§ 3-8 - Spørsmål vedrørende panteloven § 3–8

Saksnummer: 97/05541 E RM/JGS

Dato: 19.06.1997

 

Spørsmål vedrørende panteloven § 3–8

Vi viser til brev 23 mai 1997 hvor det reises spørsmål om tolkningen av panteloven § 3–8 slik den lyder etter lovendring 22 november 1996 nr 67. Vi viser også til telefonsamtale 18 juni 1997 mellom John Christian Helland og Reidar Myhre.

(1)    Det første spørsmålet er om det er adgang til å pantsette jernbanemateriell samlet uten at eventuelle motorvogner pantsettes samtidig.

Den tidligere ordlyden i panteloven § 3–8 første ledd, jf femte ledd var i seg selv ikke til hinder for at motorvogner og anleggsmaskiner i en entreprenørvirksomhet kunne "flåtepantsettes" hver for seg. Vi mener at et slikt forbud heller ikke kan leses ut av bestemmelsen i dag, etter de redaksjonelle justeringene som ble foretatt i forbindelse med endringene i 1996. Et uttrykkelig krav om at en samlet pantsettelse av anleggsmaskiner i entreprenørvirksomhet også må omfatte en samlet pantsettelse av entreprenørens eventuelle motorvogner, følger imidlertid av forskrift 21 november 1980 nr 14 § 2 tredje ledd gitt med hjemmel i panteloven § 3–8 fjerde ledd. Denne forskriftsbestemmelsen gjelder like fullt etter lovendringen i 1996.

Slik panteloven § 3–8 nå er formulert, er det etter vårt syn ikke tvilsomt at jernbanemateriell kan "flåtepantsettes" særskilt uten at man samtidig medtar eventuelle motorvogner i virksomheten. I motsetning til hva som gjelder for anleggsmaskiner og motorvogner i entreprenørvirksomhet, er det her ikke gitt særlige forskriftsregler som påbyr en slik kobling. Dette synes det heller ikke å være behov for. Bakgrunnen for koblingspåbudet i forskriften § 2 tredje ledd er at det i visse tilfeller kan være vanskelig å trekke grensen mellom hva som skal anses som henholdsvis motorvogner og anleggsmaskiner i en entreprenørvirksomhet. Tilsvarende grenseproblemer oppstår neppe i forhold til motorvogner og jernbanemateriell i en jernbanevirksomhet.

(2)            Brønnøysundregistrene nevner avslutningsvis at endringene i panteloven § 3–8 nødvendiggjør behov for endringer i den nevnte pantelovforskriften. Det etterlyses en definisjon av hva som skal regnes som jernbanemateriell og en presisering av hvordan jernbanemateriell skal identifiseres ved enkeltvis pantsettelse.

Justisdepartementet vil ha spørsmålet om en slik forskriftsendring til observasjon. Vi nevner at vi umiddelbart ikke kan se noe presserende behov for å foreta endringer. Panteloven § 3–8 første ledd bokstav c synes etter vår oppfatning å gi en tilfredsstillende definisjon av hva som skal regnes som jernbanemateriell. Hvis hensikten med en forskriftsendring skal være å utvide pantsettelsesregelen i § 3–8 til også å omfatte sporvogner og t-banevogner (sml bemerkningene i Ot prp nr 2 for 1996–97 s 34), er det etter vår oppfatning naturlig at et initiativ om dette kommer fra bransjen selv som da må dokumentere et behov for en slik utvidelse av pantsettelsesadgangen. Når det videre gjelder mulighetene for å identifisere jernbanemateriellet ved enkeltvis pantsettelse, må Brønnøysundregistrene i mangel av uttrykkelige forskriftsregler kunne anvende tilsvarende kriterier som de i forskriften § 2 tredje ledd bokstav c siste punktum, dvs fabrikktype (merke), årsmodell og understellsnummer eller annet identifikasjonsnummer.