§ 18 - Ekteskapsloven § 18 a første ledd – anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet

Brevdato: 29.11.2021

Ekteskapsloven § 18 a første ledd – anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet

Vi viser til brev 23. mai 2019 fra Barne- og familiedepartementet, hvor departementet ber om en tolkningsuttalelse på generelt grunnlag fra Lovavdelingen om lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 18 a. Spørsmålet fra departementet er om et ekteskap som antas å være ugyldig i bostedslandet, kan anerkjennes i Norge med hjemmel i ekteskapsloven § 18 a, under henvisning til at ugyldighetsgrunnen strider mot våre grunnleggende retts- og verdinormer (ordre public).

Henvendelsen fra Barne- og familiedepartementet gjelder altså spørsmålet om det etter norsk rett er adgang til å anerkjenne utenlandske ekteskap som ikke oppfyller de formelle og/eller materielle ekteskapsvilkårene i en annen stat. I brevet bes det også om en vurdering av om bestemmelsen eventuelt kan suppleres med ulovfestede regler om ordre public, delvis kodifisert i ekteskapsloven § 18 a første ledd fjerde punktum. Spørsmålet har blant annet betydning for adgangen til å innvilge ektefelletillatelse etter lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 40.

1. Hovedregelen i tvisteloven § 19-16 første ledd første punktum er at utenlandske statsakter – rettslige avgjørelser truffet av forvaltningen eller domstolene – legges til grunn i Norge i den utstrekning anerkjennelsen bygger på traktat eller intern lovgivning. Et vesentlig unntak er utenlandske statusavgjørelser – for eksempel utenlandske ekteskapsstiftelser – som etter den klare hovedregel i norsk internasjonal privatrett anerkjennes uten at dette bygger på formell lov eller traktat. Ekteskapsloven §18 a regulerer enkelte unntak fra dette utgangspunktet.

2. Bestemmelsen i ekteskapsloven § 18 a første ledd første punktum kom inn i ekteskapsloven i 2007 og er en kodifisering av den ulovfestede utgangsregelen i norsk internasjonal privatrett om anerkjennelse av utenlandske statusavgjørelser, jf. Rt. 2012 side 1253 i avsnitt 19 og Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) side 11 og 69.

Ekteskapsloven § 18 a første ledd første punktum lyder:

«Et ekteskap som er inngått i utlandet, anerkjennes her i riket dersom ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet.»

Videre slås det i § 18 a første ledd fjerde punktum fast at «[e]t ekteskap anerkjennes likevel ikke dersom dette åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden (ordre public)».

Utgangspunktet etter bestemmelsen er at det utenlandske ekteskapet må være gyldig inngått etter de formkravene som gjelder i vigselslandet (lex loci celebrationis), for at det skal anerkjennes i Norge. Det henger sammen med at de formelle ekteskapsvilkårene etter norsk internasjonal privatrett bestemmes av lovgivningen i vigselslandet, mens de materielle ekteskapsvilkårene fastsettes av lovgivningen i partenes hjemland, jf. Rt. 1977 side 715 på side 722–723. Dette er også lagt til grunn i forarbeidene til ekteskapsloven § 18 a; dersom de formelle ekteskapsvilkårene i vigselslandet er fulgt, anerkjennes ekteskapet som den klare hovedregel i Norge, jf. Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) side 11.

I Thue: Internasjonal privatrett (2002) påpekes også følgende på side 330:

«Det eneste man i anerkjennelsesspørsmålet her må kontrollere er om stiftelseslandets nødvendige former er fulgt, herunder om den kompetente myndighet har medvirket, hvis slik medvirkning (vielse) er nødvendig.»

At vurderingen etter ekteskapsloven § 18 a første ledd første punktum er begrenset til en kontroll av de formelle ekteskapsvilkårene i vigselslandet, er blant annet en følge av at oppfylte formkrav alltid er en nødvendig betingelse for et gyldig ekteskap. Konsekvensene av brudd på materielle ekteskapsvilkår er derimot ikke ensbetydende med at ekteskapet betraktes som en nullitet. I Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) side 12 ble det ellers gitt følgende begrunnelse for regelen:

«Begrunnelsen for disse anerkjennelsesprinsippene er at det kan vanskelig la seg forsvare å nekte å anerkjenne et ekteskap som er et etablert faktum i utlandet. Hensynet til det aktuelle paret taler for å anerkjenne ekteskapet da de som regel har innrettet seg i tillit til at de er gift. En slik tillit er rettslig beskyttelsesverdig. Det er også viktig å få til enhetlige løsninger og på den måten å unngå såkalte «haltende ekteskap», dvs. ekteskap som er gyldige i noen stater og ugyldige i andre stater.»

Når det er oppfyllelsen av formkravene i vigselslandet som i utgangspunktet er bestemmende for anerkjennelsen av utenlandske ekteskap, er det nødvendig å kvalifisere ekteskapsvilkårene som enten formkrav eller som materielle vilkår. Ettersom formkravene avgjøres av lovgivningen i vigselslandet, kan det oppstå kvalifikasjonskonflikt mellom vigselslandet og anerkjennelsesstaten. Det som betraktes som formkrav i vigselslandet, kan være materielle ekteskapsvilkår i anerkjennelsesstaten og omvendt. En slik kvalifikasjonskonflikt må som et utgangspunkt løses etter anerkjennelsesstatens systematikk (lex fori-kvalifikasjon), se Thue: Anerkjennelse av ekteskap stiftet i utlandet, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2003/1 side 8–9.

En foreløpig oppsummering er dermed at ekteskap som er formmessig korrekt inngått i vigselslandet, i utgangspunktet anerkjennes i Norge.

3. Med hensyn til de materielle ekteskapsvilkårene er spørsmålet om brudd på slike vilkår etter omstendighetene skal føre til at norske myndigheter likevel ikke anerkjenner et utenlandsk ekteskap som er formelt gyldig inngått i vigselslandet. Det kan eksempelvis tenkes at bruddet på de materielle ekteskapsvilkårene skyldes at partene har ønsket å omgå ekteskapshindringer i sitt eget hjemland. Den internasjonale privatretten forutsetter langt på vei at statene tolererer fremmed lovgivning, og en slik bevisst omgåelse av hjemlige ekteskapshindringer bør kunne tillegges betydning i anerkjennelsesspørsmålet. Personens hjemlands rett vil som utgangspunkt følge personalstatuttet og bestemmes av den grunn av personens domisil eller statsborgerskap. I slike tilfeller bør ekteskapet som et utgangspunkt ikke anerkjennes i større utstrekning enn det partenes hjemland opprinnelig ville ha gjort, se Thue: Anerkjennelse av ekteskap stiftet i utlandet, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2003/1 side 10.

4. I tilknytning til dette er det et spørsmål om det er adgang til å supplere vurderingen med et ordre public-forbehold, og om det kan gi grunnlag for å anerkjenne et slikt ekteskap i større utstrekning enn det partenes hjemland ville ha gjort. Lovfestingen av ordre public-regelen i ekteskapsloven § 18 a første ledd fjerde punktum er etter ordlyden en delvis kodifisering av den ulovfestede ordre public-regelen. Det følger av forarbeidene at lovfestingen ikke var ment å innebære noen endring av gjeldende norsk internasjonal privatrett, og bestemmelsen i ekteskapsloven § 18 a første ledd må følgelig suppleres med ellers gjeldende regler om ordre public, jf. Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) side 69.

Det avgjørende i ordre public-vurderingen er om «anvendelsen av fremmed rett vil føre til et resultat som strider sterkt med vår rettsfølelse», jf. Rt. 2009 side 1537 i avsnitt 37. Det er virkningene av å anvende den fremmede retten som skal prøves. Så lenge anvendelsen av den fremmede retten ikke fører til resultater som er ordre public-stridige, vil vi normalt legge den til grunn. På samme måte kan det som fremstår som en rimelig regel, etter omstendighetene føre til ordre public-stridige resultater, se Lundgaard: Gaarders innføring i internasjonal privatrett (2000) side 103-104.

I samme verk side 203 behandles betydningen av brudd på materielle ekteskapsvilkår og ordre public-forbeholdet:

«Har to utlendinger giftet seg i sitt hjemland, men i strid med sitt hjemlands lov med den følge at ekteskapet er ugyldig der, hvorpå de flytter til Norge, følges også her hovedregelen at hjemlandsloven kommer til anvendelse. Ville imidlertid ekteskapet vært fullt i orden etter norsk rett, vil ordre public kunne få anvendelse. […] Når det er spørsmål om ugyldighet eller oppløsning, vil vi nemlig lettere se bort ifra de overtrådte fremmede ekteskapsvilkår, som vår rett ikke kjenner, med det resultat at ekteskapet blir stående. Grunnen er selvsagt at man ikke kan se bort fra det ekteskapelig samliv, som i faktisk henseende er etablert og eksisterer mellom partene.»

I Thue: Anerkjennelse av ekteskap stiftet i utlandet, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2003/1 legges det også til grunn at et ekteskap anerkjennes her dersom ekteskapshindringen paret ønsket å omgå i hjemlandet, er ordre public-stridig etter norsk rett (side 10):

«Inngåes ekteskapet i utlandet for å omgå ekteskapshindringer i hjemlandet, kan resultatet bli at ekteskapet er gyldig i vigselslandet, men anerkjennes ikke, eller kan angripes i partenes hjemland. Da er en anerkjennelse av ekteskapet her i landet ikke uproblematisk, med mindre den ekteskapshindringen paret har villet omgå i hjemlandet er ordre public-stridig etter norsk rett.»

Dette synet har også nedfelt seg i underrettspraksis. I avgjørelsen i RG-2008-404 fra Borgarting lagmannsrett var det et spørsmål om et ekteskap inngått i Marokko skulle anerkjennes i Norge. Siden et ekteskap mellom en kristen mann og en muslimsk kvinne etter marokkansk lovgivning er ugyldig, var ekteskapet allerede satt til side av marokkansk høyesterett. Etter lagmannsrettens syn ville det å gi avgjørelsen rettsvirkninger i Norge føre til et resultat som var uforenelig med religionsfriheten og likestilling mellom kvinne og mann. Avgjørelsen ble ansett å stride mot vår ordre public, og ekteskapet ble derfor anerkjent i Norge, jf. også Thue: Internasjonal privatrett (2002) side 324. Ytterligere anke ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett, jf. HR-2008-446-U.

5. Ordre public-regelen kommer imidlertid til anvendelse bare i saker som har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Dette kravet innebærer at avgjørelsen må få virkninger i domstollandet, se Thue: Internasjonal privatrett (2002) side 185. Til tross for noe ulike synspunkter i den juridiske teorien virker det å være bred enighet om at et slikt krav gjelder etter norsk rett. Thue gir følgende begrunnelse for kravet om innenlandstilknytning på side 185:

«Begrunnelsen for å begrense ordre public-innsigelsen til resultatet av å anvende en utenlandsk regel når saken har den tilstrekkelige innenlandstilknytning, er at det er resultatet eller konklusjonen ved en avgjørelse som har virkninger, eventuelt ufordragelige virkninger. Og en stats myndigheter kan ikke fatte beslutninger som i sitt innhold og konsekvenser er i strid med de verdigrunnlag staten bygger på. Premissene for avgjørelsen – den utenlandske regel – er langt mindre synbare. Det er avgjørelsen som er den statlige handling, og som ikke kan stride mot ordre public.»

6. Det legges på bakgrunn av disse rettskildene til grunn at utenlandske ekteskap anerkjennes i Norge med hjemmel i ekteskapsloven § 18 a første ledd første punktum dersom ekteskapet er inngått i samsvar med formreglene som gjaldt i vigselslandet på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen. Hvis det oppstår en kvalifikasjonskonflikt om hva som utgjør henholdsvis formkrav og materielle krav mellom vigselslandet og anerkjennelsesstaten, må konflikten som et utgangspunkt løses etter inndelingen i anerkjennelsesstaten.

Dersom formreglene er fulgt, men det foreligger brudd på materielle ekteskapsvilkår i parets hjemlandslov, kan det etter omstendighetene føre til at et formelt gyldig ekteskap ikke anerkjennes i Norge. I et tilfelle der anvendelsen av et slikt materielt vilkår strider mot ordre public, kan det tilsi at ekteskapet likevel skal anerkjennes. Dette innebærer at for eksempel et forbud i fremmed rett mot at en kristen og en muslim kan inngå gyldig ekteskap, settes til side som ordre public-stridig. Resultatet av en slik tilsidesettelse er at ekteskapet anerkjennes her i landet om det ellers fremstår som gyldig inngått. Vi legger til at et slikt resultat også harmonerer med våre menneskerettslige forpliktelser til vern om familielivet, ekteskapet og religionsfriheten.