§ 4 - Spørsmål om hjemmel for kontroll med eiermessige endringer innen oppdrettsnæringen

Saksnummer: 1998/02828 E TO/AS/JGS

Dato: 28.01.2002

 

Spørsmål om hjemmel for kontroll med eiermessige endringer innen oppdrettsnæringen

Vi viser til brev 10 mars 1998 med spørsmål om hvor langt ned i de underliggende forhold lov 14 juni 1985 nr 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m v (oppdrettsloven) gir hjemmel til å føre kontroll med eiermessige endringer i selskaper som har oppdrettstillatelse.

1       Etter gjeldende regelverk følger det av oppdrettsloven § 6 andre ledd bokstav a og b at det ved tildeling av tillatelse skal legges vekt på at eierinteressene i anleggene såvidt mulig skal ha lokal tilknytning og at virksomheten medvirker til en positiv utvikling i distriktet og for næringen. Begge deler må regnes som pliktige hensyn, dvs forhold som konsesjonsmyndigheten plikter å ta i betraktning når den avgjør en søknad om tillatelse. Å legge vekt på de underliggende eierforhold og den reelle innflytelse vil i denne forbindelse være helt legitimt i vurderingen av om tillatelse skal gis, og kan også gi grunnlag for at det settes bestemte vilkår. Dersom eierforholdene endrer seg, vil dette etter omstendighetene kunne gi grunnlag for tilbakekall etter lovens § 19 eller muligens etter alminnelige forvaltningsrettslige regler.

2       Fastsettelse av forskrift med hjemmel i oppdrettsloven § 4 fjerde ledd innebærer at visse endringer i de underliggende eierforhold positivt må godkjennes. I seg selv vil ikke en slik forskrift bety noen endring i hvilken eiersammensetning som er tillatt siden godkjenningskravet bare kan gjelde endringer som kommer i strid med de regler for tildeling - dvs krav til eierforholdene - som ellers er fastsatt. Men en forskrift etter § 4 fjerde ledd gjør altså at myndighetene ikke er henvist til å eventuelt å reagere gjennom reglene om tilbakekall.

Omfanget av forskriftskompetansen etter § 4 fjerde ledd beror på hva som ligger i «underliggende forhold, så som eiersammensetningen i selskaper m v som har tillatelse».

Dersom det er en juridisk person som er eier, vil de reelle eiere nødvendigvis måtte finnes ett eller flere ledd bakenfor. Der juridiske personer eier andeler i andre juridiske personer, vil man i prinsippet kunne følge en eiersammensetning gjennom et større antall ledd, til man sitter igjen med en rekke fysiske personer, evt selveiende juridiske personer.

Ordlyden i § 4 fjerde ledd - «underliggende forhold» - trekker etter vårt syn klart i retning av at man kan gå mer enn ett ledd tilbake. Så lenge en eier utøver eller kan utøve en majoritetsinnflytelse i et selskap, setter denne ordlyden etter vår vurdering ikke grenser for hvor mange ledd vedkommende må utøve sin eierrådighet gjennom, eller om vedkommende må utøve sin innflytelse gjennom flere linjer samtidig. Et eksempel på det sistnevnt kan være at A har eiermajoritet i selskapene x og y som til sammen har majoriteten i et selskap med oppdrettstillatelse. Den påfølgende eksemplifisering - «så som eiersammensetningen i selskaper m.v. som har tillatelse» - kan isolert sett tas til inntekt for at det bare er eierforholdene i det første bakenforliggende ledd som kan kontrolleres gjennom et krav om godkjenning. Men dette er bare nevnt som et eksempel i loven, og at forarbeidene ikke omtaler mer komplekse selskapsmessige eierforhold, kan etter vårt syn ikke medføre at forskriftshjemmelen er begrenset til de tilfelle som dekkes av eksemplet i loven. Både lovens generelle formål og de pliktige hensyn etter § 6 taler tvertimot for å forstå forskriftshjemmelen i samsvar med sin generelle ordlyd.

Etter Lovavdelingens syn kan myndighetene med hjemmel i oppdrettsloven § 4 fjerde ledd altså regulere den reelle eiersammensetning uten hensyn til hvor mange eierskaps-ledd man må gjennom for å komme frem til de fysiske personer som faktisk sitter med interessene.

3       Lovavdelingen ser det derimot slik at et hovedproblem er hvilken mulighet fiskerimyndighetene har til å avdekke de reelle eierforhold. Etter oppdrettsloven § 10 har innehaveren av tillatelsen opplysningsplikt om forhold som er nødvendige for at myndighetene skal kunne utføre sine gjøremål etter loven. Et spørsmål er i hvilket omfang den som har tillatelsen også plikter å undersøke og inngi rapporter om endringer i eierstrukturen. En slik aktivitetsplikt må i tilfelle søkes hjemles oppdrettsloven § 10 første ledd:

«Enhver som har eller søker om tillatelse, plikter å gi de opplysninger som er nødvendig for at myndighetene skal kunne utføre sine gjøremål etter denne lov.»

Det er tvilsomt om denne bestemmelsen hjemler noen plikt til å foreta mer enn enkle undersøkelser for å avdekke reelle eierforhold. Bestemmelsen taler således om plikt til å «gi», ikke «fremskaffe». Bestemmelsen ble først inntatt som § 3 i midlertidig lov 8 juni 1973 nr 48, uten at innholdet der ble nærmere kommentert. I de senere lover har bestemmelsen blitt videreført, også uten merknader. En mer omfattende plikt for den som har tillatelsen til å foreta undersøkelser synes således å kreve lovendring, uten at problemene knyttet til håndhevelsen derved vil være løst.

En alternativ fremgangsmåte for å skaffe seg oversikt over de reelle eierforhold, er å be eierselskapene om opplysninger, gjerne flere ledd bakover. Oppdrettsloven § 10 hjemler ikke en slik plikt. I 1973-loven var det imidlertid «enhver» som hadde plikt til å gi opplysninger, ikke bare den som «har eller søker om tillatelse». I tilfelle man ønsker å pålegge eierselskapene en slik opplysningsplikt, må loven endres f eks ved å tilføye et nytt andre punktum om dette i § 10 første ledd.