§ 14-15: Trygghetsalarmer

Brevdato: 20. januar 2022

Vi viser til epost 2. november 2021 om skifte til et oppgradert system for trygghetsalarmer.

Vi beklager sent svar.

Spørsmålet i saken er om anskaffelsen av nytt system for trygghetsalarmer kan regnskapsføres i investeringsregnskapet og lånefinansieres.

Om kommuneloven § 14-15

Etter kommuneloven § 14-15 første ledd kan investeringer i varige driftsmidler lånefinansieres. Med begrepet varige driftsmidler menes alle typer fast eiendom, bygninger, tekniske og fysiske anlegg, inventar, utstyr, transportmidler og maskiner mv. Den nærmere avgrensningen av begrepet følger av god kommunal regnskapsskikk, jf. Prop. 46 L (2017- 2018) merknadene s. 392.

Av merknadene framgår det også at varige driftsmidler ikke omfatter driftsmidler med lav anskaffelseskost og kort levetid, og at det er en terskel for anskaffelseskost og levetid før noe regnes som et varig driftsmiddel. Kommuneloven § 14-15 første ledd må derfor forstås slik at låneadgangen forutsetter at et vesentlighetskrav er oppfylt. Det vil blant annet innebære at det ikke kan tas opp lån for å finansiere mindre eiendeler, bare det er mange nok av dem. Vi legger altså til grunn den samme lovforståelsen som tidligere, jf. departementets uttalelser 10. desember 2004 (04/4111) og 21. september 2017 (17/2618).

I vurderingen av hva som regnes som varige driftsmidler etter god kommunal regnskapsskikk, bygger vi på regnskapsstandardene KRS 2 og spesielt KRS 4. Det følger av KRS 4 punkt 3.2 nr. 6 at anskaffelser av flere like eller likeartede eiendeler (fellesanskaffelser) kan vurderes samlet opp mot vesentlighetskriteriet når de enkelte eiendelene i anskaffelsen inngår i et samlet system med samme bruksformål, og det er naturlig å anskaffe eiendelene samlet. Med fellesanskaffelse forstås her at anskaffelsen må bestå av alle (eller det alt vesentlige av) eiendelene som anskaffes for at bruksformålet skal kunne tilfredsstilles. Dette forutsetter at hver enkelt eiendel ikke er ubetydelig og har en levetid på minst 3 år.

I veiledningen til dette punktet legger Foreningen GKRS til grunn at "trygghetsalarmer" normalt ikke er et eksempel på en investering i varige driftsmidler i form av en fellesanskaffelser. Foreningen trekker også frem utskifting av enkelt PC-er som et eksempel på innkjøp som ikke regnes som en fellesanskaffelse. Ifølge veiledningen kan imidlertid utskifting av vesentlige deler av PC-ene være en fellesanskaffelse.

Vurdering

Departementet har i to tidligere uttalelser, 10. desember 2004 (04/4111) og 21. september 2017 (17/2618), kommet til at anskaffelsen av trygghetsalarmene i de aktuelle sakene ikke var et lovlig låneformål etter kommuneloven (1992) § 50 nr. 1. Dette var basert på at de enkelte trygghetsalarmene har lave enhetskostnader og at loven er til hinder for å låne til mindre innkjøp.

Departementet gjør ikke en nærmere vurdering av låneadgangen for den konkrete anskaffelsen i den aktuelle saken i Sør-Varanger kommune. Vi gir kun noen generelle vurderinger. Og etter en nærmere vurdering mener departementet at det er grunn til å nyansere vurderingen av om loven gir adgang til å lånefinansiere trygghetsalarmer og et system for dette.

Vi legger til grunn at anskaffelser av trygghetsalarmer kan arte seg forskjellig. På den ene siden kan det for eksempel være snakk om anskaffelse av enkeltalarmer etc. som ved suppleringer eller enkeltutskiftinger. På den andre siden kan det for eksempel være snakk om fullstendig utskifting til et nytt system med ny digital løsning, ny sentral, nye alarmer med flere funksjoner etc.

Departementets vurdering er at adgangen til å ta opp lån til trygghetsalarmer avhenger av hva som er den konkrete anskaffelsen.

Dersom kommunen kun kjøper inn enkeltalarmer, er vår vurdering at dette faller utenfor låneadgangen. Vi bygger dette på at det ikke kan tas opp lån for å finansiere mindre eiendeler, heller ikke om det er mange nok av dem, slik som tidligere.

Dersom kommunen derimot foretar en full utskifting av hele systemet for trygghetsalarmer mv., er vår vurdering at anskaffelsen kan falle inn under låneadgangen forutsatt at den kan regnes som en fellesanskaffelse. I vurderingen av om det er en fellesanskaffelse i henhold til KRS 4 synes det også naturlig å trekke inn den nye digitale løsningen og ny sentral etc., utover kostnadene til den enkelte alarm etc. Vi bygger dette på at dette har noen likhetstrekk med både installering av et felles brannvarslingssystem og samlet utskifting av PC-er, som i veiledningen til KRS 4 er to eksempler på hva som kan være en fellesanskaffelse.

Vi presiser at regnskapsføring i investeringsregnskapet og eventuell lånefinansiering av et system for trygghetsalarmer også forutsetter at eierkravet er oppfylt.

Med hilsen

Grete Lilleschulstad (e.f.)
fung. avdelingsdirektør

Bent Devik
utredningsleder