§ 11-2 Departementets forståelse av byggesaksforskriften (SAK 10) § 11-2 om utdanningsnivåer og begrepet "tilsvarende"

Vi viser til henvendelse av 12.12.2017. Henvendelsen er gjort på vegne av klagenemnda for sentral godkjenning, hvor nemnda har spørsmål knyttet til SAK10 § 11-2 bokstav a om hva som ligger i begrepet "tilsvarende". Det stilles også spørsmål om hvilke krav som stilles til et kompetansebevis, med bakgrunnen i en sak hvor det foreligger kompetansebevis utstedt av fylkeskommunen, men som ikke viser til hjemmel i opplæringslova.

Som øverste bygningsmyndighet kan departementet gi generell veiledning og fortolkning om hvordan plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter er å forstå.

1. Kravet til utdanning, jf. SAK10 § 11-2 bokstav a og kompetansebevis^[1]

Kravet til utdanning og praksis er som kjent regulert i kap. 11 i byggesaksforskriften (SAK10), hvor § 11-2 angir utdanningsnivåer, og må sammenholdes med SAK10 §§ 11-1 og 11-3. Minimumskravet for sentral godkjenning og erklæring for ansvarsrett er i utgangspunktet at foretakets faglige ledelse oppfyller krav til relevant utdanning på nivå a i § 11-2, dvs. fagopplæring som svarer til fag-/svennebrev. I tillegg er det krav om 2 års relevant praksis, jf. SAK10 § 11-3. Minimumsnivåene er angitt for å sikre forsvarlig faglig ledelse og gjennomføring av byggeprosjekter, jf. plan- og bygningslovens bruk av begrepet forestå.

Foretak som ikke kan vise at faglig ledelse har fag- eller svennebrev eller lignende formell utdanning, må sannsynliggjøre at de har utdanning som svarer til dette nivået, jf. § 11-2 og begrepet "tilsvarende". Vi viser i denne forbindelse til muligheten for å få fag- og svennebrev etter opplæringslova uten læreforhold og skole, jf. § 3-5, hvor:

"Det er mogleg å ta fag- og sveineprøva på grunnlag av allsidig praksis i faget som er 25 prosent lengre enn den fastsette læretida. Fylkeskommunen avgjer om den praksisen kandidaten viser til, kan godkjennast, og kan i særlege tilfelle godkjenne kortare praksis".

Der det ikke er grunnlag for å utstede vitnemål eller fag-/svennebrev, kan fylkeskommunen, etter en grundig vurdering av en persons realkompetanse utstede et kompetansebevis, jf. opplæringslova § 4A-3 siste ledd. Departementet presiserer at det for yrkesfag kun er fylkeskommunen som har kompetanse til å vurdere og godkjenne realkompetansen.

Tidligere godkjenningsforskrift (GOF) § 11 nr. 2 hadde en egen bestemmelse om at kravet til utdanningsnivå kunne reduseres. Som departementet uttalte i sak 04/3790-3 vil det imidlertid ikke være samsvar med intensjonene å gi en generell åpning for at foretak skal kunne få sentral godkjenning uten å ha på plass noen relevant utdanning over hodet.

Dersom det gis sentral godkjenning til et foretak hvor den faglige ledelsen i foretaket ikke oppfyller minimumskravet til relevant utdanningsnivå, jf. § 11-2 bokstav a og praksis, jf.

• 11-3, innebærer dette i realiteten en dispensasjon fra kravene i byggesaksforskriften. Ved erklæring om ansvarsrett i tiltaket har kommunen derimot i realiteten myndighet til å dispensere fra dette kravet, jf. pbl. § 19-2 første ledd. Denne muligheten er imidlertid ikke tillagt den sentrale godkjenningsordningen eller klagenemnda.

Det er et overordnet mål for den sentrale godkjenningsordningen at den skal være et godt og pålitelig hjelpemiddel for kommunene ved erklæring om ansvarsrett, lokalt. Det er derfor viktig at sentral godkjenning har en stor grad av troverdighet og at det foretas en forsvarlig vurdering av foretakene for  å sikre at  foretak med sentral godkjenning har den nødvendige kompetansen innen sitt fagområde. Dersom det gis sentral godkjenning til foretak hvor den faglige ledelsen ikke oppfyller minimumskravet til relevant utdanning og praksis for det omsøkte området, vil dette bidra til å undergrave troverdigheten til ordningen og dens funksjon som hjelpemiddel for kommunene.

2. Kravet til relevant utdanning

Det følger av SAK10 § 11-2 første ledd at "Foretak som påtar seg ansvarsrett i byggesak, skal ha faglig ledelse med eksamen eller annen bestått prøve som er relevant for foretakets ansvarsrett. Følgende alternative utdanningsnivåer skal være oppfylt:" (vår utheving).

Videre viser vi til SAK10 § 11-3 hvor det fremgår at "Foretakets faglige ledelse skal oppfylle krav til relevant utdanning og praksis inndelt i tiltaksklasse og funksjoner etter tabellen nedenfor" (vår utheving).

Det fremgår således direkte av forskriftens ordlyd at det er et grunnleggende vilkår at både utdanning og praksis må være relevant for området det søkes om. Kravet om at utdanningen må være relevant er ment å understreke at foretaket, i tillegg til praksis, må ha nødvendig teoretisk kompetanse innenfor sitt fagområde (eks. arkitektur, konstruksjonsteknikk, murarbeid mv.). Dersom det ses bort fra kravet om at utdanningen må være relevant, innebærer dette i realiteten at det er foretakets realkompetanse som danner grunnlag for sentral godkjenning. Dette ville være i strid med ordningens intensjon.

Vi gjør for øvrig også oppmerksom på at foretakets faglige ledelse har mulighet til å få vurdert sin realkompetanse av opplæringskontoret i vedkommendes fylkeskommune, jf. opplæringslova § 3-5 eventuelt etter § 4A-3 siste ledd.

3. Nærmere om kompetansebevis

Departementet har lenge lagt til grunn at kompetansebevis etter opplæringslova

• 4-3A eller praksiskandidater som har fått fag- eller svennebrev etter opplæringslova § 3-5, skal vurderes som tilsvarende utdanning etter SAK10 § 11-2 første ledd bokstav a, dvs. fag- eller svenneprøve i henhold til læreplaner fastsatt med hjemmel i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa, eller tilsvarende.

Det er en rekke personer som av ulike årsaker ikke gjennomfører videregående skole, og som derfor i konkurranse med andre som har utdanning, kommer til kort i arbeidslivet. I 2003 vedtok Stortinget en endring i opplæringslova § 4-3A. Kort fortalt innebærer endringen at voksne på visse vilkår gis adgang til realkompetansevurdering selv om de ikke søker opptak til videregående opplæring. De vil kunne få et kompetansebevis, der resultatet av vurderingen av realkompetansen er nedfelt. Hensikten er at personer som vil søke arbeid også skal få mulighet til å få dokumentert og verdsatt sin realkompetanse. Videre har opplæringslova noe forenklede prosedyrer for å kunne oppnå fag- eller svennebrev, jf. praksiskandidatordningen som er nærmere regulert i § 3-5. Begge deler har over lang tid blitt fortolket av departementet som utdanning som kan svare til nivå a) i SAK § 11-2 første ledd.

Resultatet av realkompetansevurderingen føres på et kompetansebevis som en dokumentasjon på oppnådd realkompetanse.

3. Utdanning fra andre EØS-stater

Begrepet "tilsvarende" er også ment å ta hensyn til utdanning fra andre EØS-stater. Etter SAK10 § 11-5 annet ledd skal utdanning og praksis fra andre EØS-stater aksepteres på lik linje med norsk utdanning. Informasjon om godkjenning av fag- og yrkesutdanning fra utlandet finnes hos NOKUT. Bestemmelsen er for øvrig en presisering og forskriftsfesting av gjeldende praksis for å oppfylle forpliktelser etter EØS-avtalen samt WTO-avtalen.

EU-domstolen har lagt til grunn at medlemsstater, uavhengig av om et yrke er å anse som lovregulert eller ikke, er forpliktet til å ta hensyn til og vurdere eksamensbeviser, sertifikater og andre kvalifikasjonsbeviser som vedkommende har ervervet med henblikk på å kunne utøve sitt yrke i en annen medlemsstat.

For nærmere informasjon om ordningen og spørsmål omkring krav til utformingen av et kompetansebevis, må henvendelse rettes til Kunnskapsdepartementet eller den enkelte utsteder av kompetansebevis.

 

 

^[1]             Kompetansebevis dokumenterer utdanning tilsvarende på fag- og svennebrevnivå.