§ 12 - Eidsivating lagmannsretts kjennelse 29 november 1995 om forholdet mellom odelsloven § 14 og jordloven § 12

Eidsivating lagmannsretts kjennelse 29 november 1995 om forholdet mellom odelsloven § 14 og jordloven § 12

Vi viser til brev 20 desember 1996 hvor det på bakgrunn av Eidsivating lagmannsretts kjennelse 29 november 1995 reises spørsmål om forholdet mellom odelsloven § 14 og jordloven § 12. Vi beklager at vi ikke har kunnet gi svar tidligere.

Det er sikker rett at kravet om delingssamtykke i delingsloven § 12 ikke gjelder i tilfeller hvor det foreligger to eiendommer etter odelsloven § 14, jf avgjørelsene i Rt 1980 s 151, Rt 1987 s 173 og Rt 1991 s 1288 og Thor Falkanger: Odelsrett og åsetesrett (Oslo 1984) s 331.

Det følger av hovedregelen om rettskraftens subjektive grenser at en rettsavgjørelse bare er bindende for sakens parter. Hvis en domstol i en odelsløsningssak kommer til at det foreligger to eller flere eiendommer etter odelsloven § 14, vil denne avgjørelsen i utgangspunktet ikke være bindende for landbruksmyndighetene i deres vurdering av det samme spørsmålet i forbindelse med håndhevelsen av jordlovens regler. Tilsvarende må for øvrig gjelde hvis partene har fastslått et slikt resultat i et rettsforlik eller et utenrettslig forlik.

Lovavdelingen kan vanskelig se at det i disse tilfellene er grunnlag for å operere med utvidede rettskraftsvirkninger, dvs slik at domstolens konstatering av at det foreligger to eller flere eiendommer i odelslovens forstand også må anses formelt bindende for landbruksmyndighetene.

En annen sak er at det etter forholdene kan ta seg dårlig ut om landbruksmyndighetene ikke bøyer seg for domstolens avgjørelse i tvisten mellom de private parter. Etter vårt syn bør landbruksmyndighetene som klar hovedregel akseptere det resultatet domstolen har kommet til, såfremt den har foretatt en selvstendig vurdering av spørsmålet om det foreligger en eller flere eiendommer etter odelsloven § 14. Har det i løsningssaken derimot vært nedlagt likelydende påstander fra partene slik at domstolen ikke har foretatt noen selvstendig vurdering av spørsmålet, eller hvis spørsmålet er avgjort gjennom et rettsforlik, er det etter vår mening mindre grunn til å føle seg bundet av det resultat dommen eller rettsforliket gir uttrykk for.