Miljøverndepartementets arbeid med helse- og miljøfarlige kjemikalier

Sjekkes mot fremføring!

Takk for invitasjonen. Jeg er invitert hit for å snakke om arbeidet vårt med helse- og miljøfarlige kjemikalier. Før jul la vi fram en stortingsmelding om kjemikaliepolitikken. Dette er første gang det er gitt en samlet presentasjon av arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier. Jeg er glad for at det nå er bred politisk enighet om en kjemikaliepolitikk som sikrer et høyt beskyttelsesnivå for både forbrukere, arbeidstakere og miljøet.

Kjemikaliepolitikken henger tett sammen med avfallspolitikken. Skal vi nå mål om reduserte utslipp av miljøgifter er vi avhengige av en oppegående avfalls- og gjenvinningsbransje. Det mener jeg vi har. Derfor er det ekstra hyggelig å komme hit for å snakke om kjemikaliepolitikk, fordi jeg vet at dere gir et stort bidrag hver dag. Dere er blant våre viktigste partnere. Ikke minst nå som avfallsmengdene vokser, i takt med at folk kjøper stadig mer ting.

Det ble for eksempel solgt en halv million nye fjernsynsapparater i fjor, 80 prosent var flatskjermer. Mange av disse erstatter fullt brukbare TV-apparater, som nå kastes. Det er et praktisk problem å ta hånd om disse på en miljømessig god måte. En gammel TV består av mange komponenter, også noen med miljøgifter. I dette perspektivet er avfalls- og gjenvinningsbransjen en nøkkel i kjemikaliepolitikken.

Mange produkter inneholder helse- og miljøfarlige stoffer, og før eller siden blir de kastet. Da er det vår jobb, miljømyndighetene og dere som sitter her, å sørge for at disse stoffene ikke kommer på avveie. Jeg er glad, og litt stolt, for at vi har kommet så langt i å få på plass skikkelig behandling av denne typen avfall.  Norge er blant landene i verden med høyest innsamlingsgrad av elektrisk- og elektronisk avfall. Men det er likevel nok av utfordringer foran oss.

Utslipp av miljøgifter og andre helse- og miljøfarlige kjemikalier er en av de største truslene mot kommende generasjoners helse, og mot miljøet. Miljøgifter brytes ikke ned i naturen, men samler seg opp i næringskjedene og ender blant annet opp i maten vi spiser. Mange utsettes for helsefarlige kjemikalier på arbeidsplassen. Arbeidstilsynet regner med at om lag 3 prosent av sykefraværet i Norge skyldes kjemikalier. Det er alvorlig, og det er derfor denne Regjeringen har en ambisiøs kjemikaliepolitikk.

Viktige elementer i denne politikken er:
• strengere internasjonal regulering,
• strengere krav til utslipp fra næringslivet,
• bedre beskyttelse av forbrukere,
• strengere kontroll,
• mer kunnskap, og
• egne oppryddingsplaner for barnehager og langs kysten.

Jeg vil her komme inn på disse ulike sidene ved kjemikaliepolitikken. Samtidig vil jeg forsøke å knytte politikken opp til de spesielle utfordringene som gjelder for avfallsbransjen.

(internasjonalt arbeid)
Miljøgifter kjenner ingen landegrenser. De transporteres over lange avstander gjennom luft og havstrømmer og i produkter som fraktes over landegrensene. Særlig er våre nordområder en ”utslagsvask” for miljøgifter. Isbjørnen, polarmåken og spekkhoggeren blir utsatt for skadelig påvirkning, uten at det er lokale utslippskilder i Arktis. Det er derfor helt nødvendig med internasjonale løsninger i tillegg til det vi gjør her hjemme.

Regjeringen vil at Norge skal ha en lederrolle internasjonalt. Vi skal trykke på for bedre og mer forpliktende avtaler. Et hovedpunkt er at vi skal søke å få de internasjonale miljøgiftsavtalene til å dekke flere miljøgifter enn i dag. For mange stoffer er det først de siste årene det er blitt klart hvor farlige de er. Vi må presse på for å holde de internasjonale avtalene på dette området oppdatert, i takt med at vi får ny kunnskap. Dette er et møysommelig, men viktig arbeid.

Samtidig arbeider vi for å få støtte til at det utvikles en global avtale som strengt begrenser bruk og utslipp av kvikksølv og andre tungmetaller.

Basel-konvensjonen er en internasjonal avtale som ble opprettet for å hindre dumping av farlig avfall i utviklingsland. Mange utviklingsland er bekymret for at strengere krav i vesten fører til at større mengder farlig avfall finner veien til land med mindre miljøkrav og lavere kostnader. En slik utvikling undergraver de systemene vi har bygget opp i vesten. Og det fører til økte utslipp av miljøgifter globalt.

Tollmyndighetene i europeiske land har i det siste stoppet flere forsendelser med brukte varer fra Norge på vei mot land i Afrika. Nylig har vi hatt oppslag i media der norske containere med blant annet brukte kjøleskap er blitt stoppet i Belgia. Forsendelsene er returnert til Norge fordi innholdet i henhold til norsk og europeisk lov må regnes som avfall. Alternativt har varene blitt konfiskert og behandlet som avfall i transittlandet.

Dette synes jeg er litt flaut. Det er ulovlig å eksportere brukt elektrisk utstyr til utviklingsland, så lenge utstyret er definert som avfall her i Norge. Det er strenge krav for at det skal kunne regnes som fullverdige produkter, klare for slik eksport. Det er viktig at vi er oppmerksom på at slikt utstyr kan inneholde farlige stoffer, og at slik handel ikke i praksis blir en omgåelse av det strenge avfallsregelverket i Norge.

(giftfri verdiskapning)
Regjeringen vil at verdiskapningen i Norge ikke skal skade naturen og dermed næringsgrunnlaget. Utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier er vesentlig redusert de siste tiårene, men fortsatt gjenstår en del. Regjeringen vil derfor ikke tillate utslipp av miljøgifter fra ny produksjon etter 2008, med mindre det foreligger tungtveiende grunner. Jeg tror ikke jeg skal gå inn på eksempler på hva slike tungtveiende grunner kan være. Jeg nøyer meg med å si at vi hever terskelen for hva som skal være tillatt av utslipp, i tråd med at vi i dag vet mer om de uheldige virkningene slike utslipp har på helse og miljø.

Strenge miljøkrav til industrien settes delvis for å fremme en raskere utvikling av ny og renere teknologi. Målet vårt er å stanse utslippene av miljøgifter innen 2020, og det er et ambisiøst mål. Skal vi få til dette er vi nødt til å løfte sammen, både myndigheter, industrien og næringslivet for øvrig. Vi har utfordret næringslivet til å lage planer for hvordan de som har utslipp i dag, kan få stanset disse innen fristen går ut om 12 år. Planene skal være klare allerede i 2010. Regjeringen vil også stille strenge krav til annen verdiskapende virksomhet som jordbruk, skogbruk, akvakultur og transportsektoren.

Om vi igjen retter blikket mot avfallssektoren finnes det i dag om lag 100 kommunale deponier, og 30-40 industrideponier. Gjennom tidene er også farlig avfall lagt på disse deponiene. Avfallsanleggene utgjør en risiko for utslipp av miljøgifter.

Etter en overgangsperiode vil det fra sommeren 2009 bli gjort gjeldende strengere krav til kontroll med utslipp fra deponiene, i tråd med direktiver fra EU. På lik linje med andre sektorer vil også avfallsbransjen framover få økt oppmerksomhet med tanke på tiltak som kan redusere utslipp av miljøgifter og klimagasser. Flere deponier vil nok måtte stenge som følge av deponidirektivet. Vi vil stille krav også til disse deponiene, ettersom utslippene kan vare i flere tiår.

(trygge produkter)
Utfordringene knyttet til kjemikalier i produkter er mer komplisert. Vi har et forbrukersamfunn med stadig større mengder varer, stadig nye produkter med stadig kortere levetid. Produktene inneholder mange forskjellig stoffer, også stadig nye og potensielt farlige forbindelser. Nanomaterialer er eksempel på en ny materialtype som finner veien inn i nye produkter. Slike materialer gir nye og bedre produkter. Men vi vet ikke hvordan mennesker, dyr og planter påvirkes av disse ørsmå nanopartiklene.

Dette er bare ett eksempel. Mens utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier fra fabrikkpipene er redusert, øker antallet produkter med helse- og miljøfarlige kjemikalier. Vi utsettes stadig for nye produkter og stoffer.

Regjeringen vil at produktene vi omgir oss med skal være trygge for både helse og miljø. Det er de ikke når de inneholder miljøgifter. Målet er å stanse utslipp og bruk av miljøgifter innen 2020. Stoffer som forårsaker sykdom hos folk, eller som er svært giftige i miljøet, skal ut av kretsløpet.

Derfor foreslår vi å forby bruken av 18 miljøgifter i produkter som er rettet mot forbrukerne.  Miljøgifter som spres via forbrukerprodukter, spres ofte ekstra bredt, og de er å finne igjen i naturen, i hjemmet vårt og i blodet vårt. Jeg har derfor i forrige uke bedt SFT om å sende forslaget til forbud på høring. Forbudet omfatter både miljøgifter som ikke tidligere er regulert og en utvidet regulering av noen stoffer.

Vi vil også innføre andre strenge virkemidler spesielt mot enkeltstoffer som kvikksølv, kobber, triklosan, bromerte flammehemmere. I tråd med det som var varslet i meldingen har regjeringen også nylig forbudt miljøgiften PFOS. Byggevarer, tekstiler, plastprodukter og maling/lakkprodukter er eksempler på produktgrupper som kan inneholde helse- og miljøfarlige kjemikalier, og som vi derfor følger ekstra nøye med på.

Forbud er det sterkeste virkemidlet vi har. Det er svært viktig at næringslivet selv tar ansvar, og erstatter bruken av farlige stoffer i sine egne produkter. For noen år siden ble dette ansvaret nedfelt i noe vi kaller substitusjonsplikten. Substitusjonsplikten betyr at alle bedrifter som lager produkter med farlige stoffer har en plikt til å undersøke om det finnes alternative og mindre farlige stoffer som kan brukes i produktene. Om det er sånn at det finnes bedre erstatningsstoffer har de videre en plikt til å bruke disse. Fra myndighetene vil vi bruke kontrollressursene våre målrettet for å se etter at næringslivet gjør denne ekstra innsatsen. Dette løser jo problemet ved kilden, ved at vi hindrer at farlige stoffer kommer ut i omløp.

Nå foreslår vi å utvide substitusjonsplikten til også å omfatte omsettere, slik at vi når fram til importører og forhandlere når produsentene er i land som Kina eller USA. Tanken er at forhandlere av produkter som kan utgjøre en risiko skal ha en plikt til å gjøre seg kjent med om det finnes bedre alternativer, og tilby disse som erstatning.

Vi kan likevel ikke, enten det dreier seg om forbud eller plikter, regulere alle uønskede kjemikalier. Det er vel så viktig at forbrukerne selv kan velge de tryggeste produktene på markedet. Merkeordninger som Svanen og Grønt punkt er heldigvis godt etablerte hjelpemidler. Det å velge miljømerkede produkter er et enkelt grep vi som forbrukere kan gjøre for å dytte produsentene over i et litt mer miljøvennlig spor. Og stadig flere grønne produkter finner veien til markedet, som følge av at folk tenker mer på miljø. Dette er en god utvikling som vi håper kan skyte enda mer fart framover.

Fra vår side vil vi først og fremst arbeide for en felleseuropeisk tvungen merkeordning for produkter som inneholder miljøgifter. Slike ordninger er helt nødvendig for at vi skal kunne føle oss trygge på at vårt forbruk ikke gir utslipp av de farligste stoffene. Regjeringen vil også på andre måter styrke informasjonen om helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter slik at vi alle kan foreta informerte valg.

Selv om vi i dag har kunnskap om hvilke konsekvenser noen kjemikalier kan få for helse- og miljø, vet vi lite om de aller fleste. Økt kunnskap om kjemikalier er derfor høyt prioritert. Vi må ha forsknings- og overvåkningsresultater som kan brukes som grunnlag for arbeidet med reguleringer både nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen vil derfor bl.a. utvikle et helhetlig kartleggings- og overvåkningsprogram innen 2009, hvor vi særlig vil legge vekt på data fra de arktiske områdene.

(REACH)
Rett før jul ble det nye kjemikalieregelverket, REACH, vedtatt i EU. REACH innebærer at næringslivet får ansvar for å dokumentere at deres kjemikalier er trygge for helse- og miljø, og det er positivt. REACH-regelverket vil alt i alt gi bedre beskyttelse. Mer informasjon om kjemikalier vil gjøre det mulig å velge bort de farlige kjemikaliene. REACH vil også sikre at de aller farligste stoffene forbys eller reguleres strengt i Europa. Dette arbeidet har høy prioritet i regjeringen, og vi tar sikte på at dette skal komme på plass i Norge så raskt som mulig.

Som deltaker i dette systemet har vi sagt at Norge skal påta seg å vurdere 5-15 stoffer under REACH for å sikre at kunnskapsmangelen ikke hindrer fremdrift i reguleringen av farlige stoffer på EU-nivå. På samme måte nyter vi godt av den kunnskapen andre land bygger opp innenfor REACH, kunnskap vi ikke kunne greid å skaffe oss på egen hånd.

(giftfritt miljø)
Et annet hovedfokus i kjemikaliepolitikken er hvordan vi skal forebygge at det senere blir behov for å rydde opp i forurenset grunn og sedimenter. Våre fjorder og havner er i dag sterkt forurenset som følge av tidligere tiders utslipp og bruk av miljøgifter. Å rydde opp langs kysten er høyt prioritert, og vi har derfor lagt fram en egen handlingsplan. Planen går ut på å starte opprydding av forurenset sjøbunn i Hammerfest, Harstad, Farsund, Kristiansand og Oslo med en gang. Vi vil også begynne å se på øvrige av de totalt 17 mest forurensede områder i Norge.

Barn er en særlig utsatt gruppe i forhold til kjemikalier. Når barn blir utsatt for farlige stoffer gjør det ofte større skade enn hos voksne. Regjeringen vil gjøre en særlig innsats for å beskytte barn, og meldingen inneholder derfor blant annet en handlingsplan for opprydding av jord i barnehager og lekeplasser. Dette innebærer å kartlegge grunnen i rundt 2000 barnehager i de 10 største byene og 5 store industristeder innen utgangen av 2008, og sørge for tiltak samme steder innen sommeren 2009.

(avslutning)
God kjemikaliepolitikk er nødvendig for avfallsbransjen, og for at vi skal nå våre mål på avfallsområdet. God avfallspolitikk vil samtidig være nødvendig dersom vi skal nå våre mål i kjemikaliepolitikken. Avfallsbransjen er ikke en del av problemet, men en del av løsningen. Uten en aktiv og kompetent avfallsbransje vil vi ikke kunne nærme oss et samfunn med mindre farlig avfall og mindre utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier.