§ 24 - Arveloven § 24 og adgangen til å kreve skifte på vegne av en person under vergemål

Brevdato: 26.02.2015

Arveloven § 24 og adgangen til å kreve skifte på vegne av en person under vergemål

Vi viser til e-post 4. desember 2014, hvor det er stilt spørsmål om en verges adgang til å kreve skifte av et uskiftet bo på vegne av en gjenlevende ektefelle under vergemål. Henvendelsen gjelder tilfeller der en person under vergemål ikke er fratatt rettslig handleevne, men rent faktisk ikke har handleevnen i behold (for eksempel som følge av aldersdemens). Vi forstår det slik at spørsmålet gjelder hvorvidt vergen i et slikt tilfelle har kompetanse til å kreve skifte på vegne av personen under vergemål, med eller uten samtykke fra fylkesmannen. Det er forutsatt at personen med verge ikke er mindreårig.

Etter lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. § 24 første ledd kan gjenlevende ektemake «når som helst krevje heilt eller delvis skifte av buet med samsvarande oppgjer til alle arvingar». Bestemmelsens fjerde ledd lyder slik:

«Er ektemaken eller arvingen mindreårig eller fråteken rettsleg handleevne på det økonomiske området, er det verja som med samtykke frå fylkesmannen reiser krav om skifte.»

Etter ordlyden gjelder § 24 fjerde ledd etter dette tilfeller der ektemaken er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området. Tilfeller der ektemaken verken er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, er ikke omfattet av ordlyden. Det er dermed naturlig å forstå bestemmelsen slik at vergen i disse tilfellene ikke har kompetanse til å kreve skifte direkte i medhold av arveloven.

Spørsmålet blir da om vergen kan ha kompetanse etter annet rettsgrunnlag. Det følger av vergemålsloven § 32 at vergen kan foreta rettslige handlinger på vegne av personen under vergemål innenfor rammen av sitt mandat. Det vil være opp til fylkesmannen å vurdere på hvilke områder personen har behov for bistand, og gi vergen mandat i tråd med dette, jf. vergemålsloven § 21 tredje ledd og § 25 annet ledd. Vi kan ikke se at det er noe i veien for at fylkesmannen etter en nærmere vurdering gir vergen kompetanse til å bistå personen med å kreve skifte. En slik kompetansetildeling ligger innenfor vergemålslovens alminnelige regler om hva vergens mandat kan gå ut på, og vi kan ikke se at det er noen holdepunkter for å forstå arveloven § 24 fjerde ledd slik at den uttømmende angir i hvilke tilfeller en verge kan kreve skifte.

Vi antar likevel at det må kreves særlige holdepunkter i mandatet for at det skal kunne legges til grunn at vergen har kompetanse til å kreve skifte på vegne av personen under vergemål. Dette er en så spesiell type disposisjon at det i hvert fall neppe kan være tilstrekkelig med et generelt utformet mandat som for eksempel gir kompetanse på det økonomiske området.

Dersom vergen har et mandat som omfatter å bistå en person med å kreve skifte av uskifteboet, må vergen forsikre seg om at dette er i tråd med personens egne ønsker – så langt de kan klarlegges, jf. vergemålsloven § 33. For den videre fremgangsmåten gjelder de alminnelige bestemmelsene i vergemålsloven om utførelse av vergeoppdraget. Vi går ikke nærmere inn på disse bestemmelsene, men bemerker at dersom vergen skal fremme krav om helt eller delvis skifte på den gjenlevende ektefellens vegne, vil dette etter vårt syn være en «avgjørelse av særlig betydning for den som er under vergemål». Vergen bør dermed rådføre seg med fylkesmannen, jf. vergemålsloven § 47 annet ledd. Denne forståelsen underbygges av praksis knyttet til tidligere lov 22. april 1927 om vergemål § 61 første ledd, jf. Håndbok for overformynderiene 2006 pkt. 6.6.3. Denne tidligere bestemmelsen er videreført i gjeldende vergemålslov § 47 første og annet ledd, med enkelte mindre endringer, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 200.

Der vergen eller noen som står vergen nær, har en interesse i et eventuelt skifte, må det vurderes om vergen er habil til å handle for personen under vergemål etter vergemålsloven § 34.

Krav om skifte er ikke positivt angitt som en disposisjon som forutsetter fylkesmannens samtykke etter vergemålsloven § 39. Vi ser det likevel slik at gjennomføring av skifte vil kunne innebære disposisjoner som er omfattet av bestemmelsen, og at krav om skifte i slike tilfeller vil forutsette samtykke fra fylkesmannen etter § 39. Vi antar for eksempel at et krav om skifte vil kunne anses som en disposisjon om å «gi avkall på … rettighet i fast eiendom» og dermed anses omfattet av § 39 første ledd bokstav a. Vergen bør i så fall oppfordres til å be om et slikt samtykke før det kreves skifte.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at vergemålsloven § 41 er foreslått endret i NOU 2014: 1 Ny arvelov. Det foreslås i utredningen et nytt tredje ledd med følgende ordlyd:

«Med fylkesmannens samtykke kan vergen sende melding til tingretten med begjæring om uskifte jf. arveloven § 16. Med fylkesmannens samtykke kan vergen kreve helt eller delvis skifte av et uskiftet bo jf. arveloven § 26 første ledd.»

I merknaden til bestemmelsen på side 219 i utredningen heter det:

«I tredje ledd er det tatt inn forslag til en ny bestemmelse. Vergemålsloven har ikke regler om dette i dag. Muligens ble dette ikke tenkt på [ved] vedtakelsen av loven. Muligens var tanken at vergen tar stilling til dette. Det kan være vanskeligere å overskue konsekvensene av å velge skifte eller uskifte, enn å utdele forskudd på arv eller å gi gave. Skifte/uskifte har betydning for gjeldsansvar og det får betydning for fordelingen av arv mellom lengstlevendes og avdødes arvinger. Valget får også betydning for rådighetsbegrensningene. Derfor bør det kreves samtykke fra fylkesmannen ved slike avgjørelser.»

Vi vil vurdere endringsforslaget i forbindelse med arbeidet med ny arvelov.