§ 32-1 og 32-10 - Departementet besvarer spørsmål om ulovlighetsoppfølging og ansvarlige foretak

Vi viser til din e-post av 24. februar 2022 og til våre foreløpige svar. Vi beklager lang saksbehandlingstid.

Henvendelsen har bakgrunn i en konkret byggesak hvor det er avdekket avvik fra regelverket. Du viser til at kommunen vurderer å frata ansvarsretten til ansvarlig prosjekterende og utførende, pålegge retting samt ilegge overtredelsesgebyr. Du stiller i den forbindelse blant annet spørsmål om kommunen bør forfølge det ulovlige forholdet før den eventuelt fratar foretaket ansvarsrett og ilegger overtredelsesgebyr.

Vi gjør innledningsvis oppmerksom på at vi ikke kan uttale oss om den konkrete saken som ligger til grunn for henvendelsen, men kun gi generell veiledning om forståelsen av plan- og bygningsloven. Vi vil i det følgende gi noen generelle innspill til spørsmålene dine.

Departementets svar

Innledning

Etter plan- og bygningsloven har kommunen som utgangspunkt plikt til å følge opp avvikene/ulovlighetene og sørge for at disse rettes, jf. plan- og bygningsloven (pbl.) § 32-1 første ledd. Plan- og bygningsloven har en rekke virkemidler som både sammen og hver for seg kan være aktuelle å ta i bruk i den forbindelse. Det er viktig at virkemidlene som tas i bruk, ikke går lenger enn det som er nødvendig, jf. også kravet til forholdsmessighetsvurdering etter pbl. § 32-10.

Det sentrale er at lovlig tilstand gjenopprettes

Det sentrale dersom det først avdekkes avvik/ulovligheter, er at forholdene blir rettet opp. Det vanligste virkemiddelet i den forbindelse er pålegg om retting og vedtak om tvangsmulkt. Gjennom pålegget gis den ansvarlige mulighet til å rette opp i de(t) påpekte avvik/ulovlige forholdene.

Formålet med ansvarsrettssystemet er at ansvar skal legges hos den som har reell mulighet til å påse at feil ikke oppstår, som normalt er foretakene. Ansvarsrett innebærer for det første at foretaket påtar seg en resultatforpliktelse overfor kommunen for at arbeidet oppfyller krav i eller i medhold av plan- og bygningsloven, og at dette kan dokumenteres. For det andre påtar foretaket seg gjennom ansvarsretten et direkte ansvar overfor kommunen, og vil dermed – i tillegg til tiltakshaver -  være adressat for pålegg om retting innenfor sitt ansvarsområde. ^[1]

Det er ikke praktisk mulig for kommunen til enhver tid å overvåke utførelsen av byggearbeider. Kommunen må kunne ha tillit til at det ansvarlige foretaket ivaretar de funksjoner som det har påtatt seg gjennom ansvarsretten. Avdekker kommunen vesentlig svikt i ansvaret, vil dette være et brudd på tillitsforholdet som både kan og bør få konsekvenser for ansvarsretten til foretaket. Departementet gjør oppmerksom på at formålet med å frata et foretak ansvarsretten ikke er å straffe foretaket, men å hindre at foretaket fortsetter en virksomhet som det ikke er kvalifisert til, det vil si manglende oppfyllelse av kravet til pålitelighet og dugelighet.^[2] Det å frata ansvarsrett vil normalt være mest aktuelt i de tilfeller hvor kommunen tviler på at andre sanksjonsformer vil føre frem. Foretaket kan for eksempel ha opptrådt på en slik måte at kommunen ikke lenger kan ha tillit til at foretaket har hverken evne eller vilje til å etterleve regelverket og rette opp i avvikene som er avdekket.

Å frata et foretak ansvarsretten innebærer at foretaket ikke har adgang til å fortsette arbeidet, og vil dermed være avskåret fra å kunne oppfylle sine kontraktsrettslige forpliktelser overfor tiltakshaver. Den praktiske betydningen for tiltakshaver er at byggearbeidet innen det aktuelle ansvarsområdet må stanse opp inntil han/hun har kontrahert et nytt foretak som kan fortsette arbeidet.   

Overtredelsesgebyr har ikke som formål å rette opp avvik/ulovlige forhold 

Overtredelsesgebyr er en administrativ reaksjon kommunen kan ilegge ved brudd på regelverket. Dette er et virkemiddel som kan være både effektivt og treffsikkert og forebygge mot fremtidige regelverksbrudd. I motsetning til tvangsmulkt, som er ment å skape et oppfyllelsespress, har ikke overtredelsesgebyr som formål å rette opp et ulovlig forhold. Dette er et virkemiddel som er ment å påføre den ansvarlige et onde som følge av brudd på regelverket. Det er med andre ord en straffelignende reaksjon, ment som et alternativ til ordinær straff. Kommunen har ikke plikt til å ilegge overtredelsesgebyr selv om vilkårene for dette er oppfylt,  jf. «kan ilegges».

Oppsummering

Det er kommunen som kjenner byggesaken best, og som derfor er nærmest til å vurdere hvilke reaksjoner som er mest hensiktsmessige for å oppnå det ønskede resultatet. Pålegg om retting og vedtak om tvangsmulkt skaper et oppfyllelsesespress overfor foretaket, og vil dermed normalt være en effektiv og hensiktsmessig måte å bringe byggesaken inn på rett spor og sikre at lovlig tilstand gjenopprettes.

 

 

Kopi: Direktoratet for byggkvalitet

 

^[1] Se Ot.prp. nr. 39 (1994-95) side 18

^[2] Eksempler på forhold som kan inngå i vurderingen av pålitelighet og dugelighet er mangel på fullgod gjennomføring av tiltak, gjennomføring av tiltak i strid med pålegg om stans, gjentatte tiltak uten dokumentasjon og uriktige opplysninger, se Prop. 99 L (2013-2014) side 106