om angrerett ved kredittavtaler. I uttalelsen legges det til grunn at angreretten kun gjelder ved inngåelse av en kredittavtale, og at en etterfølgende avtale mellom partene om å binde renten eller om å avslutte en rentebindingsperiode må anses som en avtale om endring av kredittvilkårene, og ikke som inngåelse av en ny kredittavtale. Det er ikke grunnlag for uten videre å gi denne uttalelsen generell gyldighet i relasjon til de øvrige bestemmelsene i finansavtaleloven. Hvilke rettslige konsekvenser en avtale om å binde renten eller å avslutte en rentebindingsperiode får, vil måtte avgjøres på bakgrunn av en konkret tolking av den eller de aktuelle bestemmelsene i finansavtaleloven.

Finansavtaleloven § 49 om endring av kredittvilkårene fastsetter i første ledd at dersom partene er ”enige om å endre kredittavtalen, gjelder §§ 46 a og 48 tilsvarende så langt de passer”. Denne bestemmelsen er det ikke gjort særskilt unntak fra eller tilpasninger til for Statens lånekasse. Når en kredittkunde søker om fast rente eller søker om å tre ut av en fastrenteavtale, og Statens lånekasse som kredittgiver innvilger søknaden, må det i relasjon til finansavtaleloven § 49 første ledd sies å foreligge en enighet mellom partene om endring av kredittavtalen. Når det gjelder henvisningen til at finansavtaleloven §§ 46 a og 48 gjelder tilsvarende så langt de passer, vil det for Lånekassens del gjelde med de tilpasninger og unntak som følger av forskrift 30. juni 2000 nr. 653 §§ 3 og 4.

Slik vi forstår saken, er problemstillingen imidlertid ikke om inngåelse av en fastrenteavtale er en endring av den opprinnelige kredittavtalen, men gjelder endring av vilkårene for fastrenteavtalen.

Kunnskapsdepartementet reiser generelt spørsmål om endringer i forskrift gitt med hjemmel i lov 3. juni 2005 nr. 37 om utdanningsstøtte (utdanningsstøtteloven) skal betraktes som en endring av kredittvilkårene i finansavtalelovens forstand.

Lovavdelingen nøyer seg i denne sammenheng med å peke på at Justisdepartementet i den kongelige resolusjonen til forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger til lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) for Statens lånekasse for utdanning har lagt til grunn at utdanningsstøtteloven går foran finansavtalelovens regler i tilfeller der det foreligger uttrykkelig regulering av det aktuelle spørsmål i utdanningsstøtteloven. I den kongelige resolusjonen ble det videre understreket fra Justisdepartementets side at det i seg selv er et tolkingsspørsmål når det kan sies å foreligge slik uttrykkelig regulering i utdanningsstøtteloven.

Utover dette er det ikke naturlig for Lovavdelingen å uttale seg om hvorvidt endringer i Kunnskapsdepartementets regelverk kan gjøres gjeldende overfor allerede inngåtte avtaler om fastrente.