§ 36 - Forståelsen av forvaltningsloven § 36 når en domstol har tatt stilling til omkostningsspørsmålet

Saksnummer: 200404000 EO ØR/KG

Dato: 15.07.2004

 

Forståelsen av forvaltningsloven § 36 når en domstol har tatt stilling til omkostningsspørsmålet

Det vises til brev fra Fiskeridepartementet 3. mars 2004 med spørsmål om Lovavdelingens forståelse av forvaltningsloven § 36 om rett til dekning av saksomkostninger når en domstol har tatt stilling til omkostningsspørsmålet i en forutgående rettssak.

1. Saksforholdet fremgår av Bergen tingretts dom 5. november 2003 og etterfølgende korrespondanse mellom Fiskeridepartementet og Roaldnes AS. Av betydning for saken slik den foreligger for Lovavdelingen nevnes følgende:

Eierne av to fiskefartøy, Nordnes AS og Roaldnes AS, reiste sak ved Bergen tingrett mot staten v/Fiskeridepartementet med påstand om at et vedtak fattet av departementet 27. februar 2003 måtte kjennes ugyldig. Retten ga saksøkerne medhold i dom 5. november 2003. Staten ble pålagt å betale saksøkernes saksomkostninger, jf. tvistemålsloven § 172 første ledd. Ved utmålingen etter tvistemålsloven § 176 ble de omkostninger saksøkerne hadde hatt under den forutgående saksbehandling i forvaltningen også tatt i betraktning. Retten avkortet imidlertid saksøkernes krav om dekning av advokatsalær med omtrent halvparten.

Fiskeridepartementet omgjorde sitt vedtak av 27. februar 2003, i tråd med Bergen tingretts dom. Deretter krevde Roaldnes AS den delen av saksomkostningskravet som ikke ble tilkjent av tingretten dekket av Fiskeridepartementet etter forvaltningsloven § 36. Departementet avslo dette, med den begrunnelse at retten allerede hadde tatt stilling til det samlede omkostningskrav. Departementet mente at det ikke var ”grunnlag for å overprøve rettens konkrete vurdering av omkostningskravet og hvilke kostnader som har vært nødvendige”.

Roaldnes AS hevder i brev 27. februar 2004 at departementets standpunkt innebærer feilaktig anvendelse av forvaltningsloven § 36, som det hevdes må vurderes uavhengig av regelen om dekning av saksomkostninger i tvistemålsloven § 172, jf § 176. Det ble anmodet om at departementet revurderte sitt standpunkt.

2. Spørsmålet er således om departementet har anledning til å tilkjenne saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36, når en domstol allerede har tatt stilling til det samlede omkostningskravet i saken etter tvistemålsloven § 172, jf. § 176. Det forutsettes at omkostningskravet er det samme og skriver seg fra de samme omkostninger i rettssaken og forvaltningssaken.

For at en part skal få tilkjent saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36, må vilkårene i paragrafens første ledd, eventuelt annet ledd, være oppfylt. Disse vilkårene er uttømmende i den forstand at dersom vedtaket har blitt ”endret til gunst”, og parten har pådratt seg ”vesentlige” utgifter som har vært ”nødvendige for å få endret vedtaket”, så ”skal” klageren få dekket slike omkostninger. Klageren har altså rettskrav på å få dekket saksomkostningene dersom vilkårene i § 36 første ledd er oppfylt.

Forvaltningsloven § 36 må i utgangspunktet vurderes uavhengig av tvistemålslovens regler om dekning av saksomkostninger i forbindelse med rettssak. Lovavdelingen har tidligere antatt – i noe andre sammenhenger – at det her dreier seg om to forskjellige dekningssystemer med forskjellig virkeområde, jf. uttalelsene jnr. 1291/79 og jnr. 15768/99. Det utelukker imidlertid ikke at retten kan ta i betraktning kostnader påløpt under behandlingen av en forutgående forvaltningssak, der denne har hatt betydning for saksutredningen i rettssaken, jf. bl.a. Woxholth: Forvaltningsloven (3. utg., Oslo 1999) s. 455.

Et slikt syn er også lagt til grunn av Sivilombudsmannen. I Sivilombudsmannens årsmelding 2000 s. 24 heter det:

”Krav på saksomkostninger etter tvistemålsloven og forvaltningsloven bygger på ulike rettslige grunnlag. Tvistemålsloven regulerer fordelingen av omkostningene mellom to prinsipielt likestilte parter. Forvaltningsloven § 36 skal derimot gi en part dekning for kostnader som har vært nødvendige for å få forvaltningen til å endre et vedtak. Formålet med denne bestemmelsen er dermed et annet: å styrke borgerens stilling i forhold til forvaltningen ved at den må dekke saksomkostninger som har vært nødvendige for å få endret en forvaltningsavgjørelse.

[…]   

Ettersom retten har vurdert saksomkostningsspørsmålet etter regler med et annet innhold, må forvaltningen her ta stilling til kravet om sakskostnader etter § 36 uavhengig av rettens vurdering etter tvistemålsloven.”

Slik vi ser det, tok Bergen tingrett i dommen 5. november 2003 kun stilling til omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven § 172, og utmålte omkostningene etter tvistemålsloven § 176. Den tok ikke stilling til omkostningsspørsmålet etter forvaltningsloven § 36. Som nevnt er dette et selvstendig rettsgrunnlag for dekning av saksomkostninger. Forvaltningen plikter derfor å vurdere om vilkårene for å tilkjenne en part saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 er oppfylt, dersom den etter rettssaken endrer sitt opprinnelige vedtak ”til gunst” for parten. Saksomkostninger tilkjent av retten i den samme saken vil naturligvis kunne trekkes fra ved en eventuell utmåling av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36, jf. bl.a. Sivilombudsmannens årsmelding 2000 s. 24.

3. Dette utelukker selvfølgelig ikke at forvaltningen, ved vurderingen av krav om saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36, kan komme til det samme resultat som retten allerede har falt ned på ved behandlingen av et tilsvarende saksomkostningskrav etter tvistemålsloven § 176. Det sentrale kriteriet når det gjelder utmåling av saksomkostninger er i begge bestemmelsene at kostnadene må ha vært ”nødvendige” for å få saken betryggende utført (tvistemålsloven) eller for å få endret vedtaket (forvaltningsloven). Denne vurderingen vil i praksis stille seg tilnærmet likt i de to tilfellene. Når retten allerede har tatt stilling til hva som må anses som ”nødvendige” kostnader for en betryggende gjennomføring av rettssaken, vil det til en viss grad være retningsgivende for forvaltningens vurdering av hvilke kostnader som må anses som ”nødvendige” for å få endret vedtaket.