Rundskriv V-11/2007

Departementene
Nr.	Vår ref	Dato
V-11/2007	2007/02511 KU/KU3 IE:akv	23.05.2007

Språkfaglige konsultasjonsrutiner ved navnelaging i staten

1. Innledning

Kultur- og kirkedepartementet vil med dette rundskrivet minne fagdepartementene om gjeldende rettskrivnings- og skriveregler og betydningen av at disse blir lagt til grunn også ved fastsettelse av navn på statlige og statstilknyttede organer, institusjoner og selskaper m.m.

Slike navnesaker kan oppstå både ved nyetablering og omorganisering av virksomhet. I tilknytning til navnevalget er det som regel også behov for å utvikle ny logo og nytt profileringsprogram. I dag vil også valg av domenenavn på Internett naturlig inngå som en del av navneprosessen, og vi har sett eksempel på at dette kan være med på å danne premisser for utformingen av selve virksomhetsnavnet.

 For å sikre at språkfaglige og språkpolitiske hensyn ikke blir oversett i navneprosessen, vil det være hensiktsmessig at statens eget fagorgan i språkspørsmål, Språkrådet, blir konsultert på et tidlig tidspunkt i arbeidet med navnevalg og navneutforming.

 Departementet har de senere år registrert både en viss usikkerhet hos involverte aktører og en ikke ubetydelig offentlig debatt om den språklige utforming av navn på nye eller omorganiserte statlige eller statstilknyttede virksomheter. Vi har også mottatt henvendelser med språklig begrunnede innsigelser mot en del av de navn som er valgt. Det som ofte er situasjonen i slike saker, er at navngivingsprosessen med alt som hører til av praktiske forberedelser, er kommet så langt at det kan være for sent å gjøre endringer på det tidspunkt Kultur- og kirkedepartementet og departementets fagorgan, Språkrådet, blir nærmere kjent med den aktuelle navnesaken.

2. Nærmere om språkfaglige konsultasjonsrutiner

Alle statlige virksomheter som faller inn under lov av 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentlig tjeneste, skal ha navn både på nynorsk og bokmål dersom det ikke passer med det samme navnet i begge målformer. Dette er uttrykkelig fastsatt i forskriften til loven, jf. forskrift av 5. desember 1980 nr. 4938 om målbruk i offentlig tjeneste § 4.

I vårt rundskriv nr. V-10/2001 av 19. september 2001 om navn på statorganer med ulik navneform på bokmål og nynorsk er det lagt til grunn at navneformene blir fastsatt av fagdepartementene i samråd med vedkommende statsorgan, mens Kultur- og kirkedepartementet i samråd med Språkrådet har tilsyn med at navnene følger gjeldende rettskrivning.

Det er imidlertid ikke etablert nærmere rutiner for hvordan dette tilsynet skal skje.

Erfaringene har ellers vist at det kan være behov for språklig konsultasjon også i de tilfeller der det ikke oppstår spørsmål om ulik navneform på bokmål og nynorsk. For øvrig vil ikke dette alltid være gitt i utgangspunktet; det vil av og til være avhengig av hvilken navnekonstruksjon som blir valgt.  

Det kan også være behov for språkfaglig veiledning ved utforming av navn på virksomheter som faller utenfor mållovens virkeområde.

1. Fagdepartementene bør derfor påse at Språkrådet blir konsultert på et tidlig tidspunkt i alle saker som gjelder navn på tilknyttede virksomheter.

2. Dersom det oppstår uenighet om navneformen, er det naturlig at saken legges fram for Kultur- og kirkedepartementet.

3. Når dette finnes hensiktsmessig, kan saken tas opp direkte med Kultur- og kirkedepartementet, som i så fall vil konsultere Språkrådet i nødvendig utstrekning.

4. Vi antar at det i gitte tilfeller kan være hensiktsmessig at den aktuelle virksomheten konsulterer Språkrådet direkte. Vi tillater oss derfor å be fagdepartementene informere aktuelle virksomheter om de prosedyrer som er skissert ovenfor.

3. Nærmere om gjeldende rettskrivnings- og skriveregler

Det er lang tradisjon for at staten har rett til å normere norsk språk, og at gjeldende rettskrivning etter nærmere regler er forpliktende for norskopplæringen i skolen og for språkbruken i statstjenesten.  

Ved kongelig resolusjon av 24. juli 1981 nr. 4940 ble dette nærmere formalisert og spesifisert. Blant annet ble det fastsatt at den såkalte læreboknormalen skal gjelde for språkbruken i statstjenesten. Dessuten fikk departementet fullmakt til å fastsette løpende endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål og nynorsk etter retningslinjer som var skissert i St.meld. nr. 100 (1980–81). Det er i dag Kultur- og kirkedepartementet som forvalter denne fullmakten.

Betegnelsen læreboknormal har sammenheng med at lærebøker til bruk i skolen må holde seg innenfor en rettskrivningsnormal med mindre valgfrihet enn den som gjelder for elevene i deres skriftlige arbeider. De ord- og bøyningsformer som ligger utenfor læreboknormalen, er såkalte sideformer og står i ordlister og ordbøker oppført innenfor skarpe klammer (hakeparentes). Derfor omtales de også som klammeformer.

Etter den nye rettskrivningen som gjelder fra 1. juli 2005, er imidlertid systemet med klammeformer avskaffet i bokmål. Innenfor denne målformen er det dermed fullt sammenfall mellom læreboknormalen og den rettskrivning som ellers gjelder. I nynorsk derimot består fortsatt skillet mellom læreboknormalen og en videre rettskrivningsnormal som også omfatter klammeformene. Det følger av resolusjonen fra 1981 at disse nynorske klammeformene ikke skal brukes i staten.

Den offisielle rettskrivningen framgår av henholdsvis Bokmålsordboka utgitt av Kunnskapsforlaget og Nynorskordboka utgitt av Det Norske Samlaget. Man må bruke siste utgave for å være sikker på at man holder seg til gjeldende rettskrivning. Særlig gjelder dette for bokmål, som i størst grad ble berørt av rettskrivningsendringene i 2005. Bokmålsordboka kom i ny utgave høsten 2005 og Nynorskordboka i 2006.

Innenfor bokmål er også 2005-utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok en sikker rettskrivningskilde. Her finnes blant annet et stort antall sammensatte ord som ikke er med i Bokmålsordboka. I tillegg til staving og bøying av enkeltord inneholder Tanums store rettskrivningsordbok også en kort oversikt over generelle rettskrivningsregler.

Vanligvis er det først og fremst slike generelle spørsmål som volder vansker i de omtalte navnesakene, for eksempel spørsmålet om stor eller liten forbokstav, særskrivning eller sammenskrivning, eventuell bruk av bindestrek, utforming av forkortelser og lignende. De generelle regler som her gjelder, omfattes av den rettskrivningen som man er forpliktet av i staten. I tillegg kan det i navnesakene reise seg spørsmål om bruk av bestemt eller ubestemt form av ulike navneledd og om selve den syntaktiske konstruksjonen av navnet. Her kan det være noe større rom for skjønn når navnene skal utformes.

En langt mer omfattende og detaljert skriveveiledning finnes i en håndbok av Finn-Erik Vinje utgitt på Aschehoug forlag. Siste utgave av nynorskversjonen, Skrivereglar, er 6. utgave fra 1999, mens den tilsvarende bokmålsutgaven, Skriveregler, kom i ny utgave i 2006 (8. utgave). Disse håndbøkene er gjennomgått av Språkrådet og anbefalt for offentlig bruk av Kultur- og kirkedepartementet.

Tilsvarende veiledning finnes også på Språkrådets hjemmesider under lenken Råd om språk/Skriveregler og grammatikk. Under lenken Råd om språk finner man også en del spesifikke råd om navnelaging under lenken Navn på foretak. Språkrådets hovedside har følgende nettadresse: http://www.sprakrad.no/.

Språkrådet kan ellers spørres til råds, enten på telefon 22 54 19 50 eller på e-postadressen post@sprakradet.no.

 Med hilsen

 

Stein Sægrov e.f.	Ingvar Engen
avdelingsdirektør	seniorrådgiver

 

 

Kopi: Språkrådet og Statsministerens kontor