§ 191 - Saker etter lov om psykisk helsevern - forholdet til domstolloven § 191

Saksnummer: 1999/02030 E LST

Dato: 17.03.1999

 

Saker etter lov om psykisk helsevern - forholdet til domstolloven § 191

Vi viser til brev 1 februar 1999 med spørsmål om domstolloven § 191 begrenser muligheten for statsministeren eller en statsråd til å delegere adgangen til å ta i mot forkynnelser på vegne av staten.

En streng fortolkning av ordlyden i domstolloven § 191 tilsier at det ikke er adgang til å delegere kompetanse til å ta imot forkynnelser på vegne av staten fra statsministeren eller en statsråd. Forarbeidene løser ikke spørsmålet. Heller ikke rettspraksis har tatt stilling til problemet. I Rt 1975 s 796 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at det ikke var adgang til å delegere den kompetanse som statsministeren eller vedkommende statsråd har til å møte som lovlig stedfortreder i saker som reises mot et departement. Denne saken gjaldt imidlertid spørsmål om adgang til å delegere kompetanse til å møte som lovlig stedfortreder. Dette blir en noe annen problemstilling enn foreliggende tolkningsspørsmål. Likevel kan avgjørelsen trekke i retning av at også muligheten til delegasjon av kompetanse til å ta i mot forkynnelser er begrenset ettersom det vil være mer byrdefullt å kreve at en statsråd opptrer som lovlig stedfortreder i retten, og sterke hensyn derfor gjør seg gjeldende for å begrense denne plikten.

I juridisk teori uttrykker Inge Lorange Backer, Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage, Oslo 1984, s 165 at hvis departementet saksøker eller blir saksøkt på vegne av staten, er det statsråden som er den lovlige stedfortreder.

Reelle hensyn kan i utgangspunktet trekke i motsatt retning. Hensynet til effektivitet og arbeidsmengde tilsier at statsråden for det departement som saksøkes, ikke kan gå inn i den enkelte sak som reises. Av den grunn er det heller ikke hensiktsmessig at statsråden er den eneste som kan ta i mot forkynnelser på vegne av staten. På den annen side innebærer en entydig regel om hvem som mottar forkynnelser på vegne av staten, en fordel både for motparten og for domstolen som lett kan forholde seg til hvem som er rette adressat for stevningen. Videre vil det også kunne være en fordel for staten selv at en klart definert overordnet instans har oversikt over de søksmål som anlegges. Det kan likevel bemerkes at det i utgangspunktet burde være opp til det enkelte departement selv å avgjøre om det er behov for den oversikt som beholdes ved at delegasjon ikke skjer eller om det er behov for fordeling av arbeidsbyrden til underordnede organer som har større kapasitet og fagkunnskap til å vurdere sakene som reises.

Lovavdelingen ser at hensynene til delegasjon ut fra sakkunnskap og arbeidsmengde spesielt gjør seg gjeldende i forhold til saker etter tvistemålsloven kapittel 33 fordi disse må behandles raskt. Likevel legges til grunn at hensynene ikke synes tilstrekkelige til å fravike ordlyden i domstolloven § 191 som krever at det er statsråden som tar i mot forkynnelser på vegne av staten. Lovavdelingen finner derfor at Sosial- og helsedepartementet ikke kan delegere myndighet til å ta i mot forkynnelse i saker etter tvistemålsloven kapittel 33 til Statens helsetilsyn.