§ 38 - Spørsmål om tvungne betalingsmidler - finansavtaleloven § 38 tredje ledd

Saksnr. 12/3390 EP PSW/LVM/bj
Dato: 08.04.2013

 

Spørsmål om tvungne betalingsmidler – finansavtaleloven § 38 tredje ledd

Vi viser til brev 7. mai 2012 fra Forbrukerrådet med spørsmål om tolkingen av lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 38 tredje ledd. Forbrukerrådet ber om en avklaring av hvor langt prinsippet om rett til betaling med tvungne betalingsmidler går. Forbrukerrådet spør herunder om retten etter tredje ledd gjelder uavhengig av bestemmelsen i annet ledd om at mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten så lenge dette ikke medfører vesentlig merutgift eller annen ulempe for betaleren, og om muligheten til kun å betale med mynter, og ikke sedler, er tilstrekkelig til at § 38 tredje ledd er oppfylt.

Lovavdelingen bemerker innledningsvis at i hvilken utstrekning en forbruker kan kreve å betale med tvungne betalingsmidler (kontanter), må vurderes i det enkelte tilfellet. Vi vil her redegjøre for noen rettslige utgangspunkter for en slik vurdering.

Etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) § 14 er norske sedler og mynter tvungne betalingsmidler i Norge. Betaleren har som utgangspunkt rett til å betale med kontanter, og mottakeren kan kreve betaling med kontanter. Hensiktsmessigheten av kontant oppgjør kan imidlertid variere. I praksis skjer derfor oppgjør av pengeforpliktelser svært ofte, og i stadig økende grad, på andre måter enn ved kontant betaling. På den ene side kan betaleren ha et behov for å kunne velge en betalingsmåte som for ham eller henne fremstår som praktisk og betryggende, og som ikke medfører unødvendige kostnader. På den annen side kan betalingsmottakeren ha et begrunnet ønske om å kanalisere betalinger inn i bestemte former for å oppnå effektive og kostnadsbesparende betalingsløsninger. Disse hensynene er søkt avveid gjennom reglene i finansavtaleloven § 38 om oppgjørsmåten for pengeforpliktelser, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 48.

Etter § 38 første ledd kan betaling normalt skje ved overføring av penger til mottakerens konto, med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om betaling i kontanter. Etter annet ledd kan mottakeren av betalingen gi nærmere anvisning om betalingsmåten, med mindre den betalingsmåten det gis anvisning på vil medføre vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren. Videre har en forbruker etter tredje ledd alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.

Finansavtaleloven § 38 kan ikke fravikes ved avtale til skade for en for en forbruker, jf. § 2 første ledd. Retten for en forbruker til å betale med kontanter er etter lovens ordlyd absolutt, men begrenset til å gjelde oppgjør «hos betalingsmottakeren». Det oppstår gjerne spørsmål om hvor langt retten til kontant betaling strekker seg når man er utenfor situasjonen med varesalg over disk, for eksempel når en tjeneste ytes en rekke ulike steder og forbrukeren ønsker å betale med kontanter på stedet der tjenesten ytes. Når det gjelder dette spørsmålet, viser vi til at oppgjørsstedet «hos betalingsmottakeren» er forstått ganske snevert som forretningsstedet til betalingsmottakeren der fordringen knytter seg til mottakerens forretningsvirksomhet. Se Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 106, der det vises til gjeldsbrevloven § 3. Dersom kravet ikke er knyttet til betalingsmottakerens forretningsvirksomhet, er «hos betalingsmottakeren» forstått som på betalingsmottakerens bosted, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 106.

Retten etter § 38 tredje ledd kan i lys av dette ses som en minimumsterskel for tilrettelegging for kontant betaling i forbrukerforhold. Det må gis adgang til kontant betaling på betalingsmottakerens forretningssted. Tredje ledd krever dermed ikke at det må gis adgang til kontant betaling på ethvert sted der tjenesten ytes.

I enkelte tilfeller kan imidlertid finansavtaleloven § 38 annet ledd om betalingsmottakerens anvisningsrett etter vårt syn føre til at betalingsmottakeren har en mer vidtgående plikt til å tilrettelegge for kontant betaling enn hva som isolert følger av § 38 tredje ledd, se i denne retning Lovavdelingens uttalelse 20. oktober 2010 (snr. 201009914 EP). Mottakeren av en betaling kan etter § 38 annet ledd bare gi anvisning om betalingsmåten på en måte som ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren, og utformingen av en betalingsløsning må tilfredsstille disse kravene. Bestemmelsen gir anvisning på en konkret og skjønnsmessig rimelighetsvurdering av betalingsløsningen som tilbys. I enkelte tilfeller kan det derfor tenkes at en adgang til å betale med kontanter som er begrenset til forretningsstedet til betalingsmottakeren, vil medføre en vesentlig merutgift eller andre ulemper for en betaler som er forbruker. Vesentlighetskravet relaterer seg både til utgifter og andre ulemper, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 106. I tilfeller der det oppstår spørsmål om betalingsløsningen tilfredsstiller § 38 annet ledd, må det etter vårt syn foretas en vurdering av betalingsløsningen som helhet, hvor blant annet ytelsens karakter, plasseringen av forretningsstedet i forhold til stedet der tjenesten ytes, øvrige betalingsmuligheter hos kommisjonær, automat eller liknende, samt en eventuell monopolsituasjon, vil kunne være relevante momenter. I en slik vurdering kan det også oppstå spørsmål om eventuelle vilkår som knyttes til kontant betaling, for eksempel at man utenfor forretningsstedet kun kan benytte mynter og ikke sedler, at det ikke gis vekslingsmulighet, eller at det koster mer å betale med kontanter. Slike forhold vil måtte tas i betraktning ved vurderingen av om den samlede betalingsløsningen medfører vesentlig merutgift eller annen ulempe for betaleren etter finansavtaleloven § 38 annet ledd. For eksempler på den nærmere vurderingen etter § 38 annet ledd viser vi til Lovavdelingens uttalelser 16. januar 2002 (snr. 2001/8796 EP), 25. februar 2002 (snr. 2001/8796 EP), 23. januar 2003 (snr. 2001/8796 EP), 18. oktober 2010 (snr. 201005585 EP) og 20. oktober 2010 (snr. 201009914 EP).

Vi antar videre at det for tolkingen av både annet og tredje ledd i § 38 må tas en reservasjon for tilfeller der det ut fra den aktuelle kontraktssituasjonen vil være helt upraktisk eller umulig å gi adgang til kontant betaling, for eksempel ved salg over internett. Vi antar at bestemmelsen må tolkes innskrenkende i slike situasjoner, men går ikke nærmere inn på denne grensedragningen.

Når det gjelder Forbrukerrådets spørsmål om retten til kontant betaling gjelder uavhengig av bestemmelsen i § 38 annet ledd, forstår vi dette som et spørsmål om det er et vilkår at en annen betalingsmåte medfører vesentlig merutgift eller annen ulempe for at en forbruker skal ha rett til å betale med kontanter hos betalingsmottaker etter tredje ledd. Det er ikke tvilsomt at retten til kontant betaling hos betalingsmottaker etter tredje ledd gjelder uavhengig av betalingsmottakers anvisningsrett etter annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 49.

Forbrukerrådet har stilt spørsmål om mulighet til å betale med mynter, men ikke sedler, tilfredsstiller kravet i § 38 tredje ledd. Bestemmelsen gir forbrukeren rett til å gjøre opp med «tvungne betalingsmidler», som i sentralbankloven § 14 første ledd første punktum er definert som «sedler og mynter». Etter Lovavdelingens oppfatning tilsier ordlyden i disse bestemmelsene samt sammenhengen mellom første og annet punktum i sentralbankloven § 14 første ledd at forbrukerens rett til kontant betaling som utgangspunkt omfatter både sedler og mynter. Dette gjelder imidlertid kun så langt § 38 tredje ledd rekker, altså for oppgjør «hos betalingsmottakeren», som der fordringen knytter seg til mottakerens forretningsvirksomhet, må forstås som betalingsmottakerens forretningssted. Som det fremgår ovenfor, er rekkevidden av § 38 tredje ledd med dette begrenset.

Hvorvidt betalingsmottakeren for øvrig må legge til rette for betaling både med sedler og mynter må etter vårt syn vurderes etter prinsippet i § 38 annet ledd, altså om betalingsordningen etter en samlet vurdering må sies å medføre vesentlig merutgift eller annen ulempe for betaleren. Vi viser her til at for eksempel manglende vekslingsmulighet kan være problematisk, se Lovavdelingens uttalelse 16. januar 2002 (snr. 2001/8796 EP).