§ 11-13 tredje ledd - Departementets tolking av TEK 17 § 11-13 tredje ledd - Utgang fra branncelle

Vi viser til e-post av 07.06.2018, 03.12.2018, 07.01.2019, 11.01.2019 og 21.01.2019, med påfølgende telefonsamtale, samt departementets foreløpige svar av 15.10.2018. 

I henvendelsene bes det om en avklaring om intensjonen bak forståelsen av byggteknisk forskrift (TEK17) § 11-13 tredje ledd. Problemstillingen gjelder branntekniske vilkår for å kunne utnytte (rå)loft, enten ved å innlemme loftet som tilleggsareal til underliggende eksisterende boenhet, eller ved etablering av selvstendige boenheter på loft, spesielt i eldre bygårder.

Det påpekes videre at dersom bestemmelsens tredje ledd ikke kan brukes for eldre bygårder, vil dette medføre at det ikke er mulig å utvide eksisterende boenheter til loft eller etablere nye boenheter på loft. Departementet beklager den lange saksbehandlingstiden.

Departementet er øverste bygningsmyndighet etter plan- og bygningsloven, og gir generell veiledning og fortolkning om hvordan plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter er å forstå. Vi gjør oppmerksom på at vi ikke tar stilling til konkrete saker som ikke foreligger i departementet til ordinær saks- eller klagebehandling. Departementet uttaler seg således kun på generelt grunnlag.

Departementets svar

Departementet mener at unntaket i TEK17 § 11-13 tredje ledd ikke kan benyttes der det etter plan- og bygningsloven (pbl.) er krav om heis. Departementet har konsultert vår underliggende etat, Direktoratet for byggkvalitet (DiBK), som deler departementets syn.

1. 1. Nærmere om bestemmelsen i TEK17 § 11-13 tredje ledd:

Det følger av TEK17 § 11-13 tredje ledd at:

 "Brannceller som består av flere etasjer, eller har mellometasje, skal ha minst én utgang fra hver etasje. I byggverk i risikoklasse 1, 2, 3 og 4 kan utgangen fra disse planene, utenom inngangsplanet, være vindu som er tilrettelagt for sikker rømning. I branncelle i byggverk i risikoklasse 4 uten krav om heis, kan øverste plan ha utgang via nærmeste underliggende plan dersom det installeres automatisk brannslokkeanlegg i branncellen."

Som vist til i henvendelsen ble det i 2014 sendt et forslag til endring i § 11-13 tredje ledd som la opp til å presisere at unntaket skulle gjelde der det installeres et automatisk brannslokkeanlegg i byggverket.

Forslaget innebar ingen begrensninger knyttet til byggverkets høyde eller antall etasjer, men forutsatte at hele byggverket skulle være dekket av et automatisk brannslokkeanlegg.

Krav om automatisk slokkeanlegg i risikoklasse 4 ble innført i TEK10, og det ble knyttet til krav om heis. For nye byggverk ville derfor forslaget innebære en lemping på krav om utgang fra hvert plan i byggverk som har krav om automatisk slokkeanlegg.

Under høringen kom det innsigelser mot en generell lemping på kravet til utgang fra øverste plan. Som følge av dette ble det derfor gjort en justering i forhold til høringsutkastet slik at lempingen bare skulle gjelde småhus som eneboliger og rekkehus. Fra forskriftsendringen som trådte i kraft 1.1.2015 fremkom følgende:

"I branncelle i byggverk i risikoklasse 4 uten krav om heis, kan øverste plan ha utgang via nærmeste underliggende plan dersom det installeres automatisk slokkeanlegg. Byggverk i risikoklasse 4 uten krav om heis er småhus med én boenhet og boenheter der atkomst fra inngangsparti til boenheten maksimalt går over én etasje, jf. TEK17 § 12-3."

I TEK17 ble det tilføyd at automatisk slokkeanlegg gjelder i (den aktuelle) branncellen, noe som også var meningen med den opprinnelige teksten. Det ble da tydeligere at krav om slokkeanlegg ikke gjaldt hele byggverket. Det ble samtidig tydeliggjort i veiledningen at bestemmelsen gjelder kun for småhus.

Unntaket gjelder derfor kun brannceller (dvs. boenheter), hvor det ikke er krav om heis. Det vil si i lave byggverk som eneboliger, rekkehus og lignende, der det installeres automatisk brannslokkeanlegg i den aktuelle branncellen (i selve boenheten).

Endringen og tilføyelsen som ble gjort i TEK17, sammen med veiledningsteksten tydeliggjør intensjonen bak, og forståelsen av TEK17 § 11-13 tredje ledd.

Utdrag fra et høringsnotat som beskriver et forslag som ikke ble gjennomført, kan ikke brukes som dokumentasjon i en konkret byggesak.

 

1. 2. Nærmere om gjennomføring av tiltak i eksisterende byggverk:

Det følger av pbl. § 31-2 første ledd første punktum at lovens materielle, herunder tekniske krav, gjelder for de deler av byggverket som det aktuelle tiltaket omfatter. Selv om det ikke fremgår direkte av ordlyden, er det lagt til grunn at det er kun relevante krav som gjelder.^[1] Dette betyr at oppfyllelsen av de aktuelle kravene må ha en klar effekt i forhold til formålet med regelen. For eksempel er det ved en søknadspliktig fasadeendring med vindusskifting, ikke relevant å vurdere om eiendommen har tilstrekkelig uteareal. Det er heller ikke relevant å bruke bestemmelsen om vegopparbeidelsesplikt ved oppføring av et tilbygg som ikke innebærer at belastningen på vegen øker. Ved hovedombygging og bruksendring av hele byggverket vil derimot de materielle kravene som et utgangspunkt gjelde i sin helhet.

Det kan være at byggverket er i så dårlig forfatning at tiltaket det er søkt om tillatelse til ikke er forsvarlig å gjennomføre ut fra hensynet til helse, miljø og sikkerhet. I stedet for å avslå søknaden, kan kommunen stille krav om at også andre deler av byggverket som påvirkes direkte av det omsøkte tiltaket, settes i forsvarlig stand. Ved bruksendring av del av en bygning, kan for eksempel kommunen stille krav om utbedring av rømningsforhold i andre deler av bygningen dersom tilstanden ikke er tilfredsstillende for den nye bruken. Krav om istandsetting av andre deler av byggverket kan derimot ikke brukes som en generell mulighet til å få oppgradert større deler av bebyggelsen enn det saklig sett er behov for i det konkrete byggetiltaket.

1. 3. Kommunens adgang til å gi unntak fra tekniske krav:

Hovedregelen etter plan- og bygningsloven er at tiltak etter pbl. § 20-1 på eksisterende byggverk, må oppfylle kravene i loven og byggteknisk forskrift.Pbl. § 31-2 fjerde ledd åpner for at kommunen likevel kan gi tillatelse til bruksendring og nødvendig ombygging og rehabilitering for å sikre hensiktsmessig bruk uten at alle tekniske krav er oppfylt.

Formålet med bestemmelsen er at kommunen skal ha mulighet til å legge til rette for at bygninger skal kunne brukes i stedet for å forfalle.^[2] Vilkårene for å kunne gi unntak er at det ikke er mulig å tilpasse byggverket til tekniske krav uten uforholdsmessige kostnader, dersom bruksendringen eller ombyggingen er forsvarlig og nødvendig for å sikre hensiktsmessig bruk. Det kan kun gis tillatelse til unntak fra tekniske krav når det er forsvarlig. Kommunen har anledning til å sette vilkår for tillatelsen. Bestemmelsen legger opp til et rettsanvendelsesskjønn.

Bygningsmyndighetens fokus bør rettes mot at tiltaket skal ivareta grunnleggende hensyn til sikkerhet, helse og miljø, det vil si være forsvarlig. Det viktigste er at sikkerhetsnivået ikke reduseres. Spissformulert innebærer dette at dersom tiltaket fører til at byggverket får en teknisk og sikkerhetsmessig bedre standard, så kan det være forsvarlig å gi tillatelse selv om det ikke fullt ut oppfyller standarden som dagens byggteknisk forskrift setter.

 

1. 4. Unntak fra tekniske krav:

I eldre bygårder vil brannsikkerheten ofte være dårligere enn i nye byggverk, og departementet er enige i at installasjon av et heldekkende automatisk slokkeanlegg vil gi en vesentlig forbedring av brannsikkerheten. Departementet mener også at et slikt anlegg vil kunne kompensere f.eks. for bygningsmessige svakheter.

Eldre byggverk har ulik brannteknisk tilstand, og hva som kan lempes på (i forhold til nybyggkrav) må analyseres og dokumenteres av ansvarlig prosjekterende i hvert enkelt tilfelle. Vurderingen av hvilke krav som gjelder i TEK17 , og hvilke krav det må søkes unntak fra, må gjøres konkret i hvert enkelt prosjekt, jf. pbl. § 31-2 fjerde ledd.

 Departementet ser at det kan virke urimelig at det ikke gis muligheter som påpekt i henvendelsen når hele bygårder blir oppgradert til et høyere sikkerhetsnivå, bl.a. med installering av heldekkende automatisk brannslokkeanlegg i hele bygården.

Det er tiltakshaver, alternativt ansvarlig søker, som har ansvar for å begrunne hvorfor det vil være forsvarlig å gi unntak. Det er en helhetsvurdering som må ligge grunn for om det er forsvarlig å gi helt eller delvis unntak. Det avgjørende bør etter departementets oppfatning

være at det skjer en forbedring, særlig av sikkerhetsnivået. Vi viser til pbl. § 31-2 fjerde ledd, hvor hensynet bak § 31-2 fjerde ledd er at kommunen skal ha mulighet til å legge til rette for at bygninger fortsatt skal kunne brukes i stedet for å forfalle, se Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) s. 349.

Vi vil påpeke at slike saker som beskrevet må finne sin løsning mellom tiltakshaver, ansvarlig prosjekterende og den aktuelle kommune. Vi håper og tror at kommunen kan bidra til å komme frem til en konstruktiv løsning på situasjonen.

Avsluttningsvis ønsker departementet å opplyse at vi over lengre tid har sett at dagens regelverk for eksisterende byggverk er uklart og vanskelig i praksis. Vi jobber derfor med et høringsnotat som vil sendes på høring i løpet av april 2019. Her foreslås det et helt nytt kapittel 31 i plan- og bygningsloven, hvor hovedformålet er et enklere regelverk som kan gi en bedre og mer effektiv utnyttelse av bygningsmasen.

 

Kopi

Direktoratet for byggkvalitet

 

^[1]             Jf. Prop. 91 L (2011-2012) kapittel 3.2 og departementets uttalelse i sak 10/2102.

^[2]             Se Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) side 349.