§§ 21-7 og 33-1 - Saksbehandlingstid og bortfall eller reduksjon av gebyr, tolkning - plan- og bygningsloven

Vi viser til brev av 19. mai 2014 fra Oslo kommune og beklager at det har tatt lang tid å besvare henvendelsen.

Oslo kommune ber Kommunal- og moderniseringsdepartementet uttale seg om beregning av saksbehandlingstid etter plan- og bygningsloven (pbl.) § 21-7 i tilknytning til reduksjon av gebyr etter byggesaksforskriften (SAK10) § 7-4, og reduksjon av gebyr etter Oslo kommunes gebyrregulativ for Plan- og bygningsetaten § 1-4  (åpenbart urimelig gebyr). Bakgrunnen for henvendelsen er at Fylkesmannen i Oslo og Akershus i en konkret klagesak omgjorde Oslo kommunes vedtak om ikke å redusere et byggesaksgebyr.

Oslo kommune har tatt Fylkesmannens beslutning i den konkrete saken til etterretning, men mener at Fylkesmannens vedtak reiser noen spørsmål som krever nærmere avklaring. Vi understreker at vår uttalelse gis på generelt grunnlag. I det følgende besvares spørsmålene kronologisk.

1.      Innebærer det at et gebyr ikke skulle vært utstedt på grunn av kommunens fristoversittelse, jf. SAK 10 § 7-4 at gebyret skal anses for å være ”åpenbart urimelig” etter Oslo kommunes gebyrregulativ § 1-4?

Oslo kommunes gebyrregulativ er gitt med hjemmel i pbl. § 33-1. Etter pbl. § 33-1 første ledd skal ikke gebyret ”overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren”, det vil si at saksbehandlingsgebyr skal fastsettes etter selvkostprinsippet. Begrepet selvkost setter begrensning for hva som kan kreves i gebyr i den enkelte sak. Gebyrene skal dekke kommunens utgifter i forbindelse med saksbehandlingen, men ikke være av en slik størrelse at kommunen får en nettogevinst på fagområdet. Kommunen kan kreve gebyr for behandling av søknader, også der det gis avslag. Gebyret er en kompensasjon for medgåtte ressurser i kommunen, og ikke en betaling for en rettighet. Kommunens rett til å kreve gebyr avhenger således ikke av utfallet i saken.

Selv om alle gebyrregulativer legger opp til en rimelig beregning av gebyr, har mange kommuner, inkludert Oslo, oppstilt en sikkerhetsventil for tilfeller der gebyret likevel blir åpenbart urimelig.Det ligger innenfor rammen av pbl. § 33-1 at særskilte forhold ved saken kan inngå i det kommunen vektlegger når det vurderes om tiltakshaver skal få et særskilt unntak fra eller redusert krav om gebyr. Kriteriene for dette kan i så fall fremgå av regulativet eller av kommunens praktisering av det.

Som Oslo kommune peker på kan ordlyden ”åpenbart urimelig” i gebyrregulativet åpne for gebyrreduksjon i andre spesielle tilfeller, selv om gebyret ikke strider mot selvkostprinsippet. Kommunen mener imidlertid at terskelen for gebyrreduksjon i slike spesielle tilfeller må være høy. Dette er departementet enig i, og etter vår mening vil kommunen selv være nærmest til å bestemme hvilke tilfeller dette kan omfatte. Av forarbeidene til Oslo kommunes gebyrregulativ i 2010 fremgår det at myndighet til å redusere åpenbart urimelig gebyr i enkeltsaker videreføres, og at bestemmelsen skal komme til anvendelse i saker der det oppstår utilsiktede utslag av gjeldende regulativ. Så vidt departementet er kjent med, er dette prinsippet videreført i senere gebyrregulativer. Etter departementets vurdering vil for eksempel tilfeller der det er et betydelig misforhold mellom etatens antatte arbeid og gebyrets størrelse, kunne anses som ”åpenbart urimelig”, slik at gebyret bør justeres.

Departementet mener at kommunens tidsbruk i seg selv ikke er nok til å konstantere at et gebyr skal anses for å være ”åpenbart urimelig”. Som påpekt av Oslo kommune har det siden 2003 vært egne regler om gebyrbortfall ved kommunens fristoversittelse i plan- og bygningslovgivningen. Når det i dag er gitt egne regler om gebyrbortfall ved fristoversittelse, er departementet enig med kommunen i at det først og fremst i saker uten tidsfrist eller der brudd på saksbehandlingsfrist ikke automatisk innebærer gebyrbortfall, kan være grunn til å trekke inn kommunens tidsbruk i vurderingen av om et gebyr er åpenbart urimelig. Men kommunen kan selvsagt selv bestemme hva den vil legge vekt på,  se drøftelsen nedenfor under punkt 2 b).

Departementet er derfor enig med Oslo kommune i at et gebyr ikke skal anses for å være ”åpenbart urimelig” etter Oslo kommunes gebyrregulativ § 1-4 bare fordi kommunen oversitter fristen på 12 uker til å behandle byggesøknader som følger av plan- og bygningsloven § 21-7 første ledd.

 2.      Hvordan skal kommunen beregne saksbehandlingstid når Fylkesmannen opphever kommunens vedtak og kommunen må fatte nytt vedtak?

 a.      Løper fristen for kommunens saksbehandling etter pbl. § 21-7 videre etter en eventuell opphevelse hos Fylkesmannen?

Etter pbl. § 21-7 første ledd gjelder en frist på 12 uker for avgjørelse av søknader om tiltak etter pbl. §§ 20-1 og 20-2. Fristen løper fra den dag det foreligger en fullstendig søknad. Fristen avbrytes den dagen bygningsmyndighetene treffer vedtak i saken, enten det treffes et realitetsvedtak eller saken avvises. Dette følger av SAK10 § 7-2 tredje ledd første punktum som lyder: ”For søknader, herunder søknad om midlertidig brukstillatelse eller ferdigattest, gjelder tidsfristen fra søknad er mottatt og til vedtak er sendt”. Fristen avsluttes altså ved kommunens ekspedisjon av vedtak.

Departementet har i sak 14/480 uttalt følgende om tidsfrister for kommunens saksbehandling når kommunen får saken tilbake fra Fylkesmannen til ny behandling:

”Departementet har tidligere uttalt seg om tidsfrister for kommunens saksbehandling i sak 12/2860:

”Plan- og bygningsloven har oppstilt enkelte tidsfrister for kommuners behandling av søknader og klage, se pbl. §§ 21-7 og 21-8 og SAK 10 kapittel 7. I foreliggende tilfelle har Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak og sendt saken tilbake til fornyet behandling. Plan- og bygningslovgivningens bestemmelser om tidsfrister omtaler ikke slike tilfeller særskilt. Etter departementets vurdering må det likevel kunne utledes av regelverket at når en sak oppheves og sendes tilbake til ny behandling, innebærer også dette at tidsfristene for kommunens behandling av søknaden om tillatelse igjen vil gjelde.” 

Dette innebærer at tidsfristen på 12 uker vil begynne å løpe på nytt når kommunen får saken tilbake fra Fylkesmannen til ny behandling.”

Som det fremgår av uttalelsen er departementet av den oppfatning at fristen for kommunens saksbehandling etter pbl. § 21-7 ikke løper videre etter en eventuell opphevelse hos Fylkesmannen. For at tilbakesendte saker ikke skal bli liggende bakerst i behandlingskøen, mener departementet at bestemmelsen skal tolkes slik at tidsfristen på 12 uker vil begynne å løpe på nytt når kommunen får saken tilbake fra Fylkesmannen til ny behandling.

 b.      Er Fylkesmannens tidsbruk relevant når det skal vurderes om et gebyr er ”åpenbart urimelig” etter Oslo kommunes gebyrregulativ § 1-4?

Etter departementets oppfatning er Fylkesmannens tidsbruk i utgangspunktet ikke relevant når en kommune skal vurdere om et gebyr er åpenbart urimelig. Men som redegjort for under spørsmål 1 kan kommunen ved å innføre en sikkerhetsventil i gebyrregulativet for tilfeller der gebyret blir åpenbart urimelig, selv velge hvilke kriterier som skal vektlegges ved en slik vurdering. Disse kriteriene kan i så fall fremgå av regulativet eller av kommunens praktisering av det. Dersom kommunen på bakgrunn av regulativet eller praksis ikke finner å legge vekt på Fylkesmannens tidsbruk, mener departementet at dette ikke skal overprøves av Fylkesmannen i en eventuell klageomgang, jf. prinsippet om det kommunale selvstyre.

c.       Vil det dersom fristen løper videre etter en eventuell opphevelse hos Fylkesmannen være forskjell på om det opphevede vedtaket er et avslag eller en avvisning?

Departementet mener at fristen avbrytes den dag bygningsmyndighetene fatter vedtak i saken uavhengig av om det treffes et realitetsvedtak eller saken avvises.

 d.      Er det rimelig at fristen løper videre der endringen av førstegangsvedtaket beror på en annen skjønnsutøvelse hos Fylkesmannen?

Som redegjort for ovenfor vil tidsfristen på 12 uker begynne å løpe på nytt når kommunen får saken tilbake fra Fylkesmannen til ny behandling. Fristen er uavhengig av om Fylkesmannens opphevelsesvedtak var begrunnet i feil ved  rettsanvendelsen, saksbehandlingen, faktum eller det frie forvaltningsskjønn.

  

Dette dokumentet er elektronisk godkjent og sendes uten signatur.