Innlegg i budsjettdebatten

Utenriksdepartementets og Forsvarsdepartementets budsjetter
Sak: Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2013 vedkommende Utenriksdepartementet mv. (rammeområde 4) og Forsvarsdepartementet mv. (rammeområde 8) (Innst. 7 S (2012-2013), jf. Prop. 1 S (2012-2013) og Prop. 1 S Tillegg 3 (2012-2013)) Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om svalbardbudsjettet for 2013 (Innst. 17 S (2012-2013), jf. Prop. 1 S (2012-2013). 

Utenriksminister Espen Barth Eides hovedinnlegg: 

(Overordnede spørsmål)
Regjeringen ønsker å føre en utenrikspolitikk som ivaretar norske interesser og norske verdier på en god måte, der vi skal være tydelige, forutsigbare og ansvarlige. Det er galt, som enkelte hevder, at man kan velge interesser på bekostning av verdier. Det er slik at det er i vår egen interesse at vi lever i et forutsigbart internasjonalt samfunn. Det er ikke et enten–eller, det henger sammen.

Når vi støtter opp om en FN-ledet verdensorden, støtter vi også opp om grunnlaget for havretten. Det vi lever av her i landet, er i stor grad under, i eller oppå havet, og vi har en direkte egeninteresse i at også andre land respekterer de grunnleggende kjørereglene vi investerer i gjennom prinsippet om en FN-ledet verdensorden og stor tro på folkeretten.

Vi skal ivareta interessene våre i våre nærområder og globalt. Jeg er stolt av å tilhøre en regjering som både evner å bevilge og å prioritere innenfor bevilgningene. Vi får betydelig ros og positiv oppmerksomhet i alliansen Nato, både for et stort forsvarsbudsjett og for å gå helt i front i å gjøre valg og tørre å prioritere. Jeg er stolt av at vi har et solid bistandsbudsjett, at vi opprettholder det også når BNP øker – men at vi samtidig er i stand til å prioritere pengene der de gjør mest nytte for seg.

Vi satser tungt på menneskerettigheter, vi satser tungt på spørsmål om global helse, og vi satser tungt på sikkerhet i dette budsjettet.

(Nordområdene)
Den største satsingen på Utenriksdepartementets område i budsjettet er arbeidet rundt nordområdene. Vi har lagt fram et budsjett med den største nordområdesatsingen noen sinne. Samlet i hele budsjettet bruker vi rett oppunder to milliarder kroner på konkrete nordområdetiltak, herunder nytt forskningsskip, BarentsWatch, nordområdesenter i Bodø, nytt teknologibygg i Tromsø, et nødvarslingssystem på hovedredningssentralen i Bodø, nye studieplasser osv. Utenriksdepartementet som koordinerende departement har lagt til rette for en massiv satsing i tråd med regjeringens plattform som sier at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Også der er det viktig å evne å prioritere og viktig å sette klare mål. Denne satsingen har vært en stor suksess allerede. Vi har skapt betydelig tydeligere og betydelig bedre internasjonale rammevilkår for arbeidet i nordområdene, ikke minst gjennom den sterke satsingen på å styrke institusjoner som Arktisk råd og gjennom å understreke at omstridte områder skal løses gjennom aktiv bruk av de institusjonene havretten har. Flere og flere områder blir løst. Vi løste våre utestående spørsmål med Russland for to år siden. For en uke siden ble Danmark og Canada enige om et tilsvarende omstridt område i det som heter Lincolnhavet. Dette arbeidet går framover. Det er veldig bra.

Vi satte det tungt på dagsordenen i da jeg i forrige uke var i Nato-rådet og ga en grundig orientering om utviklingen i nordområdene, de strategiske mulighetene og de strategiske utfordringene vi ser der. Her hjemme satser vi på at vi innenfor de rammevilkårene som nå er skapt, kan bygge videre på kunnskap, verdiskaping – herunder mineralindustri – sikkerhet, beredskap og redning. Dette er viktig, og den satsingen har vært konsistent gjennom hele denne regjeringens virketid og fortsetter gjennom dette budsjettet.

(Utenriksstasjonene, næringsfremme)
Også på andre områder satser vi mer på næringsfremme og på støtte via Utenriksdepartementets uteapparat til å fremme norsk næringslivs interesser internasjonalt, både i nærområdene og lenger vekk. Til det trenger vi penger til drift av ambassadene. De forslagene som særlig Fremskrittspartiet, men også Høyre, i noen grad legger fram om kutt på Utenriksdepartementets drift, vil altså føre til at vi vil være færre steder i verden. Mange av kuttene er innrettet slik at færre steder innenfor det euroatlantiske området og i andre land ikke er på bistandssiden. Det mener jeg er svært uheldig, også i forhold til arbeidet med å ivareta norske interesser i en omskiftelig verden.

(Europa)
Vi fører en aktiv europapolitikk, og vi har hatt en rekke anledninger i det siste til å diskutere dette i Stortinget. La meg understreke de mer budsjettmessige sidene ved det. Det er en betydelig økning av våre bidrag gjennom EØS-midlene, 772 millioner kroner opp – det er 68 prosent økning. Dette er mye penger, men det er riktig fordi Norge tjener bra på å være med i det indre marked. Det er rimelig at vi da tar vår del av å finansiere de felles utfordringene vi har i det europeiske rommet. Vi bruker en god del av disse pengene på å støtte opp om sivilt samfunn, menneskerettighetsarbeid og støtte til organisasjoner som jobber for minoriteter. Det gjør vi i et Europa som er stadig mer i økonomisk krise, der jakten på syndebukker er i gang, og der vi ser at arbeidsledigheten biter seg fast, med de sosiale og politiske konsekvenser det fører til.

(Menneskerettigheter)
Regjeringen satser tungt på menneskerettighetsarbeidet, og det er en betydelig satsing: 30 pst. på posten menneskerettigheter. Så framholder representanter for opposisjonen, bl.a. Høyre, at de vil øke menneskerettighetsarbeidet mer enn dette. Jeg er glad for engasjementet, men jeg vil opplyse om at nettoeffekten av Høyres budsjett er et kutt i menneskerettighetsarbeidet. For å ta Latin-Amerika-posten alene: Halvparten av de pengene vi bruker på Latin-Amerika, regionbevilgningen, går direkte til menneskerettighetstiltak. Hele den bevilgningen skal kuttes. Det er 200 millioner kroner – halvparten er 100 millioner kroner. Dette alene utjevner hele økningen på menneskerettighetskapittelet. Sånn kunne jeg fortsette med andre regioner. Det er altså et seriøst kutt i arbeidet for menneskerettigheter i det budsjettforslaget som Høyre går inn for, selv om det tilsynelatende er en satsing.

Det bekymrer meg, for jeg mener at vi både i vår egen region og globalt ser nye utfordringer og nye spørsmål knyttet til opprettholdelse av menneskerettigheter. For å understreke dette enda litt mer, la meg bare nevne at det for Latin-Amerika ville bety at vår støtte til den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen ville ta slutt, Center for Justice and International Law, som jobber i Latin-Amerika opp mot ofre for menneskerettighetsbrudd, ville måtte kuttes ut, FNs høykommisær for menneskerettigheter i Panama ville måtte kuttes ut, og omfattende støtte til opplæring og lovarbeid i land som Ecuador og Bolivia ville ta slutt, og det er bare én region.

(Midtøsten)
Så vil jeg si litt om Midtøsten. Først vil jeg si at jeg er glad for den brede enigheten det er om norsk Midtøsten-politikk. Jeg er både glad for støtten, som Høyre nå gjentok ved representanten Eriksen Søreide, til stemmegivningen for Palestina, og jeg vil anerkjenne den presiseringen vi fikk fra Fremskrittspartiet ved Morten Høglund, om at selv om de var uenige i stemmegivningen, er de enige i mange av hovedtrekkene av det som skjer når det gjelder Israel–Palestina-arbeid. Jeg kan egentlig slutte meg til alt som ble sagt, også betydningen av å stå for klar tale opp mot de nye myndighetene i Egypt.

Jeg kan forsikre representanten Høglund om at det gjør vi, både i offentligheten og i vår direkte dialog, som nå er ganske tett, omfattende og daglig mot Mursi og hans styre. Dette er en veldig vanskelig situasjon for Egypt, og det er grunn til å mane alle parter til moderasjon, både de nye makthaverne og dem som støtter opp om institusjoner som henger igjen i det gamle regimet, og som faktisk på en ganske udemokratisk måte prøver å undergrave den demokratiske omveltningen som skjer – det er problematisk i begge ledd. Det som bekymrer meg på Midtøsten-området, når det er enighet om politikken, er at Fremskrittspartiet går inn for å kutte 30 pst. i Midtøsten-bevilgningen og 25 pst. i bevilgningen til FN-organisasjonen UNRWA. Det vil altså bety at Norge vil miste mye av den ledende rollen vi har hatt i mange år og gjennom mange regjeringer, som en tung bidragsyter inn i Midtøsten og inn til Palestina.

Jeg hadde i forgårs et meget godt møte med utenriksminister Hillary Clinton. Noe av det første hun tok opp var betydningen av at vi nå, som leder av AHLC, sammen med USA sørget for at disse bevilgningene ble opprettholdt slik at vi kan fortsette statsbyggingsprosjektet til statsminister Fayyad i en vanskelig og viktig tid i Israel–Palestina-konflikten. Det ville bekymre meg sterkt om Norge nå skulle følge Fremskrittspartiets råd om et massivt kutt i den støtten som gir oss den sentrale rollen.

***

Fra spørsmålsrunden

(Midtøsten)
Morten Høglund (Frp): Bare en liten presisering: Det er litt underlig hvis demokratiarbeid og menneskerettighetsarbeid i Midtøsten og Nord-Afrika gjøres avhengig av størrelsen på en norsk bevilgning. Det må jo være helt andre faktorer som betyr noe. Ja, vi gjør kutt, men det betyr ikke at vi kan unnlate å ta opp kritikkverdige forhold og være en positiv samarbeidspartner når det er nødvendig og ønskelig. Utenriksministeren nevnte ikke Syria i sitt innlegg. Jeg vil utfordre utenriksministeren til å si om han ser muligheten for en bevegelse i denne tragiske situasjonen, og om vi nå er ved et skille, slik at det er mulig å tenke seg andre måter å agere på fra det internasjonale samfunn, for å få avsluttet denne forferdelige borgerkrigen med store lidelser for det syriske folk.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg kan begynne med å si at jeg ikke fikk nevnt Syria fordi tiden var ute. Det jeg hadde tenkt å si, og som jeg får anledning til å si nå, det er at jeg er enig i det som er blitt sagt. Situasjonen er gått fra vondt til verre. Det har faktisk vært sant lenge at den har gått fra vondt til verre. Nå har vi i tillegg en bekymring for mulig bruk av kjemiske våpen. På NATO-utenriksministermøtet nå for to dager siden var vi meget tydelige på at det i hvert fall ville være å krysse en rød linje, og det tenkes også på hvordan man kan bidra til å sikre de kjemiske våpnene, f.eks. i tilfelle en fullstendig oppløsning i Syria.

Dessuten er det meget positivt at vi nå ser en bedre samling. Den nye koalisjonen av motstandsfolk i Syria er betydelig mer omfattende enn det tidligere Nasjonalrådet, derfor samarbeider vi tettere med dem, og det, pluss internasjonalt press på Assad om at han må gå av, bør til sammen kunne bidra til en endring etter hvert. Dessverre ser det ikke ut til at den skjer i løpet av de nærmeste ukene, og det beklager jeg like mye som representanten Høglund.

(Efta, EU, Ukraina, OSSE, FNs menneskerettighetsråd)
Ine M. Eriksen Søreide (H): Norge har ratifisert Efta-avtalen med Ukraina, og Stortinget har hatt den til behandling her. For første gang i historien er Norge i forkant av EU når det gjelder en handelsavtale med et naboland som er i dialog med EU om handelsavtaler og tettere integrasjon. Samtidig er EU for tiden veldig restriktive med å gå videre på en handelsavtale med Ukraina, og det er jo åpenbare årsaker til det. Det ville vært interessant å høre utenriksministerens vurderinger av hvilke muligheter Norge og Norges alenegang i denne sammenhengen skulle gi for å påvirke Ukraina i en annen retning når det gjelder menneskerettigheter, sammenlignet med det vi kunne gjort dersom vi hadde hatt et tidsforløp som var sammenfallende med det EU har.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg konstaterer først at Høyre, sin vane tro, mener at vi skal følge etter EU, så selv når man går foran, er det også galt. Når det er sagt, vil jeg si meg enig i at det er en betydelig utfordring, at situasjonen i Ukraina er bekymringsfull, og at vi ser en klar forverring. Dette var et tema som var tungt til stede i går i Dublin på OSSE-ministermøtet, hvor det var et av de landene det ble snakket ganske mye om. Det er et ekstra krydder i tilværelsen at vi skal ha formannskapet i OSSE neste år, og det kan bli en interessant situasjon. Det gir nok en del anledninger til å jobbe mer direkte med dem, fordi kontrasten mellom prinsippene i OSSE og det Ukraina faktisk gjør, vil da bli synliggjort. Jeg kan ikke si annet enn at jeg håper at alle våre innganger til Ukraina gir oss en mulighet til en kritisk dialog med myndighetene om utviklingen i et stort og viktig land, ganske sentralt i Europa.

Ine M. Eriksen Søreide (H): Som utenriksministeren sikkert la merke til, var mitt poeng Norges alenegang framfor det å gå sammen med – ikke etter – EU, og den styrken det kunne gi oss. På Helsingfors-komiteens jubileumsseminar tidligere i høst, sa utenriksministeren at Norge framførte en rekke spørsmål til Ukraina i forbindelse med FNs gjennomgang av menneskerettighetssituasjonen i landet, og det kunne også i denne sammenheng vært interessant å høre om utenriksministeren var fornøyd med de svarene Norge fikk.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Vi har både i FNs menneskerettighetsråd og i direkte dialog tatt opp en rekke konkrete spørsmål, ikke minst spørsmålet om selektiv justis, altså om det er slik at man bruker loven på en slik måte at man rammer politiske motstandere hardere enn andre som ville vært i samme situasjon. Det fikk jeg personlig anledning til å ta opp med Ukrainas daværende statsminister senest i forrige uke. Vi hadde omfattende samtaler med statsministeren, som gikk av dagen etter at han var i Norge – uten at jeg tror sammenhengen var direkte, og jeg tror jeg vil tillate meg å si at vi ikke fullt ut er fornøyd med de svarene vi har fått.

(Midtøsten)
Torkil Åmland (Frp): Jeg vil tilbake til dette med oppgradering av den palestinske observatørstatusen i FN. Nå har det jo vært et utgangspunkt siden Oslo-prosessen på 1990-tallet at man skulle gå for en tostatsløsning – man er enig om det – og gjensidig anerkjennelse, og at dette skal framforhandles mellom disse to partene, Israel og de palestinske myndighetene. Det man nå har gjort i FN-systemet, er at man har gått til en ensidig oppgradering, som Israel har protestert mot. Da har jeg et spørsmål til utenriksministeren: Tror han nå at det vil bli vanskelig å få dette inn til et forhandlingsbord igjen – altså tilbake til det som var prinsippet i Oslo-avtalen – og tror han man kan komme fram til en framforhandlet løsning, nå som Israel er satt såpass på sidelinjen med det FN-vedtaket?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg tror det forholder seg stikk motsatt. Det at resolusjonen i seg selv viste eksplisitt og direkte til forhandlingsbordet og forpliktet palestinerne til videre forhandlinger om samtlige utestående spørsmål, uten å innta forhåndsposisjoner til hvordan de skulle løses, noe Norge for øvrig bidro sterkt til å få inn i de formuleringene som ble lagt fram, var grunnlaget for at et stort flertall av verdens land stemte for, og at land som man tidligere trodde ville stemt mot, f.eks. Tyskland, stemte avholdende i stedet. Det er en betydelig endring i det internasjonale bildet. Jeg tror at den situasjonen som nå er oppstått, har gjort det mer sannsynlig, ikke mindre sannsynlig, at det blir forhandlinger. For ordens skyld, og for de spesielt interesserte, vil jeg si at de palestinske selvstyremyndighetene kunne ikke gått til FN med en slik resolusjon, men PLO var i sin fulle rett til å gå til FN med en slik resolusjon, og det er også en juridisk nyanse som vi deler med ganske mange andre land som jobber med dette. En del av det som er sagt om at dette er i strid med Oslo-avtalen, er rett og slett galt.

***

Utenriksminister Espen Barth Eide (sluttinnlegg): Jeg vil først si på slutten av denne debatten at jeg er glad for det brede engasjementet som er her for menneskerettigheter. Regjeringen har lagt opp til en kraftig styrking.

Så slo jeg fast at det ikke medfører riktighet at Høyre har tenkt å styrke menneskerettighetsarbeidet. Selv om den posten som er merket Menneskerettigheter går opp med 100 millioner kroner, kutter man hele Latin-Amerika-bevilgningen på 200 millioner kroner, hvorav 100 millioner kroner går til menneskerettigheter. Så kuttes det også fra Høyres side i Asia-bevilgningene, faktisk betydelig mer enn det Fremskrittspartiet har hatt magemål til å kutte i Asia-bevilgningen.

Så kan selvsagt Høyre si at det som er igjen skal brukes til menneskerettigheter. Derfor kan ikke jeg bevise at også det blir et kutt til menneskerettigheter. Men det hadde vært interessant å vite hva man da vil kutte. Man kan f.eks. slå seg sammen med Fremskrittspartiet å kutte kraftig i Palestina-bevilgningen. Det har jeg ikke hørt Høyre foreslå. Man kan trappe ned det store engasjementet vi nå har i Myanmar, som definitivt har et menneskerettighets- og demokratiperspektiv fordi det nettopp går ut på å styrke en av de mest lovende omstillingsprosessene i verden, eller man kan kutte i den sivile bistanden til Afghanistan, som også kommer delvis fra regionalbevilgningen for Asia. Ingen av disse kuttene vil være spesielt gode ideer, for nettopp denne formen for bistand, i tillegg til å være bistand og fornuftig i seg selv, gir oss også en betydelig utenrikspolitisk kapital.

Både Høyre og mitt parti har alltid vært interessert i å ha gode relasjoner til nære allierte. Jeg kan igjen referere til min samtale med Hillary Clinton her om dagen. Den dreide seg nesten i sin helhet om områder langt vekk fra Norge – i veldig liten grad om det bilaterale forholdet, det er nemlig veldig godt, men om noen konkrete innsatser langt vekk. Det var ingen ting i det forholdet som skulle tilsi at man fra en såpass sentral alliert som USA ville se på med spesielt blide øyne et massivt kutt i innsatsen i de nevnte områdene.

Så har jeg lyst til å understreke at det er viktig å ikke kutte i uteapparatet. Forslagene om å kutte i UDs drift, betydelige fra Fremskrittspartiet og noe mer moderate fra Høyre, innenfor det såkalte 02-området, må bety at vi kutter i antall ambassader. Nå er det også slik at vi nettopp har gjort justeringer i ambassadestrukturen. Det er ikke snakk om å øke og øke. Vi kutter ned noen og bygger opp andre for å endre på vårt engasjement rundt i verden. Det er vanskelig å drive en moderne utenrikspolitikk uten å være til stede i utlandet. Da mener jeg det er viktig å skjerme det uteapparatet vi har og bruke det på en konstruktiv og kreativ måte.

For øvrig vil jeg si en setning om at jeg er glad for det som er blitt sagt om Midtøsten. Det er bred enighet i norsk Midtøsten-politikk – om enn ikke om bevilgningene til Palestina – og det er jeg glad for. Det er godt å ha med seg i en viktig og krevende tid.

***

For alle de øvrige innlegg se Stortingets nettsider.