§§ 3-4 og 3-8 - Spørsmål om pant i jernbanemateriell

Saksnummer: 97/07096 E RM/JGS

Dato: 02.09.1997

 

Spørsmål om pant i jernbanemateriell

Vi viser til Deres brev 8 juli 1997 hvor det reises spørsmål om det er adgang til å underpantsette jernbanemateriell som ikke kan pantsettes etter panteloven § 3–8 første ledd bokstav c, som driftstilbehør etter §§ 3–4 til 3–7.

Bestemmelsen i § 3–8 første ledd bokstav c ble tilføyd ved lov 22 november 1996 nr 68. Det fremgår av forarbeidene at formålet med endringen var å muliggjøre fleksible finansieringsløsninger for statens jernbanetrafikkselskap (jf Ot prp nr 2 (1996-97) s 32 v spalte). Siden det er et vilkår for pantsettelse etter § 3–8 første ledd bokstav c at jernbanemateriellet "brukes eller er bestemt til bruk i den næringsdrivendes jernbanetrafikk", vil det kunne tenkes situasjoner hvor det likevel ikke er adgang til pantsettelse etter denne regelen. Som nevnt i Deres brev, vil således ikke jernbanemateriell som leies ut – enten av en som selv driver jernbanetrafikk eller av en som bare driver utleie av jernbanemateriell – være omfattet av ordlyden i § 3–8 første ledd bokstav c.

Panteloven § 3–4 fjerde ledd fastsetter bare at jernbanemateriell som kan pantsettes etter § 3–8, ikke også kan pantsettes som driftstilbehør etter § 3–4. Bestemmelsen sier således ingenting om hva som gjelder for jernbanemateriell som faller utenfor virkeområdet for § 3–8. Lovavdelingen legger imidlertid til grunn at slikt jernbanemateriell kan pantsettes som driftstilbehør dersom vilkårene for slik pantsettelse ellers er oppfylt. Riktig nok er spørsmålet overhodet ikke kommentert i forarbeidene til den nevnte endringsloven av 1996. Ut fra uttalelsene i Ot prp nr 2 (1996–97) s 32 kan det synes som at spesialregelen om jernbanemateriell i første rekke ble gitt for å rydde av veien all uklarhet i forhold til kravet om tilknytning til fast eiendom (jf § 3–4 første ledd annet punktum), samt å muliggjøre enkeltvis pantsettelse av lokomotiver m v, noe som ellers er avskåret etter § 3–4. Vi mener derfor at forarbeidenes taushet om det aktuelle spørsmål ikke kan tas til inntekt for at jernbanemateriell som faller utenfor § 3–8 første ledd bokstav c, ikke skal kunne pantsettes som driftstilbehør etter § 3–4. Etter vår oppfatning burde en slik endring i så fall ha fremkommet klart av forarbeidene. Som et nokså parallelt tilfelle viser vi til avgjørelsen i RG 1994 s 543 (voldgift) hvor retten kom til at § 3–4 måtte kunne anvendes i forhold til entreprenørutstyr som ikke var omfattet av særregelen om motorvogner og anleggsmaskiner i entreprenørvirksomhet i daværende § 3–8 første ledd (jf nåværende § 3–8 første ledd bokstav a og b). Heller ikke på dette punktet ga forarbeidene noe veiledning om hvorvidt eksistensen av spesialregelen i § 3–8 var ment å utelukke pantsettelse etter § 3–4.

Selv om pantsettelse etter § 3–4 i utgangspunktet ikke er utelukket for jernbanemateriell som faller utenfor § 3–8, kan som kjent kravet om tilknytning til fast eiendom (jf § 3–4 første ledd annet punktum) reise visse problemer. Vi nøyer oss her med å vise til det som er sagt om adgangen til pantsettelse av jernbanemateriell etter § 3–4 i forarbeidene til den nevnte endringsloven, jf Ot prp nr 2 (1996–97) s 32 v spalte:

"I juridisk teori er dette tilknytningskravet bl.a. omtalt av professor Jens Edvin A. Skoghøy, i "Panteloven med kommentarer" 1995, side 230-231. Skoghøy gjengir her en del eksempler som tyder på at loven neppe krever særlig sterk grad av tilknytning.

Etter praksis er det antagelig tilstrekkelig at den aktuelle virksomhet eier eller leier en fast eiendom som driften blir drevet eller administrert fra, selv om de aktuelle løsøregjenstandene aldri vil befinne seg der. Etter gjeldende rett er det likevel ikke helt klart at statens jernbanetrafikkselskap vil ha mulighet for pantsettelse av lokomotiver m.v. etter reglene i panteloven § 3-4 flg."

Etter vårt syn har disse synspunktene nå tilsvarende relevans i forhold til jernbanemateriell som ikke dekkes av § 3–8 første ledd bokstav c.