§ 2-1 - Spørsmål om vegloven § 32

Saksnr. 200502724 EP ATO
Dato: 01.06.2005

Spørsmål om vegloven § 32

Vi viser til Samferdselsdepartementets brev 11. april 2005, der det stilles enkelte spørsmål knyttet til vegloven 21. juni 1963 nr. 23 § 32. Det fremgår av dennes første ledd første punktum at ulike ledninger mv. ikke må plasseres over, under, langs eller nærmere ”offentlig veg” enn 3 meter fra veikanten uten ”særskilt løyve” fra veimyndigheten. Etter andre punktum kan veimyndigheten utvide avstanden for bestemte strekninger. Det fremgår av tredje punktum at reglene også gjelder dersom det etter annen lov kan føres ledning eller renne over, under eller langs ”eigedomsområdet for offentlig veg”. Av andre ledd fremgår det hvilke instanser som er veimyndigheter for henholdsvis riksveier, fylkesveier og kommunale veier. Etter tredje ledd kan departementet gi nærmere forskrifter om utgiftsdeling og saksbehandling ”i samband med løyve etter denne paragrafen og § 30”.

”Offentlig veg” er etter lovens § 1 ”veg eller gate som er open for allmenn ferdsel og som blir halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune etter reglane i kap. IV”. Etter § 2 er offentlige veier inndelt i riksveier, fylkesveier og kommunale veier.

Samferdselsdepartementets spørsmål er etter det vi forstår følgende:

Spørsmål 1: I forbindelse med forskriftsarbeid etter § 32 tredje ledd stilles spørsmål om tredje ledd gir hjemmel til å gi forskrift som får anvendelse på ”alle typer offentlig veg …, selv om forskriften i utgangspunktet er tenkt anvendt på riks- og fylkesveger”.

Svaret på dette er ja. Forskriften må da angi at den får anvendelse også for kommunale veier, eventuelt vilkårene for dette eller fremgangsmåten som skal følges for at den skal anvendes på en eller flere kommunale veier.

2. Spørsmål 2: Når veien i dag blir brukt som ledningstrasé, har da ledningseieren en ekspropriasjonsrettslig vernet rett til å ha ledningen liggende, med mindre ledningen er lagt på spesielle vilkår som ledningseieren har godtatt? Spørsmålet angis å være om ledningseierens ”bruk av vegområdet som ledningstrasé” baserer seg på ”en særrett (servitutt)” eller på en form for ”tålt bruk” relatert til vegloven § 32 første ledd første punktum. Dette spørsmålet kommer opp når det skal utføres tiltak på veien som krever omlegging av ledningene.

Ved besvarelsen av spørsmålet må det tas som utgangspunkt at § 32 er en bestemmelse som legger en offentligrettslig rådighetsbegrensing ikke bare over veigrunnen, men også over et omkringliggende område. Det området rådighetsbegrensningen gjelder for er ikke nødvendigvis eid av veimyndigheten (eller det offentlige for øvrig). Dermed gjelder rådighetsbegrensningen også i forhold til f.eks. en privat grunneiers rett til å legge ledninger mv. på sin egen eiendom, og den gjelder i forhold til f.eks. en tredjeperson som etter avtale, ekspropriasjon eller annet rettsgrunnlag overfor grunneieren har en særrett til å legge ledninger mv. på eiendommen.

At § 32 er en bestemmelse som må forstås som en rådighetsbegrensning med slike virkninger, fremgår av så vel lovens ordning, som av veglovens forarbeider, se Veglovkomiteens innstilling, 1957 side 68 venstre spalte. Merknadene der knytter seg til den av de bestemmelsene i innstillingen (§ 33) som nåværende veglov § 32 som et utgangspunkt bygger på, jf. Ot.prp. nr. 53 (1961-62) side 83. I Veglovkomiteens innstilling poengteres at veglovens forbud ”går ut over det som eiendomsretten til grunnen hjemler …”, og i en sammenheng sies at det ”er ikke nødvendig å diskutere hvilke beføyelser eiendomsretten i og for seg gir eieren av veggrunnen. Men når det gjelder den fastlagte rådighetsinnskrenkning, har komiteen funnet det riktig å …”. De redigeringsmessige og innholdmessige (ikke uvesentlige) endringer som departementet gjorde i forhold til Veglovkomiteens innstilling, rokker ikke ved dette utgangspunktet. Heller ikke erstatningsbestemmelsen i vegloven § 30 a rokker ved dette. Vegloven § 30 a forutsetter at rådighetsbegrensningene som følger av vegloven §§ 29 til 30 og §§ 32 til 35 unntaksvis kan utløse erstatningsansvar for det offentlige, jf. Ot.prp. nr. 52 (1966-67) side 1.

Samferdselsdepartementets spørsmål synes å være stilt med en privatrettslig kontekst som utgangspunkt, men etter Lovavdelingens vurdering bør utgangspunktet tas i veglovens bestemmelser. I noen tilfeller vil selvsagt veimyndigheten kunne være den privatrettslige eieren av det området som rådighetsbegrensningen etter § 32 omfatter, slik at det kan oppstå privatrettslige problemstillinger parallelt med de offentligrettslige problemstillingene. Når spørsmålet knytter seg til myndighetsutøvelse etter vegloven § 32, er imidlertid ikke det privatrettslige forholdet utgangspunktet for vurderingen.

Der noen (grunneieren eller andre) påstår at deres etablerte bruk av den aktuelle grunnen til fremføring av eksisterende ledning mv. ikke kan berøres, synes det grunn til å stille følgende spørsmål, som må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle:

• Er det tale om en innretning som faller under vegloven § 37 (eldre innretning)? I så fall skal det ytes vederlag som fastsatt i § 37 hvis innretningen skal kreves borttatt eller fjernet. Se også en bemerkning i Ot.prp. nr. 53 (1961-62) side 85 om at § 32 ikke betyr ”at ledninger som allerede er lagt eller plassert etter gjeldende lovs bestemmelse, skal graves opp og flyttes …, men … ved plassering av nye ledninger vil [det] være nødvendig å følge den nye avstand”, altså den nye regelen.
• Er innretningen – der § 37 ikke får anvendelse – plassert ”i strid med” § 32, slik at den etter § 36 kan kreves tatt bort, flyttet eller endret mv., eventuelt på den ansvarliges kostnad? Innenfor tremetersområdet etter § 32 første ledd første punktum reiser dette et spørsmål om kompetent veimyndighet har gitt ”særskilt løyve”. Dette må vurderes konkret med utgangspunkt i alminnelige forvaltningsrettslige regler.
• Hvis man er kommet til at § 37 ikke får anvendelse, og at det ikke er gitt ”særskilt løyve” etter § 32, er det som det fremgår i utgangspunktet § 36 som får anvendelse. Etter denne bestemmelsen kan innretningen kreves borttatt eller tas bort på den ansvarliges kostnad. I disse tilfellene reiser det seg imidlertid et nytt spørsmål knyttet til det som synes å kunne underforstås av Samferdselsdepartementets brev om at man har tolerert bruk av grunnen til fremføring av ledninger mv., men uten at det er gitt ”særskilt løyve”:
• Hvis veimyndighetens tjenestemenn har gitt veiledning til private som har skapt den villfarelse at grunnen kan benyttes til formål omfattet av § 32 første ledd første punktum, uten at det er innhentet ”særskilt løyve”, vil veimyndigheten som utgangspunkt være erstatningsansvarlig for adekvat tap som voldes ved denne forsømmelsen, jf. lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 2-1. Men det må da bl.a. vurderes om ledningseierens tap eller kostnad ville oppstått også om ledningseieren og veimyndigheten hadde gått korrekt frem. Dette innebærer at den som har lagt ledninger uten å ha søkt om løyve, uansett ikke kan bli stilt bedre enn om han eller hun hadde gått frem korrekt. Hvis han eller hun da hadde måttet finne seg i et løyve med forbehold, kan han eller hun ikke bli bedre stilt når et løyve i det hele tatt ikke er søkt om eller gitt, se eksempelvis Eidsivating lagmannsretts dom 12. november 2001 (RG 2002 side 286). Men hvis det f.eks. er sannsynlig at ledningseieren i den situasjonen heller ville ha lagt ledningen utenfor tremeterssonen, uten større kostnader, eller det ville blitt gitt løyve uten betingelser, vil ledningseieren kunne få et tap som må erstattes hvis veimyndigheten går frem etter § 36. Hvis ledningen f.eks. er en privat kloakkledning knyttet til en privatbolig, og denne har skiftet eier siden ledningen ble lagt, kan det prinsipielt sett heller ikke utelukkes at den nye eieren etter forholdene kan ha en sterkere erstatningsrettslig posisjon overfor veimyndigheten enn den tidligere eieren som la ledningene, kunne ha hatt. En egen sak er de foreldelsesspørsmål som kan oppstå i de aktuelle situasjoner, men her vil det ha betydning at tapet først oppstår når veimyndigheten går frem etter vegloven § 36, jf. lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer § 9 nr. 1.
• Hvis man er kommet til at det er gitt ”særskilt løyve” til plasseringen etter § 32 første ledd første punktum, uten at det er tatt forbehold om senere tilbakekalling av løyvet, er spørsmålet om alminnelige forvaltningsrettslige regler eller vegloven gir noen omgjøringsadgang, og i tilfelle vilkårene for dette. Vi har ikke vurdert dette spørsmålet nærmere.
• Spørsmålet om det er stiftet en særrett for ledningseieren i forhold til veimyndigheten som eventuell grunneier, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Vi har imidlertid noe vanskelig for å se for oss hvilke omstendigheter som i praksis skal tilsi at det (etter veglovens ikrafttredelse) med rimelighet kan anses stiftet en positiv særrett i forhold til veimyndigheten som grunneier, dersom det ikke samtidig er gitt særskilt løyve etter vegloven § 32. Hvis det er stiftet en varig, positiv særrett over den faste eiendomen, vil det også etter vårt skjønn ha formodningen for seg at den er blitt gitt et skriftlig uttrykk, selv om dette ikke er et absolutt krav. Og hvis det er gitt løyve med forbehold, samtidig som en særrett måtte være stiftet, er det trolig vanskelig å se for seg en situasjon som med rimelighet kan oppfattes slik at det er stiftet en særrett som gjør at det forbeholdet som er tatt i løyvet, praktisk sett blir virkningsløst eller modifisert.
• Hvis en ledning mv. er plassert med et nødvendig løyve etter § 32 første ledd første punktum, og man finner at dette ikke kan omgjøres, vil veimyndigheten være bundet av dette. Der nødvendig løyve etter § 32 foreligger, og det i sammenheng med løyvet også er gitt eksplisitt eller implisitt tillatelse til å legge ledningen på grunn som veimyndigheten eier, vil det ha formodningen for seg at tillatelsen kan endres eller omgjøres på samme vilkår som for løyvet etter § 32, men heller ikke i noe videre omfang (om ikke noe annet går uttrykkelig frem). Hvis veimyndigheten i slike tilfeller skal foreta et inngrep, kan situasjonen være at det må foreligge en ekspropriasjonshjemmel som må benyttes, jf. vegloven kapittel VI, og at det må betales erstatning. Eventuelt må en frivillig avtaleløsning søkes med ledningseieren.

Spørsmål 3: Vi tolker spørsmålet slik: Kan en ledningseier ved ekspropriasjon overfor grunneieren eller veimyndigheten skaffe seg en særrett i området omfattet av vegloven § 32 første ledd første punktum, som medfører at det som følger av § 32 ikke gjelder?

Det opplyses at Troms Kraft Nett AS har fått tillatelse fra vedkommende myndighet etter lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom § 2 nr. 19 til å ekspropriere veggrunn til kraftlinje.

Lovavdelingen kommenterer ikke den nevnte enkeltsaken. Etter oreigningsloven § 1 er det eiendomsrett, bruksrett, servitutt eller annen rett til, i eller over fast eiendom som kan eksproprieres. Det offentliges alminnelige styringsrett i kraft av myndighetsutøvelse, som nedfelt f.eks. i vegloven § 32 i tilknytning til ”offentlig veg”, kan ikke eksproprieres bort etter oreigningsloven. At en bruksrett over fast eiendom eksproprieres, får ikke den virkning at offentligrettslige rådighetsbegrensninger bortfaller. Dette må gjelde selv om vedkommende myndighet som privatrettslig berørt har vært part i ekspropriasjonssaken.