§ 11 - Barneloven - pålegg om blodprøve

Saksnr. 1996/07267 E KJR/JEW
Dato: 19.06.1996

 

Barneloven - pålegg om blodprøve

Vi viser til brev 6 juni 1996 der Barne- og familiedepartementet ber Lovavdelingen vurdere hvorvidt fylkestrygdekontoret kan begjære bruk av tvangsmidler til gjennomføring av pålegg om blodprøve i farskapssaker i medhold av barneloven § 11 første ledd jf § 24 annet ledd, uten samtidig å ta ut stevning etter barneloven § 13 og dermed oversende saken i sin helhet til behandling for domstolen.

Vi vil innledningsvis gjøre Barne- og familiedepartementet oppmerksom på Justisdepartementets rundskriv G-147/91 del I punkt 3: "Når saken oversendes [Lovavdelingen], bør fagmyndigheten normalt gi uttrykk for sitt eget foreløpige standpunkt og sin begrunnelse for det. Er det ikke tatt standpunkt, bør fagmyndigheten forklare hvorfor den er i tvil om løsningen." Vi anmoder derfor Barne- og familiedepartementet om i fremtidige tolkingssaker som måtte bli oversendt til Lovavdelingen å legge ved slike utfyllende opplysninger som rundskrivet forutsetter.

Barneloven § 11 første ledd gir fylkestrygdekontoret adgang til bl a å gi pålegg om blodprøve av moren, barnet og den eller de som kan være far til barnet. Etter § 24 annet ledd kan retten ved kjennelse fastsette tvangsmidler hvis noen ikke etterkommer påbud etter § 11 første ledd. Tvangsmidler kan bestå i tvangsmulkt eller tvangsavhenting til blodprøvetaking.

I sin høringsuttalelse til endringer i barneloven har Den norske Dommerforening gitt uttrykk for at loven er blitt forstått slik at det er en betingelse for å benytte tvangsmidler at selve farskapssaken behandles av retten. En slik lovforståelse innebærer at fylkestrygdekontoret må ta ut stevning til retten etter barneloven § 13, og ikke bare sende en begjæring om kjennelse for bruk av tvangsmidler for å fremtvinge blodprøve.

Dommerforeningen viser til at denne forståelsen er basert på uttalelser i Backer: Barneloven, Kommentarutgave 1982, hvor det på side 122 står:

"Tvangsmidler besluttes av den rett som behandler farskapssaken etter reglene i § 15 (altså ikke av namsretten etter tvfl § 242 eller av den herreds- eller byrett der vedkommende er innkalt til bevisopptak)."

Lovavdelingen er i tvil om den forståelsen av loven som Dommerforeningen legger til grunn er riktig. Når man leser det siterte avsnittet fra Backer i sammenheng med andre utsagn i samme bok, er det etter vår mening holdepunkter for å anta at retten kan avsi kjennelse for bruk av tvangsmidler uten at det er tatt ut stevning i farskapssak. Vi viser særlig til uttalelser på side 76:

"Nekter noen å fremstille seg (eventuelt barnet) til blodprøvetaking som det er gitt pålegg om, kan retten fastsette en løpende tvangsmulkt etter § 24 annet ledd. Fylkesmannen retter sin begjæring om dette til den herreds- og byrett som etter § 15 ville være kompetent til å behandle farsskapssaken, jfr NOU s. 120." (Vår utheving).

I NOU 1977: 35 på side 120 står det:

"... tvangsmulkt også kan pålegges når det er fylkesmannen som har gitt pålegg om blodprøvetaking, jfr. § 11 første ledd. Den rett som fastsetter tvangsmulkt er den rett som saken ellers står for. Er det ennå ikke reist sak, treffes avgjørelsen av den rett som ville være stedlig kompetent i farskapssaken om den ble anlagt nå. Utvalget anser det mer hensiktsmessig at den vanlige herreds- og byrett treffer avgjørelsen enn at namsretten gjør det, idet namsretten ikke har noe med farskapssaker å gjøre forøvrig." (Vår utheving).

Lovavdelingen oppfatter den siterte uttalelsen fra forarbeidene slik at fylkestrygdekontorets (tidligere fylkesmannens) pålegg om blodprøve etter § 11 kan gjennomtvinges med rettens kjennelse etter reglene i § 24 annet ledd, uten at det er nødvendig å ta ut stevning etter § 13. Etter vårt syn viser de uthevede ordene på at man først og fremst har ment å forklare hvorfor man har valgt herreds- og byrett fremfor namsretten til å treffe avgjørelse om bruk av tvangsmidler, for så å angi hvilken herreds- eller byrett som i så fall skal være kompetent til å behandle begjæringen om bruk av tvangsmidler.

Dersom man hadde hatt til hensikt å innføre som en forutsetning for å benytte tvangsmidler at også selve farskapssaken behandles av retten, ville det vært naturlig å gi klart uttrykk for dette i forarbeidene.

Lovavdelingen kan for øvrig ikke se noen grunn til at en farskapssak skal måtte oversendes til retten i sin helhet i tilfeller hvor det er nødvendig å ta ut begjæring om bruk av tvangsmidler til gjennomføring av blodprøvetaking. Siden det likevel kan synes som om spørsmålet har voldt tvil i praksis, kan man i forbindelse med den pågående revisjonen av barneloven overveie å presisere i lovteksten og/eller forarbeidene at fylkestrygdekontoret kan sende begjæring om bruk av tvangsmidler til gjennomføring av blodprøvetaking uten å bringe selve farskapssaken inn for retten.