§ 13 - Spørsmål om lovtolkning - forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1

Brevdato: 14.07.2017

Spørsmål om lovtolkning – forvaltningsloven § 13 første ledd nr.  1      

Vi viser til Deres brev 16. februar 2017, hvor det bes om en vurdering av om opplysninger om at en advokat har gjort seg skyldig i et straffbart forhold, er å anse som opplysninger om «noens personlige forhold», og dermed underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.

Når det gjelder de alminnelige rettslige utgangspunktene for forståelsen av hva som utgjør «noens personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, viser vi til Justisdepartementets Rettleiar til offentleglova (publikasjon G-0419 N, 2009) punkt 6.2.3.1 på side 78–79.

Om taushetsplikt for opplysninger om at noen har begått straffbare handlinger eller andre lovbrudd, heter det i veilederen (side 81–82):

«Tradisjonelt har ein lagt til grunn at opplysningar om at ein person eller ei verksemd har gjort seg skuldig i straffbare handlingar eller andre lovbrot, er underlagde teieplikt. Dette synet kan i mange tilfelle ikkje lenger stå ved lag. For lovbrot som er skjedd i næringsverksemd har det vorte stadig meir vanleg at brot på lover og forskrifter som blir oppdaga av offentlege kontrollinstansar, blir offentleggjorde.

[ ... ] Det er vanskeleg å seie eksakt kva opplysningar om straffbare handlingar eller andre lovbrot som er underlagde teieplikt. Ein må ta omsyn både til karakteren av lovbrotet og den offentlege interessa i at opplysningane blir kjende. Opplysningar om lovbrot som er gjorde i næringsverksemd eller i samband med utøving av eit yrke som det er knytt ei særleg tillit til, som til dømes helsepersonell, vil som utgangspunkt ikkje vere underlagde teieplikt. Det må likevel leggjast vekt på om opplysningane berre gjeld mistanke om lovbrot. I mange tilfelle kan det vere teieplikt på mistankestadiet, men ikkje når lovbrotet er konstatert, til dømes gjennom at nokon er domfelt eller har vedteke eit førelegg.

Opplysningar om lovbrot som ein person har gjort seg skuldig i som privatperson, vil derimot som utgangspunkt framleis vere underlagde teieplikt. Dersom opplysningar om slike lovbrot seier noko om kor eigna ein person er til å utøve eit yrke som det er knytt ein særleg tillit til, kan dette stille seg annleis. […]»

I Prop. 62 L (2015–2016) punkt 25 (side 161–162) er denne delen av veilederen sitert og vist til som uttrykk for rettstilstanden i dag, som ledd i en drøftelse av om det er grunn til å fremme forslag om lovendringer. Den gjengitte teksten fra veilederen gir etter vår oppfatning en riktig beskrivelse av de rettslige utgangspunktene.

Sivilombudsmannen synes å bygge på en tilsvarende forståelse av rettstilstanden. Som et relativt ferskt eksempel viser vi til Sivilombudsmannens uttalelse i SOM-2015-1458 (om taushetsplikten der det er spørsmål om offentlige tjenestemenn har begått straffbare handlinger). Sivilombudsmannen viser tilbake til veilederen og Lovavdelingens uttalelse i JDLOV-2005-3575 (taushetsplikt for opplysninger i tilsynssak mot helsepersonell).

Vi antar at disse kildene er bedre egnet til å kaste til å kaste lys over rettstilstanden enn den uttalelsen fra Sivilombudsmannen fra 2011 (SOM-2010-3137) som det er vist til i henvendelsen hit, og som Tilsynsrådet synes å bygge sin praksis på, selv om den uttalelsen riktignok angår taushetsplikten til den som utfører tjeneste eller arbeid for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Uttalelsen angir generelt at «utgangspunktet er at opplysninger om straffbare handlinger er undergitt taushetsplikt», men går imidlertid ikke nærmere inn på det som er mest relevant i saken her: taushetsplikt for opplysninger om straffbare forhold som har betydning for tilbakekall av tillatelse til å drive næring som er avhengig av allmennhetens tillit. I stedet nøyer uttalelsen seg i med å konstatere at «grensegangen mot det som kan være taushetsbelagt, kan være vanskelig».

Opplysninger i en sak om tilbakekall av advokatbevilling om at en advokat har begått straffbare forhold under direkte utøvelse av advokatyrket, kan vanskelig anses å angå advokatens «personlige forhold». At tilbakekall av advokatbevillingen skyldes slike forhold, vil dermed som regel falle utenfor det som er taushetsbelagt etter § 13 første ledd nr. 1.

Om bevillingen er kalt tilbake som følge av et straffbart forhold begått av advokaten som privatperson, må spørsmålet trolig besvares noe mer nyansert. I henvendelsen hit nevnes saker der advokatbevillingen kalles tilbake med hjemmel i domstolloven § 230 første ledd nr. 1. Bestemmelsen gir hjemmel for tilbakekall når advokaten har gjort seg skyldig i forhold som gjør vedkommende «uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket». Når denne hjemmelen benyttes, vil det ofte foreligge en slik sammenheng som omtalt i veilederen mellom det straffbare forholdet og den tilliten som er nødvendig i et yrke. Både bransjens troverdighet og forhold som knytter seg til den enkelte advokaten, gjør at allmennheten normalt har interesse i opplysninger om det straffbare forholdet. Dette vil etter vår oppfatning i praksis ofte medføre at opplysninger om straffbare forhold begått av advokaten som privatperson, faller utenfor det som må anses taushetsbelagt etter § 13.

Dette innebærer imidlertid etter vårt syn ikke at opplysninger om ethvert straffbart forhold som er begått av advokaten som privatperson, og som inngår i en sak om tilbakekall av advokatbevilling, faller utenfor taushetsplikten. Et sentralt moment må være hvor relevant det straffbare forholdet er for vurderingen av tilbakekallsspørmålet. Vi har ikke inngående kunnskap om hvilken betydning ulike trekk ved det straffbare forholdet har for tilbakekallsvurderingen (f.eks. betydningen av hvor grove lovbrudd det er tale om, betydningen av at forholdet ligger langt tilbake i tid mv.), og vi går derfor ikke mer konkret inn på spørsmålet. Straffbare forhold som er trukket inn i saken, men som er uten reell betydning for tilbakekallsvurderingen, og som er begått av advokaten som privatperson, må etter omstendighetene kunne anses som taushetsbelagt. At det foreligger taushetsplikt, vil for så vidt være i samsvar med det rent allmenne utgangspunktet som er angitt innledningsvis i sitatet fra veilederen. En kommer her ikke utenom at det må skje en konkret vurdering. Det er neppe grunn til å trekke noe skarpt skille mellom handlinger som er begått direkte under utøvelse av advokatvirksomheten og handlinger som er begått som privatperson, selv om handlinger som faller i den første kategorien, alt annet likt, lettere vil falle utenfor taushetsplikten.

I brevet hit omtales i hovedsak situasjonen der det allerede er truffet et vedtak i saken, men det er også reist spørsmål om innsyn i vedtak om å suspendere advokatens bevilling som følge av at det er tatt ut siktelse eller tiltale mot advokaten, jf. domstolloven § 230 fjerde ledd. På dette punktet nøyer vi oss med å vise til at både veilederen (se sitatet foran) og ulike uttalelser fra Lovavdelingen og Sivilombudsmannen viser at det i atskillig større utstrekning vil kunne foreligge taushetsplikt i tiden frem til det er klarlagt at det er begått et lovbrudd, eventuelt en straffbar handling.

Selv om opplysningen om at det er begått et bestemt lovbrudd skulle falle utenfor taushetsplikten, kan opplysninger om nærmere omstendigheter rundt lovbruddet fremdeles være taushetsbelagte. Dette kan for eksempel dreie seg om opplysninger om helsetilstand, personlige problemer eller liknende. Det kan også tenkes at opplysninger om at det er begått et bestemt lovbrudd, ikke kan gis uten at dette gir nokså klare indikasjoner på slike taushetsbelagte omstendigheter. Dersom det er tilfellet, kan opplysninger om hvilket straffbart forhold som er begått, heller ikke gis. Vi viser som illustrasjon fra et litt annet felt til det eksemplet som er omtalt i Lovavdelingens uttalelse 8. juli 2005 (JDLOV-2005-3575) (helsepersonell som har skrevet ut preparater til seg selv).