§ 2 annet ledd: Kravet til særskilt tilrettelegging; § 12: Dokumentasjonskravene for merverdiavgiftskompensasjon

Merverdiavgiftskompensasjon for borettslag og eierseksjonssameier

1.  Bakgrunn

Vi viser til deres henvendelser av 5. januar og 19. januar 2023, i henholdsvis sak 2022/6123 og sak 2023/196. Henvendelsene gjelder merverdiavgiftskompensasjon for borettslag og eierseksjonssameier. I den seneste henvendelsen ble vi bedt om å se de to sakene i sammenheng. Svarfristen er satt til 19. februar 2023.

Hovedspørsmålet i henvendelsene gjelder kravet om at boligene må være «særskilt tilrettelagt», jf. forskrift om merverdiavgiftskompensasjon til kommuner mv. (merverdiavgiftskompensasjonsforskriften) § 7a. Det er særlig forståelsen av «egen personalbase» dere har bedt om Finansdepartementets syn på. I tillegg er det i saken 2023/196 spørsmål om dokumentasjonskravene for merverdiavgiftskompensasjon, konkret om det er tilstrekkelig med en skriftlig erklæring fra kommunen om at det ytes heldøgns helse- og omsorgstjenester.

Nedenfor redegjør vi nærmere for våre generelle syn på forståelsen av de aktuelle bestemmelsene. I punkt 2 redegjør vi kort og overordnet for merverdiavgiftskompensasjonsordningen, formålet med denne og bakgrunnen for at ordningen ble utvidet til å omfatte borettslag og eierseksjonssameier. I punkt 3 redegjør vi for Finansdepartementets syn på kravet om særskilt tilrettelegging, med hovedvekt på forståelsen av «egen personalbase». I punkt 4 redegjør vi for Finansdepartementets syn på dokumentasjonskravene. 

2.  Om merverdiavgiftskompensasjonsordningen

2.1  Bakgrunnen og formålet med ordningen

Offentlig sektor er i stor grad unntatt fra merverdiavgiftsloven. Det skyldes for det første at det ved offentlig tjenesteproduksjon i mange tilfeller ikke foreligger noen omsetning som kan danne grunnlag for avgiftsplikt. Videre er mange av tjenestene som ytes av det offentlige, omfattet av en av unntaksbestemmelsene i merverdiavgiftsloven. Det innebærer at det ikke skal beregnes merverdiavgift selv om det foreligger omsetning. Det gjelder blant annet helse-, sosiale- og undervisningstjenester. Virksomheter som er unntatt fra merverdiavgiftsloven, skal ikke beregne merverdiavgift av den eventuelle omsetningen. Motstykket er at virksomhetene ikke har fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser som er til bruk i den avgiftsunntatte aktiviteten.

De delene av offentlig sektor som er unntatt fra merverdiavgiftsloven, har insentiver til egenproduksjon av tjenester fremfor å kjøpe tjenestene fra andre, som for eksempel fra private tilbydere. Det skyldes at merverdiavgiften som det offentlige må betale ved merverdiavgiftspliktige tjenestekjøp fra private tilbydere, blir en endelig kostnad som følge av den manglende fradragsretten. Ved egenproduksjon av de samme tjenestene blir det derimot ikke betalt merverdiavgift.

Dette insentivet til egenproduksjon skaper vridninger i produksjonen. For å motvirke disse effektene, er det etablert ulike ordninger som skal bidra til å gjøre det merverdiavgiftsmessig nøytralt å produsere tjenestene i offentlig eller privat regi. Én av ordningene er den generelle kompensasjonsordningen for kommunene og fylkeskommunene, jf. lov om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. (merverdiavgiftskompensasjonsloven). Ordningen innebærer at kommunene og fylkeskommunene mv. kompenseres for den inngående merverdiavgiften som påløper i aktiviteten.

På nærmere vilkår ytes det også kompensasjon til private og ideelle virksomheter. Bakgrunnen er at det ellers ville ha oppstått nye konkurransevridninger når private yter avgiftsunntatte tjenester, slik som for eksempel helse- og omsorgstjenester. Konkret ville det ha oppstått en konkurranseulempe for de private tilbyderne sammenlignet med kommunene og fylkeskommunene. Derfor ble det vedtatt å gi merverdiavgiftskompensasjon til private eller ideelle virksomheter som produserer lovpålagte helse- og omsorgstjener, undervisningstjenester eller sosiale tjenester, se merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c. Se Ot.prp. nr. 1 (2003–2004) punkt 20.8 om den nærmere begrunnelsen. Senere er ordningen utvidet til å omfatte blant annet nærmere bestemte borettslag og eierseksjonssameier, se mer nedenfor.

Departementet vil understreke at merverdiavgiftskompensasjonsordningen er begrunnet med å nøytralisere uheldige virkninger av merverdiavgiftssystemet. Tilsvarende ordninger praktiseres i våre naboland. Ordningen er ikke begrunnet som en støtteordning til for eksempel beboerne i borettslag eller eierseksjonssameier. For slike finnes det målrettede støtteordninger blant annet gjennom Husbanken.

2.2  Merverdiavgiftskompensasjon og helse- og omsorgsboliger

Det klare utgangspunktet er at det ikke ytes kompensasjon for merverdiavgift på anskaffelser til bygg, anlegg eller annen fast eiendom for salg eller utleie. Bakgrunnen er at oppføring mv. av bygg for salg eller utleie som en hovedregel ikke gir rett til fradrag for inngående merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 3-11. Dersom kommunene mv. hadde fått kompensert merverdiavgiften på anskaffelser til bygg mv. for salg eller utleie, ville det ha gitt konkurransevridninger i disfavør av næringsdrivende som driver virksomhet med salg eller utleie av eiendom.

Etter merverdiavgiftskompensasjonsloven § 4 tredje ledd gis det likevel merverdiavgiftskompensasjon for anskaffelser til boliger med helseformål eller sosiale formål. For å kvalifisere for merverdiavgiftskompensasjon, må boligene være «særskilt tilrettelagt» for helseformål eller sosiale formål, jf. merverdiavgiftskompensasjonsforskriften § 7.

I Høyesteretts dom 19. februar 2010 om Stiftelsen Utleieboliger i Alta (Rt. 2010 s. 236) kom Høyesterett til at det forelå rett til merverdiavgiftskompensasjon for en stiftelse som kun sto for oppføringen og utleien av omsorgsboliger, mens kommunen sto for tildelingen av boligene og ytelsene av heldøgns omsorgstjenester til beboerne. Høyesterett kom til at botilbudet var en integrert del av det tilbudet kommunen ga for å etterleve sine plikter. I en slik situasjon hvor botilbudet ble ytet i samvirke med kommunens heldøgns omsorgstjenenester, kom Høyesterett til at det forelå rett til kompensasjon for stiftelsen.

I Høyesteretts dom 5. februar 2013 om Torneby Sameie (Rt. 2013 s. 541) fastslo Høyesterett at et sameie ikke hadde rett til merverdiavgiftskompensasjon. Begrunnelsen var at merverdiavgiftskompensasjonsordningen skal forhindre konkurransevridning mellom virksomheter. Da sameiet ikke var en virksomhet, men en sammenslutning som anskaffet egen bolig til beboerne, kom Høyesterett til at det ikke kunne ytes merverdiavgiftskompensasjon.

Med virkning fra 1. januar 2017 ble merverdiavgiftskompensasjonsloven utvidet til å omfatte borettslag og eierseksjonssameier. Begrunnelsen var å legge til rette for likebehandling av ulike private aktører og økt fleksibilitet i valget av samarbeidsløsninger mellom kommunene og private aktører, se Prop. 1 LS (2016–2017) punkt 9.3.5. Departementet understreket at utvidelsen av kompensasjonsordningen måtte avgrenses slik at det ikke skulle oppstå nye konkurransevridninger. Utvidelsen ble derfor avgrenset til de borettslagene og eierseksjonssameiene som har et botilbud som fremstår som et integrert heldøgns helse- og omsorgstilbud i kommunens lovpålagte tjenesteproduksjon. Uten en slik stram avgrensning av kompensasjonsretten ville det oppstå en konkurransevridning i disfavør av markedsmessig boligbygging som må operere uten kompensasjon for merverdiavgift. Kravet om en nær tilknytning til kommunens tjenestetilbud ble inntatt i merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 annet ledd bokstav c. I tillegg ble det gitt hjemmel til å fastsette ytterligere krav i merverdiavgiftskompensasjonsforskriften. De nærmere kravene er oppstilt i merverdiavgiftskompensasjonsforskriften § 7a.

3.  Kravet om at boligene må være «særskilt tilrettelagt»

3.1 Innledning

Departementet understreker innledningsvis igjen at merverdiavgiftskompensasjonsordningen ikke er en støtteordning, men en ordning for å motvirke konkurransevridningene som kan oppstå som en konsekvens av merverdiavgiftssystemet. Dette formålet fremkommer direkte av merverdiavgiftskompensasjonsloven § 1. Vi viser også til at innføringen av den generelle kompensasjonsordningen for kommunene ble finansiert av kommunene selv, gjennom en reduksjon av kommunenes frie inntekter. Det samme gjaldt for flere av de private og ideelle virksomhetene som ble omfattet av ordningen. Se nærmere om finansieringen i Ot.prp. nr. 1 (2003–2004) punkt 20.8.7.

Formålet om å motvirke konkurransevridninger tilsier samtidig at retten til merverdiavgiftskompensasjon for de nærmere definerte private og ideelle aktørene ikke bør gi nye konkurransevridninger i disfavør av private og ideelle aktører som faller utenfor ordningen. Dette ble som nevnt understreket i Prop. 1 LS (2016–2017) punkt 9.3.5, da kompensasjonsretten ble utvidet til å omfatte nærmere definerte borettslag og eierseksjonssameier. Egenanskaffelse av bolig i sin alminnelighet skal ikke gi rett til kompensasjon. Derfor er det viktig at borettslagenes og eierseksjonssameienes kompensasjonsrett er stramt avgrenset, slik at en så langt som mulig unngår konkurransevridninger i disfavør av markedsmessig boligutvikling. Merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 annet ledd og merverdiavgiftskompensasjonsforskriften § 7a oppstiller de nærmere vilkårene for kompensasjon, og illustrerer at det er de institusjonslignende tilfellene som er ment omfattet av kompensasjonsretten.

Samtidig ble det i forarbeidene understreket at det bør legges til rette for økt fleksibilitet i valget av samarbeidsløsninger mellom kommuner og private aktører. Dette er også fremhevet i Rt. 2010 s. 236 (Stiftelsen Utleieboliger i Alta), der Høyesterett uttalte at «kompensasjonsretten for private etter § 2 første ledd bokstav c ikke bare skal motvirke konkurransevridning, men også bidra til en rasjonell og smidig organisering av kommunenes helse- og sosialtjenester, ut fra den enkelte kommunes behov og prioriteringer». Følgelig må også dette hensynet tillegges vekt ved fortolkningen og anvendelsen av reglene.  

3.2  Nærmere om departementets syn

Den 25. august 2021 ga Finansdepartementet en tolkningsuttalelse om omfanget av merverdiavgiftskompensasjonsretten for borettslag og eierseksjonssameier. Uttalelsen gjaldt kravet om at boligene må være «særskilt tilrettelagt» for heldøgns omsorg, og konkret forståelsen av «24 timers alarmsystem» i merverdiavgiftskompensasjonsforskriften § 7a tredje ledd annet punktum. Departementets vurdering var at borettslag og eierseksjonssameier med døgnkontinuerlig bemanning kan oppfylle kravet om særskilt tilrettelegging, selv om det ikke er installert et alarmsystem.

Departementet uttalte blant annet:

Finansdepartementet viser til at intensjonen med vilkåret om «særskilt tilrettelagt» var å avgrense kompensasjonsretten til botilbud som er integrerte i kommunens heldøgns helse- og omsorgstilbud. Etter Finansdepartementets forståelse er hensikten med forskriften § 7a tredje ledd annet punktum å få frem at det er tilstrekkelig at boligene er tilrettelagt på en slik måte at beboerne har tilknytning til en egen personalbase med døgnkontinuerlig alarmberedskap. Vilkåret om alarmsystem bør ikke forstås til å avskjære botilbud som er tilrettelagt med egen personalbase og kontinuerlig bemanning, og som utvilsomt er integrert i kommunens heldøgns helse- og omsorgstjenester. At kravet til alarmsystem var ment å klargjøre hva som ville være tilstrekkelig, uten å avskjære botilbud som på annen måte i større grad er tilrettelagt, støttes av både lovproposisjonen og høringsnotatet om forskriftsendringen.

(…)

Finansdepartementet anser at botilbud som er tilrettelagt for heldøgns pleie- og omsorgstjenester, hvor beboernes vedtak om heldøgns pleie- og omsorgstjenester ivaretas gjennom døgnkontinuerlig bemanning, bør likestilles med særskilt tilrettelegging i form av alarmsystem. Tilrettelegging ved at borettslag eller eierseksjonssameie til enhver tid er bemannet med helse-/omsorgspersonell, utgjør etter Finansdepartementets syn en større grad av tilrettelegging enn ved installering av et alarmsystem.

(…)

Finansdepartementets oppfatning er at kravet i forskriften § 7a tredje ledd til «alarmsystem» er et krav om tilrettelegging. Dette tilretteleggingskravet må anses oppfylt når beboernes vedtak om heldøgns pleie- og omsorgstjenester ivaretas gjennom døgnkontinuerlig bemanning og tilsyn. Denne tolkningen støttes av formålet med utvidelsen i 2017 og reelle hensyn. (våre understrekinger)

Uttalelsen gjaldt konkret spørsmålet om det er et absolutt krav å ha installert et alarmsystem. Uttalelsen er likevel relevant for den bredere forståelsen av kravet om at boligene må være «særskilt tilrettelagt». Fra tolkningsuttalelsen vil departementet særlig fremheve vektleggingen av intensjonen med vilkåret om at boligene må være særskilt tilrettelagt, nemlig å sikre at kompensasjonsretten avgrenses til botilbud som er integrerte i kommunens heldøgns helse- og omsorgstilbud. Videre at hensikten med bestemmelsen i forskriften § 7a tredje ledd annet punktum er å få frem hvilket tilretteleggingsnivå som er tilstrekkelig.

Som det kommer frem i tolkningsuttalelsen, er departementets syn følgelig at forskriften § 7a tredje ledd annet punktum gir uttrykk for hvilket tilretteleggingsnivå som er tilstrekkelig for å oppfylle kravet om at boligene skal være «særskilt tilrettelagt» for heldøgns omsorg, slik at botilbudet utgjør en integrert del av kommunens heldøgns helse- og omsorgstilbud. Det er derimot ikke nødvendig at momentene det er gitt anvisning på i annet punktum, er oppfylt etter en streng og isolert ordlydsforståelse.

På bakgrunn av denne overordnede forståelsen av forskriften § 7a, vil departementet innledningsvis bemerke at dersom det foreligger døgnkontinuerlig bemanning og tilsyn, så bør det være uten betydning både om det er installert et alarmsystem og om borettslaget eller eierseksjonssameiet har en egen personalbase. Departementet viser til at døgnkontinuerlig bemanning og tilsyn innebærer at det til enhver tid er personal til stede i boligkomplekset, og som fører tilsyn med beboerne. På samme måten som at det i slike tilfeller ikke bør gjelde et absolutt krav om å ha installert et alarmsystem, bør det heller ikke stilles absolutte krav til hvor en eventuell personalbase er lokalisert. Poenget er at døgnkontinuerlig bemanning og tilsyn utgjør en nærhet og tilgang til personalet som etter departementets syn minst tilsvarer at boligene er «tilknyttet en egen personalbase med 24 timers alarmsystem».

Vi går så over til den nærmere forståelsen av «egen personalbase», som er hovedtemaet i Sivilombudets henvendelser. Departementet mener at det sentrale spørsmålet er om borettslaget eller eierseksjonssameiet har en slik nærhet og tilgang til personalet som yter heldøgns helse- og omsorgstjenester, at beboerne er sikret bistand og hjelp gjennom døgnet på samme måte som om personalbasen hadde vært lokalisert i boligkomplekset. I dette ligger det for det første en forutsetning om tilstrekkelig geografisk nærhet mellom personalbasen og boligkomplekset. Videre må personalbasen være tilstrekkelig bemannet til at beboerne i borettslaget eller eierseksjonssameiet får bistand og hjelp gjennom døgnet på samme måte som om personalbasen bare skulle ha betjent det aktuelle borettslaget eller eierseksjonssameiet.

På bakgrunn av denne forståelsen mener departementet at det verken bør være avgjørende om personalbasen er lokalisert i boligkomplekset eller hvem som formelt eier personalbasen. Det sentrale er at personalet er tilgjengelig for beboerne på en måte som minst tilsvarer det som hadde vært tilfellet om personalbasen var lokalisert i boligkomplekset og bare skulle betjene beboerne i det aktuelle borettslaget eller eierseksjonssameiet. Dersom disse forutsetningene er oppfylt, er departementets syn at boligene må anses å ha den tilknytningen til en personalbase som merverdiavgiftsforskriften § 7a tredje ledd annet punktum gir anvisning på.

Departementet understreker at kravet om nærhet og tilgang til personalbasen må forstås strengt. For eksempel anser departementet at et tilfelle der kommunen etablerer en sentral personalbase som etter tilkalling ved alarm skal yte tjenester til borettslag eller eierseksjonssameier over et større geografisk område, for eksempel alle borettslagene og eierseksjonssameiene i en bydel, klart ikke vil ha den tilstrekkelige tilknytningen til en personalbase.

Finansdepartementet vil be Skatteetaten om å legge den ovennevnte forståelsen av forskriften § 7a tredje ledd til grunn ved anvendelsen av regelverket.

4. Kravene til dokumentasjon

I brevet av 19. januar 2023 har dere bedt Finansdepartementet vurdere hvorvidt en skriftlig erklæring fra den aktuelle kommunen om at tilbudet som ytes, på bakgrunn av tildelingsvedtakene, reelt sett er et heldøgns helse- og omsorgstilbud kan anses som tilstrekkelig dokumentasjon for oppfyllelse av dette vilkåret.

Departementet viser til at den som har fremmet et krav om eller mottatt merverdiavgiftskompensasjon, skal innrette bokføringen slik at det til enhver tid kan kontrolleres at vilkårene for kompensasjon er oppfylt, jf. merverdiavgiftskompensasjonsloven § 12. Grunnlaget for kompensasjonskravet skal kontrolleres og attesteres av en registrert eller statsautorisert revisor, jf. skatteforvaltningsloven § 8-7. Revisorattesten skal inneholde en erklæring om (i) at enheten er omfattet av kompensasjonsordningen, (ii) at det oppgitte beløpet er kompensasjonsberettiget og (iii) at opplysningene er kontrollert i henhold til god revisjonsskikk, jf. kompensasjonsforskriften § 4.

Disse kravene ble tidligere, blant annet på bakgrunn av Finansdepartementets brev av 8. mars 2012, praktisert slik at revisors kontroll skal være basert på tildelingsvedtakene fra kommunen, konkret ved at kopier av tildelingsvedtakene må ligge ved virksomhetens regnskap.

Finansdepartementet ga 13. oktober 2021 en tolkningsuttalelse om dokumentasjonskravene for merverdiavgiftskompensasjon i lys av GDPR. Spørsmålet var blant annet om kommunene kan oppfylle dokumentasjonskravene i form av en skriftlig bekreftelse uten at kopier av tildelingsvedtakene ligger ved regnskapet. Til dette uttalte departementet blant annet:

Departementet mener videre at det ikke er avgjørende om den nødvendige informasjonen fremkommer i form av kopier av tildelingsvedtakene eller på en annen måte, for eksempel i en skriftlig oppstilling som sammenstiller opplysningene fra tildelingsvedtakene. Vi understreker at en slik oppstilling må være utstedt av kommunen, og at oversikten må gi de opplysningene revisor trenger for å kunne kontrollere og attestere grunnlaget for kompensasjonskravet, jf. omtalen ovenfor. Det innebærer at oppstillingen må gi virksomheten en bekreftelse av hvert enkelt tildelingsvedtak, og at denne bekreftelsen inneholder de samme opplysningene som et vedtak som er sladdet. Den konkrete utformingen av en slik oppstilling må avklares med skattemyndighetene.

Vi nevner for øvrig at det i en del tilfeller kreves ytterligere opplysninger for å dokumentere kompensasjonskravet. Det gjelder blant annet i tilfellene der en privat eller ideell aktør leier ut boliger som inngår som en integrert del av kommunens lovpålagte oppgaver, slik som i Alta-saken (Rt. 2010 s. 236). Et annet eksempel er borettslag og eierseksjonssameier, der kompensasjonskravet forutsetter at beboerne har fått innvilget heldøgns helse- og omsorgstjenester og at boligene er særskilt tilrettelagt for heldøgns helse- og omsorgstjenester, jf. kompensasjonsforskriften § 7a. I disse tilfellene vil blant annet omfanget av hjelpen (heldøgns tjenester) ha betydning for virksomhetens rett på merverdiavgiftskompensasjon. Da må det fremgå av dokumentasjonen som ligger ved regnskapet at tjenesteomfanget er tilstrekkelig for å kvalifisere for kompensasjon. Det må også være mulig å koble den relevante informasjonen i hvert enkelt vedtak med en konkret boenhet, likevel slik at også boenheten (adressen og bolig- eller seksjonsnummeret mv.) kan anonymiseres. (våre understrekinger)

Departementet finner ikke grunnlag for å lempe på kravene det er gitt uttrykk for i denne uttalelsen. For at revisor skal kunne kontrollere og attestere grunnlaget for kompensasjonskravet, og for at myndighetene skal kunne kontrollere at vilkåret om heldøgns omsorg er oppfylt, mener departementet at det er avgjørende at det foreligger tilstrekkelig presis og konkret informasjon og dokumentasjon om den hjelpen de enkelte beboerne mottar. Videre må det være en kobling mellom den relevante informasjonen i hvert enkelt vedtak og den konkrete boenheten. Dette er ikke minst viktig for å kunne kontrollere at minst 80 pst. av beboerne har fått innvilget heldøgns helse- og omsorgstjenester fra kommunen, jf. merverdiavgiftskompensasjonsforskriften § 7a.

Videre viser departementet til at kravet i § 7a første ledd er at beboerne har fått «innvilget» heldøgns omsorg. Departementet mener det er nærliggende å forstå dette som at beboerne i enkeltvedtak må ha fått innvilget det som kvalifiserer som heldøgns helse- og omsorgstjenester. Følgelig mener departementet at det ikke er tilstrekkelig med en generell erklæring om at det ytes heldøgns tjenester. Det er ellers ikke helt lett å forstå i hvilke tilfeller det skulle være nødvendig med et lempeligere dokumentasjonskrav i form av en slik generell erklæring. Dersom beboerne har et behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester, og det rent faktisk ytes slike tjenester, så antar departementet at det også skal foreligge tildelingsvedtak som fastsetter det nærmere omfanget av den hjelpen som den enkelte beboeren har rett på.

Oppsummert mener departementet, på bakgrunn av ovennevnte lov- og forskriftsbestemmelser og praksis, at den kompensasjonsberettigede må kunne vise til kopier av tildelingsvedtakene – eller alternativt en skriftlig oppstilling fra kommunen som sammenstiller opplysningene fra tildelingsvedtakene – som viser omfanget av de helse- og omsorgstjenestene den enkelte beboeren er innvilget.   

Departementet vil legge til at både innlemmingen av private og ideelle virksomheter i kompensasjonsordningen i 2004, og utvidelsen av ordningen til å omfatte borettslag og eierseksjonssameier i 2017, har skapt et økt press på ordningen. Selv om ordningen ikke er ment å være en støtteordning, vil den enkelte private eller ideelle aktøren, herunder borettslaget eller eierseksjonssameiet, være tjent med å komme innenfor ordningen for å unngå kostnaden som følger av merverdiavgiften. Dette utfordrer avgrensningene i ordningen. Dersom en lemper på kravene til dokumentasjon, er det en fare for at tilfeller som ikke kvalifiserer for kompensasjon, likevel mottar kompensasjon.

Vi nevner også at Riksrevisjonen i en etterlevelsesrevisjon av merverdiavgiftskompensasjonsordningen konkluderte med at myndighetenes samlede virkemiddelbruk ikke i tilstrekkelig grad sikrer at kompensasjon for merverdiavgift blir riktig utbetalt i tråd med regelverket.[1] Videre konkluderte Riksrevisjonen med at den eksterne revisorens kontroll i liten grad bidrar til å forebygge feilaktige utbetalinger. Kontrollen var avgrenset til å gjelde merverdiavgiftskompensasjon til kommunene og fylkeskommunene. Riksrevisjonens funn og konklusjoner illustrerer likevel de generelle utfordringene knyttet til uriktige utbetalinger av merverdiavgiftskompensasjon.

 

Med hilsen

Frédéric Wilt  e.f.

avdelingsdirektør

 

Lars Rønningen Sandbu

seniorskattejurist

 

Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ikke håndskrevne signaturer

 

[1] Riksrevisjonens rapport om merverdiavgiftskompensasjon til kommuner, fylkeskommuner og andre offentlige virksomheter.