§ 21-5 - Om samordningsplikten

Vi viser til deres e-post av 12. mars 2021 der dere stiller følgende spørsmål:

1. Når kommunen sender en sak på høring til berørte myndigheter som kun skal gi uttalelse, skal kommunen sende kopi av vedtaket til alle høringsparter når vedtaket fattes? Er det et lovfestet krav?
2. Når kommunen sender sak til berørte myndigheter for tillatelse/samtykke, skal alle ha kopi av vedtaket når vedtaket fattes selv om de berørte har gitt samtykke/tillatelse? Er det et lovfestet krav?

 Departementets svar

 Der sektormyndigheter er gitt en rett til å uttale seg i byggesaken, følger det direkte av plan- og bygningsloven (pbl.) § 21-4 fjerde ledd at de skal ha underretning om vedtaket når de har hatt merknader til saken.

For dispensasjonsvedtak kan underretningskravet ikke hjemles direkte i pbl. § 21-4 fjerde ledd, men underretningskravet følger analogisk av forvaltningsloven (fvl.) § 27 første ledd.

Der annen myndighet har gitt samtykke eller vedtak innenfor sitt sektorområde, er det ikke noe lovfastsatt krav at plan- og bygningsmyndighetene skal underrette sektormyndighetene. Likevel mener departementet at det følger av prinsippet om god forvaltningsskikk at involverte sektormyndigheter blir underrettet om vedtaket. I tilfeller der annen myndighet har satt vilkår i sitt vedtak eller samtykke om forhold som bygningsmyndighetene må påse ved sin behandling, bør disse uansett likestilles med "de som har merknader" etter pbl. § 21-4 fjerde ledd. Sektormyndigheter bør da underrettes om vedtaket.

Departementets vurdering og begrunnelse

Det er et lovfestet krav at berørte myndigheter skal ha kopi av vedtaket når byggesaken har vært til uttale

 Pbl. § 21-5 fastsetter en samordningsplikt for bygningsmyndighetene når tiltaket må ha samtykke eller tillatelse fra annen sektormyndighet. Samordningsplikten gjelder også der annen myndighet er gitt rett til å uttale seg, jf. ordlyden "avgjørelse og uttalelse" i første ledd siste punktum. En slik rett til å uttale seg finnes f.eks. for kulturminnemyndighetene i kulturminneloven § 25 andre ledd.

Av pbl. § 21-4 fjerde ledd følger det at søker og "de som har merknader" skal få skriftlig underretning om vedtak av kommunen. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at "de som har hatt merknader" vil innebære både naboer, men også myndigheter som har blitt forelagt søknaden og hatt merknader til denne, jf. Ot.prp.nr.45 (2007-2008) s. 321. Ut ifra dette mener departementet at det er et lovfestet krav etter plan- og bygningsloven at berørte myndigheter skal ha underretning om vedtaket når de har hatt merknader i saken. Dersom sektormyndigheter ikke skulle ha merknader tilsier god forvaltningsskikk at de likevel underrettes siden de har vært involvert i saken.

Berørte myndigheter som har fått mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon skal ha kopi av dispensasjonsvedtaket

For søknader om dispensasjoner gjelder det en samordning og rett for sektormyndigheter til uttale seg etter pbl. § 19-1:

"Regionale og statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, skal få mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer, plankrav og forbudet i § 1-8."

Kapittel 19 om dispensasjon har ikke en tilsvarende bestemmelse som pbl. § 21-4 fjerde ledd om krav til underretning av vedtaket. Etter vår vurdering kan en ikke hjemle et krav om underretning av dispensasjonsvedtaket direkte i pbl. § 21-4. Dette fordi pbl. § 21-4 står i byggesaksdelen av loven og angir krav og kompetanse for kommunen ved behandling av søknader om fradelingstillatelser og byggetillatelser. Saksbehandlingsreglene for søknader om dispensasjon følger av gjennomføringsdelen av loven, og søknader om dispensasjon må anses som selvstendige saker.

Selv om underretningskravet for dispensasjonsvedtak ikke kan hjemles direkte i pbl. § 21-4 fjerde ledd, mener vi at et underretningskrav følger analogisk av forvaltningsloven (fvl.) § 27 første ledd. Det følger av denne bestemmelsen at forvaltningsorganet som traff vedtaket "skal sørge for at partene underrettes om vedtaket så snart som mulig". Selv om et forvaltningsorgan etter fvl. § 2 første ledd bokstav e), jf. siste ledd, ikke er å regne som part der det er forhold som berører dets offentlige myndighetsområde, kan annet følge av særlovgivning. Departementet mener at pbl. § 19-1, hvor det er krav om foreleggelse for uttale, er en slik regel.^[1] Sektormyndigheter med saksområde som kan bli direkte berørt ved dispensasjon fra planer, bestemmelser om planer og byggeforbudet ved sjø etter pbl. § 1-8, vil etter plan- og bygningsloven måtte anses som parter. Vi mener derfor at selv om sektormyndigheter ikke regnes som "parter" etter forvaltningsloven, så vil underretningskravet for dispensasjonsvedtak følge av en analogisk anvendelse av fvl. § 27 første ledd.

Andre grunner kan også tale for en slik løsning. Myndigheter med saksområde som kan bli direkte berørt, vil etter pbl. § 1-9 tredje ledd ha en klagerett på enkeltvedtak gitt i medhold av plan- og bygningsloven. Underrettes myndigheter om vedtaket vil klageretten framstå som mer forutberegnelig og effektiv.

Klagefristen på tre uker løper som utgangspunkt fra tidspunktet underretning om vedtaket kom frem til parten, jf. fvl. § 29 første ledd. Dersom noen ikke har mottatt underretning, vil klagefristen løpe fra tidspunktet "han har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket.", jf. fvl. § 29 andre ledd. I tilfellet etter fvl. § 29 andre ledd vil det bli mer "flytende" når klagefristen faktisk begynner å løpe. Den som får vedtak om dispensasjon vil ha behov for å kunne innrette seg etter vedtaket. Når fastsettelsen av starttidspunktet for klagefristen blir mer skjønnspreget vil det bli mindre forutberegnelig for når en klage faktisk kan dukke opp. Hensynene til innrettelse og forutberegnelighet nyanseres likevel noe ved at klagefristen for andre utløper senest 3 måneder etter at vedtaket ble truffet ved vedtak som gir noen en rettighet (begunstigende vedtak), jf. fvl. § 29 andre ledd. Et dispensasjonsvedtak vil være å anse som et begunstigende vedtak. Hensynet til sektormyndighetene for raskt å kunne gripe inn taler også for analogisk anvendelse av fvl. § 27 første ledd. Behovet for raskt å kunne gripe inn for disse vil være presserende da den absolutte klagefristen på 3 måneder etter fvl. § 29 andre ledd, vil avskjære en klagemulighet for myndigheter der de ikke blir underrettet om dispensasjonsvedtaket av kommunen. Dette kan gi en økt sjanse for at interesser som regionale og statlige sektormyndigheter er satt til å ivareta kan bli skadelidende. Alternativet for sektormyndigheter i en slik sammenheng vil da være å forsøke å få oppfrisking av klagefristen etter fvl. § 31, eller ta ut sak for domstolene med påstand om at vedtaket er ugyldig. Det sistnevnte vil være ressurskrevende både tidsmessig og økonomisk.

En bør merke seg at fvl. § 27 første ledd ikke har samme avgrensning på underretning av vedtaket som pbl. § 21-4 fjerde ledd, som angir et underretningskrav til "de som har merknader". Ved analogisk anvendelse av fvl. § 27 første ledd, betyr dette at berørte myndigheter som ikke har merknader, også har rett på underretning av vedtaket. En utvidet underretning av dispensasjonsvedtak kan også forsvares med at dispensasjoner etter plan- og bygningsloven er ment å være snevre unntak,^[2] noe som kan tilsi at berørte myndigheter uansett vil ha interesse av å bli underrettet om vedtaket selv om de ikke har hatt merknader.    

Berørte myndigheter som har gitt samtykke eller tillatelse innenfor sitt sektorområde bør få kopi av vedtak etter plan- og bygningsloven

 Når et tiltak er betinget av samtykke eller tillatelse fra sektormyndighet, disse har fått forelagt saken og fattet vedtak innenfor sitt område, jf. pbl. § 21-5, er vår vurdering at det ikke følger et direkte krav i plan- og bygningsloven at bygningsmyndighetene skal underrette disse om vedtaket. Forholdet til sektormyndighet vil da være avklart. Imidlertid mener departementet at prinsippet om god forvaltningsskikk tilsier at sektormyndigheter som har vært involvert blir underrettet om vedtaket.

Uavhengig av dette kan sektormyndigheter ha satt vilkår i sitt vedtak om tillatelse eller samtykke, som kan berøre forhold som bygningsmyndighetene må påse ved behandling av søknaden etter plan- og bygningsloven. I disse tilfellene bør man kunne likestille dette med "de som har merknader", slik at sektormyndigheter da har krav på underretning av byggetillatelsen eller fradelingstillatelsen, jf. pbl. § 21-4 fjerde ledd.

 

 

^[1] Se Pedersen O.J og P. Sandvik m.fl. Plan- og bygningsrett Del 2, 3 utg. (Oslo 2018) s. 168.

^[2] Ot.prp.nr.32 (2007-2008) s. 138-140 og s. 242-243.