§ 43 - Barneloven § 43 tredje ledd - pålegg om offentlig oppnevnt tilsynsperson under samvær

Saksnr. 200705381 EP KKF
Dato: 18.09.2007

 

Barneloven § 43 tredje ledd - pålegg om offentlig oppnevnt tilsynsperson under samvær

Justisdepartementet er av Barne- og likestillingsdepartementet bedt om å vurdere om Barne-, ungdoms- og familieetaten kan avslå å oppnevne tilsynsperson når retten har gitt pålegg om slik oppnevnelse etter barneloven § 43 tredje ledd.

Saken har bakgrunn i en konkret sak der Barne-, ungdoms- og familieetaten, region vest, har gitt et slikt avslag. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har bedt om Barne- og likestillingsdepartementets vurdering av forvaltningens adgang til å fatte et vedtak som innebærer at rettens avgjørelse rent faktisk bortfaller.

Lovavdelingen tar ikke stilling til den konkrete saken, men til spørsmålet om kompetansefordelingen mellom domstolene og forvaltningen etter barneloven § 43 tredje ledd.

Barneloven § 43 tredje ledd lyder:

”Det kan i avtale eller dom setjast vilkår for gjennomføringa av samværsretten. Dersom tilsyn vert sett som vilkår for samvær, kan retten i særlege høve påleggje departementet å oppnevne tilsynsperson. Departementet kan gje forskrifter med nærare føresegner om oppnemning av tilsynsperson, utøving av tilsynet og godtgjering for dette.”

Slike nærmere bestemmelser er gitt i forskrift 7. desember 2006 nr. 1360 om nærare føresegner om oppnemning av tilsynsperson, utøving av tilsynet og godtgjering for dette (i kraft 1. januar 2007). I forskriften i § 2 er det fastsatt at pålegget om å oppnevne tilsynsperson kan omfatte inntil 16 timer samvær pr. år.

Forskriften § 4 lyder:

”Utøvinga av tilsynet skal skje i samsvar med rettens premisser for samvær under tilsyn. Tilsynspersonen har ingen oppgåver eller myndigheit utover å vere til stades, dersom det ikkje går fram av domspremissane.
 Med mindre retten har fastsett det, skal ikkje tilsynspersonen gi skriftleg referat om gjennomføringa av samværet under tilsyn.”

Etter barnelova § 43 med tilhørende forskrift hører det primært under domstolene å treffe beslutning om tilsyn og om det nærmere innholdet i tilsynsordningen. Hva som skal anses som tilsyn under samvær, må være opp til domstolene innenfor rammen av loven og forskriften. Regelverket synes å gi domstolene en vid skjønnsmargin. Når retten har benyttet denne kompetansen og i samsvar med loven har gitt forvaltningen et pålegg, er det klart at et forvaltningsorgan ikke har kompetanse til å sette til side rettens pålegg ved å vedta å ikke etterkomme pålegget. Dersom forvaltningsorganet er uenig i rettens tolking av lov og forskrift, vil organet ha tre mulige handlingsalternativer. Rettens beslutning kan angripes med ordinære rettsmidler, forvaltningen kan avfinne seg med rettens tolkning av regelverket eller forvaltningen kan vurdere å presisere regelverket for fremtiden. 

Det er mulig at det siterte brevet 2. februar 2007 fra Barne- og likestillingsdepartementet til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kan ha virket forvirrende. Det legges her vekt på at domstolene ”i utgangspunktet [har] myndighet til å definere tilsynspersonens oppgaver”. Det presiseres videre at oppgavene må ”ligge innenfor det som naturlig kan defineres som ”tilsyn under samvær””. Dersom dette oppfattes slik at det er forvaltningsorganets oppgave å føre en godhetskontroll med domstolenes pålegg er dette uheldig.