§ 3-8 - Tolkning av aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-8 første ledd

Saksnummer: 2001/07116 EP TO/KR

Dato: 28.09.2001

 

Tolkning av aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-8 første ledd

1. Vi viser til Deres brev 6. august 2001, der det reises spørsmål om lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) § 3-8 første ledd og lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) § 3-8 første ledd kommer til anvendelse der et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap overdrar naturalytelser mot vederlag i penger. Aksjeloven § 3-8 og allmennaksjeloven § 3-8 er i hovedsak i samsvar med hverandre. Vi foretar derfor en felles vurdering av spørsmålet i forhold til § 3-8 første ledd i begge lovene.

2. Aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-8 første ledd bestemmer at en avtale om ”erverv av eiendeler, tjenester eller ytelser fra en aksjeeier mot vederlag fra selskapet” som utgjør over en tidel/en tjuedel av aksjekapitalen, ikke er bindende for selskapet uten at avtalen godkjennes av generalforsamlingen. Ordlyden i bestemmelsene trekker etter vårt syn til en viss grad i retning av at tilfeller hvor selskapet overdrar naturalytelser mot vederlag i penger, ikke omfattes. Vi finner det noe anstrengt å betegne selskapets salg av en eiendel som ”erverv av ytelser mot vederlag fra selskapet”. Penger kan etter en naturlig forståelse riktignok falle inn under ”ytelser”. I motivene er det uttalt at ”[u]ttrykket ”tjenester eller ytelser” omfatter i utgangspunktet arbeidsavtaler og avtaler om utføring av konsulentarbeid”, jf. NOU 1996: 3 side 149 annen spalte. Tilsvarende er lagt til grunn i Ot.prp. nr. 23 (1996-97) side 171 første spalte. Vi tolker uttalelsene slik at arbeids- og konsulentavtaler ligger i kjernen  av uttrykket ”tjenester og ytelser”. På den annen side utelukker de ikke at  penger kan falle inn under ordlyden. Å omtale et salg som ”erverv” av penger, finner vi imidlertid mindre naturlig.

3. Aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-8 har et todelt formål. Bestemmelsene skal for det første hindre omgåelse av reglene om tingsinnskudd i §§ 2-4 og 2-6 ved at selskapet stiftes ved kontantinnskudd, men med en etterfølgende overdragelse av eiendeler til selskapet. Bestemmelsene har bakgrunn i § 2-9a i lov 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper, som kom inn i aksjeloven 1976 ved lovendringen 22. desember 1995 nr. 80. Bestemmelsen gjennomførte EUs annet selskapsdirektiv (77/91/EØF) artikkel 11 om såkalt ”etterstiftelse” i norsk rett. Aksjeloven 1976 § 2-9 a, som gjaldt i et tidsrom på to år etter registreringen av selskapet, omfattet kun avtaler om ”erverv av eiendeler fra en aksjeeier eller stifter”, jf. bestemmelsens første punktum. Transaksjoner der selskapet mottok vederlag i form av penger, var ikke omfattet.

Ved forberedelsen av aksjeloven og allmennaksjeloven 1997 gikk Aksjelovutvalget inn for at bestemmelsen om etterstiftelse skulle utvides til også å hindre ”brudd på likhetsprinsippet i aksjeretten eller en skjult uthuling av selskapets kapitalgrunnlag til skade for kreditorene”, jf. NOU 1996: 3 side 50 annen spalte.  På denne bakgrunn foreslo Aksjelovutvalget å fjerne tidsbegrensningen på to år i forhold til aksjeloven 1976 § 2-9 a, og at reglene også skulle gjelde for aksjeselskaper, ikke bare allmennaksjeselskaper, jf. NOU 1996: 3 side 50 annen spalte og side 149 annen spalte. Når det gjelder endringen av ordlyden fra ”erverv av eiendeler fra en aksjeeier eller stifter” i aksjeloven 1976 § 2-9 a første punktum til ”erverv av eiendeler, tjenester eller ytelser” i utvalgets lovforslag, fremgår det ikke av motivene at endringen hadde noe å gjøre med den foreslåtte utvidelsen av bestemmelsens formål.

Justisdepartementet støttet Aksjelovutvalgets forslag ”om at alle avtaler mellom selskapet og aksjeeierne hvor vederlaget utgjør en tidel av selskapets aksjekapital, skal undergis særskilte saksbehandlingsregler”, jf. Ot.prp. nr. 23 (1996-97) side 45 første spalte. Denne uttalelsen er svært generell, men det fremgår av at Justisdepartementet ”støtter Aksjelovutvalgets forslag”, at meningen antakelig ikke var å utvide anvendelsesområdet i forhold til utvalgets forslag.

4. I juridisk teori er det antatt at aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-8 første ledd ikke omfatter transaksjoner der selskapet mottar penger som vederlag for naturalytelser, se Mads Henry Andenæs: Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper (1998) side 322. Andenæs’ standpunkt er ikke nærmere begrunnet. Også i Aarbakke m.fl. Aksjeloven og allmennaksjeloven, (ajourført opplag 2000) antas det på side 174 at slike transaksjoner faller utenfor.

5. Det er som nevnt avgjørende for om aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-8 kommer til anvendelse at selskapet yter et ”vederlag (…) som utgjør over en tidel/tjuedel av aksjekapitalen på tidspunktet for ervervet”, jf. bestemmelsenes første punktum.

Der selskapet yter penger, oppstår det ingen problemer i forhold til å konstatere om vederlagets verdi overstiger ”en tidel/tjuedel av aksjekapitalen” så lenge vederlaget er fastsatt i avtalen. Det kan riktignok oppstå visse problemer ved avtaler om løpende ytelser. I motivene er det lagt til grunn at utgangspunktet for beregningen ved slike avtaler ”må være kontraktstidens lengde, dvs i hvor lang tid selskapet har bundet seg”, jf. Ot.prp. nr. 23 (1996-97) side 45 annen spalte. Dersom selskapet skal prestere en naturalytelse, blir vurderingen av om dette vilkåret er oppfylt mer komplisert. Styret må i så fall foreta en vurdering av vederlagets verdi. Aksjeloven og allmennaksjeloven inneholder imidlertid ingen regulering av hvordan styret skal gå frem dersom det må foreta en slik verdivurdering av den eiendelen som overdras. Det forhold at de verdivurderingsproblemer som oppstår når selskaper overdrar en naturalytelse, ikke er nevnt, verken i loven eller i forarbeidene, taler etter vår vurdering for at § 3-8 første ledd ikke var ment å omfatte transaksjoner der selskapet presterer en naturalytelse mot vederlag i penger.

6. Vi har etter en helhetsvurdering kommet til at aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-8 første ledd ikke omfatter tilfeller hvor selskapet overdrar naturalytelser mot vederlag i penger. Vi mener som nevnt at ordlyden taler mest for denne løsningen. Vi legger også en viss vekt på bestemmelsenes forhistorie. Dersom meningen hadde vært å utvide virkeområdet for bestemmelsene til også å omfatte salg, burde dette ha kommet klarere til uttrykk i ordlyden eller i det minste i forarbeidene. Hensynet bak bestemmelsene taler riktignok for den motsatte løsningen, men med tanke på konsekvensene av brudd på bestemmelsene (avtalen er ikke bindende for selskapet) mener vi at det må klarere rettskildemessige holdepunkter til for å tolke bestemmelsene slik at også tilfeller hvor selskapet overdrar naturalytelser mot vederlag i penger, omfattes.