§ 48 a - Stengerett etter forbrukerkjøpsloven § 48 a

Stengerett etter forbrukerkjøpsloven § 48 a

Vi viser til Deres brev 10. oktober 2007, hvor De reiser flere spørsmål som gjelder nettselskapets stengerett etter lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) § 48 a.

Justisdepartementet har som utgangspunkt ikke anledning til å utrede rettsspørsmål for private. Vi vil likevel knytte noen bemerkninger til de spørsmålene som er stilt. Hvis det er ønskelig med en mer utførlig redegjørelse, kan De vurdere å ta kontakt med en advokat eller en annen rettshjelper.

Forholdet mellom de kontraktsrettslige stengereglene og inkassoloven er drøftet i NOU 2004: 4 Lovregulering av strømavtaler sluttet med forbrukere punkt 20.4.13 (s. 139 høyre spalte):

”Etter standard nettleieavtale § 7-2 tredje ledd kan et stengingsvarsel sendes i samme brev som et inkassovarsel eller en purring dersom det går klart frem at det er å anse som et stengingsvarsel. I lys av hvor effektiv en trussel om stenging kan være som inndrivingsmetode, kan det stilles spørsmål om det bør være adgang til å sende kombinert stengingsvarsel og inkassovarsel/purring. Gitt at de materielle vilkårene for stenging er oppfylt, mener arbeidsgruppen at det ikke bør være utelukket at man kombinerer de to fremgangsmåtene. Det vil da ikke være i forbrukerens interesse å få to forsendelser i stedet for en, ettersom det er forbrukeren som må dekke inndrivingskostnadene. Dersom vilkårene for stenging ikke er oppfylt, eller ikke vil bli oppfylt i løpet av fireukers-fristen i stengingsvarselet, må det på sin side antas å være i strid med kravet til «god inkassoskikk» i inkassoloven § 8 dersom et varsel om stenging blir sendt sammen med en purring eller et inkassovarsel. Forbrukeren vil da ikke plikte å dekke nettselskapets kostnader knyttet til utsendelsen, jf. inkassoloven § 17 fjerde ledd.”

Med dette som bakgrunn vil vi knytte noen merknader til de spørsmålene De har reist.

1. Det første spørsmålet er om frivillige betalingsordninger mellom et nettselskap og deres kunder kan anses som en del av stengegrunnlaget eller skal anses som en ordinær kredittgiving.

De materielle vilkårene for stenging følger av forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd. Grunnvilkåret er at det foreligger ”vesentlig kontraktsbrudd” fra forbrukerens side. Ved vurderingen av om det foreligger vesentlig kontraktsbrudd, må det tas hensyn til om det foreligger en betalingsordning, og eventuelt om forbrukeren har betalt i samsvar med ordningen. Dette har støtte i Ot.prp. nr. 114 (2004–2005) Om lov om endringer i forbrukerkjøpsloven (lovregulering av strømavtaler) punkt 13.4.6 (s. 119 høyre spalte), hvor det bl.a. heter: ”I vesentlighetsvurderingen vil det også kunne ha betydning om nettselskapet og forbrukeren har inngått avtale om en nedbetalingsplan.” Dersom det er avtalt en slik ordning, og forbrukeren ikke har brutt forutsetningene for ordningen, har vi vanskelig for å se at stenging kan skje, selv om det tidligere er konstatert vesentlig kontraktsbrudd.

2. Det andre spørsmålet gjelder situasjonen der et nettselskap har forfalte krav mot en kunde som ikke fremkommer på et stengevarsel, selv om kravet i og for seg kunne ha vært tatt med i stengevarselet. Spørsmålet er om et slikt krav kan danne grunnlag for stenging på et senere tidspunkt.

Det fremgår ikke klart av spørsmålet om det siktes til at kravet skal tas med i den verserende stengesaken eller i en eventuell senere stengesak. Det fremgår heller ikke om det er tale om et krav som var forfalt da stengevarselet ble sendt, eller om det gjelder et krav som forfaller senere. Vi forutsetter i det følgende at det dreier seg om et krav som var forfalt da stengevarselet ble sendt.

Dersom kravet skal være en del av stengegrunnlaget i en verserende sak, antar vi at det må sendes et nytt stengevarsel med en ny betalingsfrist for skyldneren. Utgangspunktet må ellers være at et krav kan tas med i en senere stengesak selv om det ikke var med i den første, med mindre nettselskapets unnlatelse av å ta med kravet i den første saken må tolkes som en frafallelse av retten til senere å foreta stenging på grunnlag av kravet.

3. Det tredje spørsmålet er om misligholdte krav fra et gammelt kundeforhold kan danne grunnlag for stenging i et nytt kundeforhold mellom de samme partene.

Det klare utgangspunktet i norsk rett er at hvert kontraktsforhold må vurderes separat. I samsvar med dette antar vi at mislighold som skriver seg fra én nettleieavtale, ikke kan gi grunnlag for å utøve stengerett i en ny nettleieavtale mellom de samme partene.

4. Det fjerde spørsmålet er om nettselskapet kan nekte å koble en forbruker til strømnettet inntil tidligere misligholdte krav er gjort opp.

Dette spørsmålet kan ikke besvares generelt. Svaret vil bl.a. avhenge av om det er foretatt en stenging av forbrukerens anlegg, og i så fall om vilkårene for stenging fremdeles er til stede. Svaret vil også bero på om det er tale om et nytt kundeforhold eller fortsettelse av et gammelt. Endelig vil vi peke på at nettselskapets leveringsplikt etter energiloven § 3-3 kan ha betydning for løsningen av spørsmålet.

5. Det femte spørsmålet gjelder en situasjon med samfakturering mellom nettselskap og kraftselskap. Spørsmålet er om en innbetaling til inkassoforetaket skal gå til dekning av nettdelen eller kraftdelen.

Dette er et pengekravsrettslig spørsmål som må løses etter alminnelige pengekravsrettslige regler. Utgangspunktet for vurderingen er at forbrukeren selv kan velge om han ønsker å betale kravet på nettleie eller kravet på kraftleveranse. Hvert tilfelle må vurderes konkret, og det kan neppe oppstilles noen generell presumsjon på dette området. Om inkassoforetaket eller kreditor ikke har holdepunkter for hva som har vært forbrukerens intensjon, kan det være nærliggende å ta kontakt med forbrukeren for å få avklart dette. Et mulig alternativ kan være å fordele innbetalingen forholdsmessig ut fra størrelsen på de to kravene, men en slik løsning bør først klareres med forbrukeren.