§ 13 - Tolkningsspørsmål til forvaltningsloven § 13

Saksnummer: 1997/6044 E AS/KES

Dato: 28.07.1997

 

Tolkningsspørsmål til forvaltningsloven § 13

Vi viser til brev 6 juni 1997, der Kulturdepartementet ber Lovavdelingen vurdere om opplysninger om hvilke offisielle representanter fra myndighetene som var tilstede under henrettelser under krigen, er underlagt taushetsplikt i medhold av forvaltningsloven § 13 første ledd.

Vi nevner for ordens skyld at offentlighetsloven ikke får anvendelse på dokumenter som er utferdiget av, innkommet til eller lagt fram for et offentlig organ før 1 juli 1971, jf offentlighetsloven § 13 og kgl res 11 juni 1971. God forvaltningsskikk kan likevel tilsi at forvaltningen bør gi innsyn i slike dokumenter. Hvor langt denne oppfordringen rekker, er blant annet avhengig av hvor sterkt behovet for innsyn er, og hvor byrdefullt det vil være for forvaltningen å etterkomme anmodningen om innsyn. Henvendelsen hit foranlediger ikke en nærmere vurdering av dette spørsmålet.

Under enhver omstendighet forutsetter innsyn at de aktuelle opplysningene ikke er belagt med taushetsplikt, jf offentlighetsloven § 5 a jf forvaltningsloven § 13 første ledd nr 1. Opplysninger om en persons opplevelser og gjerninger under utførelsen av arbeid kan være opplysninger om "noens personlige forhold" slik forvaltningsloven § 13 første ledd nr 1 nytter uttrykket. Hvor grensen for hva som må regnes som taushetsbelagte opplysninger skal trekkes, må bero på et skjønn.

Lovavdelingen har ikke hatt tilgang til de konkrete opplysningene som eventuelt er belagt med taushetsplikt. Vi legger imidlertid til grunn at det dreier seg om opplysninger som nevnt i kgl res 27 juli 1945 punkt 10 (vedlagt). Det heter her at det skal føres en protokoll ved fullbyrdelsen av dødsstraff. Protokollen skal bl a inneholde "datum, klokkeslett og sted, hvem som er til stede (eksekusjonstroppens medlemmer nevnes dog ikke med navn)". Det fremgår heller ikke av sakens dokumenter hvilken status og hvilke funksjoner de aktuelle offisielle representantene hadde, eller hvor aktiv rolle de spilte under henrettelsene. I mangel av andre holdepunkter legger vi til grunn at det dreier seg om "representanter for offentlige myndigheter" som nevnt i resolusjonen punkt 6 første punktum. Politimesteren hadde kompetanse til å la de offentlige representantene være tilstede – tilstedeværelsen var med andre ord ikke obligatorisk. Representantene deltok ikke aktivt under henrettelsen. (Den kongelige resolusjonen regulerer ikke spørsmålet om navnene på de eventuelle offentlige representantene skal være taushetsbelagt.)

Lovavdelingen har tidligere (jnr 3098/82) uttalt:

"Det er relativt klart at opplysninger som knytter seg direkte til en person, omfattes av taushetsplikten. Men også enkelte andre opplysninger om forhold som er egnet til å karakterisere vedkommende, må anses for å gjelde vedkommendes personlige forhold. F eks kan det være naturlig å karakterisere som personlige enkelte opplysninger om den enkeltes utdanning og arbeid. ... Fordi offentlige tjenestemenn er satt til å vareta allmenhetens interesser, må det settes snevrere grenser for taushetsplikten vedrørende vedkommendes arbeidsforhold enn det som ellers gjelder. Taushetsplikt foreligger derfor trolig bare så langt opplysningene angår forhold av en slik art at de er egnet til å karakterisere [tjenestemannen] som person".

Opplysningene som er nedtegnet i protokollen skal i henhold til resolusjonen kun omfatte navnene til representantene for det offentlige som eventuelt var tilstede, og ikke nærmere opplysninger om disse.

Å være tilstede under en henrettelse som representant for myndighetene var trolig en meget spesiell og krevende tjenestehandling, men opplysninger om hvem som var tilstede gir  ikke i seg selv grunnlag for slutninger om vedkommendes personlige forhold. Selv om opplysningene kan oppleves som følsomme av den enkelte tjenestemannen, er heller ikke beskyttelsesbehovet så stort at det alene kan begrunne taushetsplikt. Vi har i den forbindelse lagt avgjørende vekt på at tjenestemennene var passive observatører under henrettelsen (i motsetning til medlemmene i eksekusjonstroppen, som iflg resolusjonen ikke skal navngis i protokollen), og på at området for taushetsplikt rundt tjenestehandlinger er atskillig snevrere for offentlige tjenestemenn enn for andre arbeidstakere.

Eventuell informasjon om de offentlige representantene utover det som fremgår av protokollen, vil imidlertid være underlagt taushetsplikt i den grad informasjonen gir nærmere opplysninger om representantenes personlige egenskaper m m i tråd med det som er sitert fra Lovavdelingens tidligere uttalelse (se ovenfor). Uten kjennskap til hva slags informasjon det kan være snakk om, kan vi dessverre ikke gi annet enn generelle synspunkter på dette spørsmålet.