§ 30-6 Spørsmål om parkeringsareal og beregning av utnytting for fritidsboliger

Bakgrunnen for henvendelsen er at byggteknisk forskrift sier at parkeringsareal skal inngå i beregningsgrunnlaget. Det vises til at det ikke kan gjøres unntak fra denne beregningsmetoden fordi det ikke er adgang til å fravike beregnings- og målereglene i byggteknisk forskrift.

Departementets erfaring er at mange kommuner ikke tar med parkeringsareal i beregningen av utnytting for fritidsboliger. I enkelte planer står det også direkte at parkeringsareal ikke skal tas med i beregningen. Spørsmålet blir om det er et krav til at areal for parkering må regnes med i grad av utnytting for fritidsboliger. For å avklare dette må det gjøres en nærmere tolkning av plan- og bygningslovgivningen.

Utgangspunktet er at det ikke er adgang til å fravike reglene om metode for måling av bygningshøyde eller grad av utnytting der en reguleringsplan bruker beregningsmetodene i byggteknisk forskrift. Dette følger av praksis og veiledning, jf. veileder T-1490 om utarbeiding av reguleringsplaner punkt 6.2. Begrunnelsen er hensynet til en omforent og forutsigbar metode for å måle om et tiltak ligger innenfor konkrete krav til høyde og grad av utnytting.

For boliger, arbeidsbygg og publikumsbygg er det krav til parkeringsplass, jf. byggteknisk forskrift § 8-9. Areal som er nødvendig for å dekke parkeringsbehovet på en tomt skal regnes med i bebygd areal og i bruksareal, jf. byggteknisk forskrift §§ 5-2, 5-4, 5-7. Bakgrunnen for at arealet skal regnes med for disse bygningskategoriene er blant annet ønske om å ta høyde for senere behov for garasje eller carport på eiendommen.

For fritidsbebyggelse er det gitt en del unntak fra lovens materielle krav, jf. plan- og bygningsloven § 30-6. Lovbestemmelsen er fulgt opp i byggteknisk forskrift § 1-2 andre ledd, der det går frem at all fritidsbebyggelse ikke fullt ut er underlagt kravene i byggteknisk forskrift. Blant annet er det gitt unntak for krav til parkeringsplass etter forskriften § 8-9. For fritidsbebyggelse er eiendommene normalt store og har lav grad av utnytting fordi kommunen vil begrense den samlede bygningsmassen. Ofte er det ønske om å unngå garasjer på fritidseiendommer. Det er således ikke samme behov for å ta høyde for garasjebygg og lignende for fritidseiendommer som det er for andre eiendommer. Utgangspunktet er at beregningsmetodene i byggteknisk forskrift må legges til grunn når grad av utnytting skal beregnes etter en av metodene i § 5-1 andre ledd. Dette utgangspunktet gjelder imidlertid bare så langt de materielle krav kommer til anvendelse. Når det er gjort unntak for krav til parkeringsplass etter byggteknisk forskrift § 8-9, må det etter departementets mening legges til grunn at parkeringsareal ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget for bebygd areal og bruksareal for fritidsbebyggelse.

Dersom kommunen skulle ønske samme beregningsmetode som for boligeiendommer, kan det gis bestemmelser i reguleringsplan om at parkeringsareal skal inngå i beregningsgrunnlaget for fritidsbebyggelsen. I så fall skal dette legges til grunn.

Med hilsen
Bjørn Casper Horgen (e.f.)
avdelingsdirektør

Pål A. F. Lorentzen
seniorrådgiver

Kopi til:
Direktoratet for byggkvalitet