§ 31-3 - Pålegg om sikring eller riving etter plan- og bygningsloven § 31-3 - spørsmål om rett adressat

Vi viser til henvendelse av 10. april vedrørende ovennevnte. Departementet beklager sen tilbakemelding.

Henvendelsen gjelder spørsmål om hvem som er rett adressat for et pålegg om sikring/riving etter plan- og bygningsloven (pbl) § 31-3. Det er tre ulike parter i saken, hhv. grunneier, den opprinnelige eier av den aktuelle bygningen samt kjøper av arealet som bygningen er oppført på. Samtlige parter er tilskrevet og har i sine svar opprettholdt uenigheten om hvem som i dag er eier av den aktuelle bygningen.

Departementet gjør innledningsvis oppmerksom på at vi ikke kan uttale oss om konkrete byggesaker som er til behandling hos kommunen eller Fylkesmannen. Vårt svar gis derfor på generelt grunnlag.

Hjemmelsgrunnlag for pålegg om riving

Vi har merket oss at det er opplyst at det er gitt pålegg om sikring/riving etter pbl § 31-3. For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at påleggshjemmelen i § 31-3 annet ledd ikke omfatter riving, kun sikring og istandsetting, dvs. iverksetting av tiltak som er nødvendige for at byggverket ikke lenger skal medføre fare eller vesentlig ulempe.

Dersom det er aktuelt å gi pålegg om riving vil pbl § 31-5 annet ledd være aktuell, forutsatt at vilkårene er oppfylt. Etter denne bestemmelsen må byggverket være ”kommet i slik tilstand at det medfører fare eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø, eller virker sterkt skjemmende, og det ikke er satt i stand innen en fastsatt frist.”

Alternativt kan også den generelle påleggshjemmelen i pbl § 32-3 anvendes.

Hvem pålegget kan rettes mot - den ansvarlige

Pålegg skal rettes til den ansvarlige Med ”den ansvarlige” menes personer eller foretak som enten har ansvar for feil, eller som ut fra eierskap, avtale eller lignende står inne for prosjektet, se Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) s. 353. I foreliggende tilfelle er det tale om et eksisterende byggverk, og rett adressat vil da i første rekke være eier, rettighetshaver, tiltakshaver eller bruker, mao. noen som har en form for juridisk rådighet over byggverket. Dog, med unntak for brukspanthavere, se her Rt. 1991 s. 1510 der en sparebank som panthaver hadde tatt en midlertidig oppført bygning i bruk. Da tiden for den midlertidige dispensasjonen var ute, ble banken pålagt å rive bygningen. Høyesterett kom til at et pålegg som innebar rivning ikke kunne rettes mot banken som brukspanthaver.

”Den ansvarlige” kan være både en fysisk person og et foretak.

Departementet gjør oppmerksom på at § 31-5 ikke oppstiller krav om at pålegg må rettes til ”den ansvarlige”, og skiller seg således på dette punkt ad fra §§ 31-3 og 32-3. Departementet legger til grunn at pålegg etter denne bestemmelsen kan rettes mot rettighetshavere, dvs. den/de som etter avtale eller på annet grunnlag har den privatrettslige rådighet over tiltaket. Dette vil således kunne være eier, bruksrettshaver eller andre som er i en lignende stilling.

Etter departementets vurdering er verken §§ 31-3, 31-5 eller 32-3 til hinder for at det i konkrete tilfeller kan gis pålegg til flere ansvarlige/rettighetshavere. Bygningsmyndighetene anses å ha et visst skjønn når det gjelder avgjørelsen av hvem pålegget skal rettes mot der det er tale om flere mulige ansvarlige. Dette begrunnes bl.a. i at bygningsmyndighetene har et klart behov for effektivt å kunne håndheve etterlevelse av de pålegg som blir gitt, og dermed ivareta sitt ansvar for at plan- og bygningsloven blir overholdt. Hovedsiktemålet for bygningsmyndighetene må være å finne fram til hvem som kan gjennomføre det nødvendige tiltak, dvs. sikring/riving av bygget. I denne vurderingen kan det bl.a. være relevant å legge vekt på hvor nær tilknytning den enkelte har til det aktuelle byggverket og hvilke muligheter vedkommende har til å oppfylle pålegget. Departementet mener således at det må legges til grunn en relativt begrenset undersøkelsesplikt når det gjelder å foreta undersøkelse av underliggende privatrettslige avtaler.

Det understrekes for ordens skyld at pålegg kan ikke rettes mot noen som ikke har anledning å oppfylle dette. Det vil imidlertid være mottakers ansvar å sannsynliggjøre at oppfyllelse er umulig. Se i den forbindelse Rt. 1983 side 1563. Av dommen kan det utledes at oppfyllelse ikke kan sies å være umulig når eier av bygget selvforskyldt har brakt seg i en stilling hvor han ikke umiddelbart kan oppfylle kommunens krav om å bringe ulovligheten til opphør. Eier vil i slike tilfeller være henvist til å foreta faktiske eller rettslige skritt for å oppfylle kommunens pålegg.