Norges støtte til utdanning i kriser og konflikt

Kjære venner,

Jeg vil først takke Dr. Julia Betts for en god presentasjon og en viktig evalueringsrapport.

***

I Syria og nabolanda, i Sør-Sudan og Uganda, i Bangladesh, Jemen, Somalia og i det nordøstlige Nigeria:

Vi vet hvor mye det betyr når det fins muligheter for barn og unge å gå på skole.

Det betyr muligheter til beskyttelse. Det betyr framtidshåp.  Og det betyr utsikter til mer bærekraftig utvikling.

Men det betyr også noe mer, noe som kanskje ikke er like målbart: Det betyr en slags normalitet i en hverdag der krigen raser, der foreldrene dine er borte, der opplevelsene du bærer med deg er vonde.

Derfor er utdanning en hovedsatsing for regjeringa. Og derfor har vi siden 2013 dobla utdanningsbistanden, fra 1.7 til 3.6 milliarder kroner planlagt for 2018.

Ifølge tall fra Norad har norsk humanitær innsats til utdanning i kriser økt fra 67 millioner kroner i 2013 til 474 millioner kroner i 2016 (fra to prosent til ni prosent). Globalt gikk bare 2,7 prosent av den humanitære bistanden i 2016 til utdanning.

Minst 15 prosent av vår humanitære innsats i Syria-krisa går til utdanning. Det bidrar til at flere syriske flyktningbarn får gå på skole både i Syria og i nabolanda.

Men satsinga er langt mer enn penger til enkelttiltak.

Norge har tatt en internasjonal lederrolle og bidratt til å løfte utdanning høyere på den internasjonale dagsorden. Vi har arbeida for at også andre givere og regjeringer i utviklingsland skal prioritere utdanning høyere.

Også i vårt humanitære pådriverarbeid har vi fronta utdanning. Ikke minst i Syria og regionen – der vi har vært medarrangør for to giverkonferanser.

Norges innsats har vært viktig for opprettelsen av fondet «Education Cannot Wait». Dette er et fond som finansierer utdanning i humanitære kriser og bidrar til å bygge bro mellom humanitær innsats og mer langsiktige utdanningstiltak.

Vi har gått i bresjen for beskyttelse av utdanning i væpna konflikt. Så langt har 71 land slutta seg til «Safe Schools-erklæringa», som jeg var med på å lansere for snart to og et halvt år siden her i Oslo. Det viktigste målet er å hindre at skoler brukes militært og dermed blir angrepsmål.

Samarbeidet med de frivillige organisasjonene har vært viktig for å lykkes i pådriverarbeidet. Evalueringsrapporten framhever dette.

***

Målet med utdanningssatsinga må være å skape varig endring og framtidsmuligheter for barn i kriser og konflikt.

Jeg er glad for at evalueringa gir oss mange positive funn.

Gjennom vårt partnerskap med organisasjonene har vi fått flere inn i utdanning og bedra kvaliteten på utdanninga.

Rapporten “Rising to the Challenge: Results of Norwegian Education Aid 2013-16” peker på at Norge har bidratt til at 1.6 millioner jenter og gutter i konflikt områder fikk støtte til utdanning hvert år. 90.000 lærere fikk opplæring, og mer enn 5400 klasserom ble bygget.

Evalueringsrapporten vi i dag diskuterer, som evaluerer norsk støtte til utdanning i kriser og konflikt gjennom sivilt samfunnsorganisasjoner i perioden 2008-17, viser konkrete og gode resultater i konkrete tilfeller:

• Hvert år de siste fire åra har rundt 68.000 barn i Somalia og Sør-Sudan fått støtte til utdanning.
• Flere enn 38 000 barn har hvert år fått utdanning gjennom ikke-formelle men offentlig godkjente utdanningstilbud i Jordan og Libanon.
• Tusenvis av lærere og utdanningspersonell har fått opplæring. Og mange klasserom er bygget eller rehabilitert.  

Tiltaka har svart på lokale behov, vært tilpassa lokale planer - og også vært tett kobla opp til målene vi har satt.

Flyktninghjelpen, Redd Barna og andre organisasjoner har ofte sine fortrinn i lokalkunnskap og lokale nettverk.

De forstår hva som vil gi læring for ulike sårbare grupper i ulike situasjoner. De og deres lokale samarbeidspartnere kan nå de mest sårbare, i tråd med de humanitære prinsippa.

Evalueringsrapporten slår fast organisasjonenes kunnskap også blir brukt av nasjonale myndigheter i utforminga av offentlige utdanningstiltak.

Her utfyller de friville organisasjonene våre store bidrag til Unicef og Det globale partnerskapet for utdanning, som arbeider mer direkte gjennom nasjonale myndigheter.

***

Utdanning og kunnskap er viktig for enkeltmennesket og for utviklinga av bærekraftige samfunn. Verden trenger ytterligere framgang på dette området.

Evalueringsrapporten vi har foran oss vil bidra til å gjøre Norges utdanningssatsing enda mer målretta.

Noen observasjoner fra min side:

1. Summen av det vi har oppnådd er i liten grad større enn summen av enkeltdelene. Det må vi ta på alvor.

Vi bør bli mer strategiske i dialogen med organisasjonene, mer resultatretta og flinkere til å bruke rapporter og evalueringer for å forbedre innsatsen.

Det er en dialog som også må ses i sammenheng med arbeidet som gjøres internasjonalt for å få til en mer virkningsfull og bedre koordinert innsats.

Vi må alltid vurdere hvem som kan gjøre den beste jobben hvor.

Samtidig må vi hegne om organisasjonenes uavhengighet og upartiskhet i felt. Fleksibilitet er nødvendig for å svare på skiftende behov.

Organisasjonene må få mulighet til å utforme programmer i tråd med deres egen kunnskap om konteksten de arbeider i. 

Rapporten viser at dette handlingsrommet har vært viktig for resultatene organisasjonene har oppnådd i krevende områder.  

2. Vi må sy innsatsen best mulig sammen på landnivå. Vi kan bli bedre på å samordne oss i - og mellom UD, Norad og ambassadene.

Vi må ha en innsats som både bidrar til at barn får utdanning når kriser oppstår, og sikrer kontinuitet i skolegangen når humanitær innsats går over i mer langsiktig utviklingsarbeid.

Vi må også tenke helhetlig. Ta Libanon som eksempel:

En del syriske flyktninger tar faktisk ikke bruk skiftordninga i offentlige skoler som de har tilbud om.

Dels skyldes det årsaker som har med utdanning å gjøre, som språkbarriere og mangel på undervisning tilpassa dem som har mistet år med skolegang.

Men det skyldes også andre forhold, som barnearbeid og arrangerte ekteskap.

Skal vi lykkes innen utdanning, må vi ta innover oss helheten.  

3. Mange av de humanitære krisene er langvarige. Derfor må vi vurdere økt bruk av flerårige støtte, også når tilskuddene er humanitære.

Samtidig må det være en balanse her. Vi må ha fleksibilitet i det humanitære budsjettet for å kunne svare på nye behov.

Samspill med utviklingssida vil være sentralt for å sikre forutsigbar finansiering.

Jeg vil legge til at vi skal fortsette arbeidet med å redusere antallet avtaler. Regjeringa har allerede kuttet ned fra 6500 til rundt 4000.

Målsettinga skal gjelde hele bistanden, også innen utdanning i krise og konflikt.

Da kan vi ta ned transaksjonskostnadene og konsentrere innsatsen for å skape bedre resultater.

4. Til sist - bærekraftsmålene samler verden til global dugnad for å utrydde fattigdom innen 2030. Når «ingen skal utelates», må vi spisse arbeidet rundt sårbare grupper.

Vi skal klargjøre hva vi forventer, ikke minst når det gjelder jenters utdanning og utdanning for barn med funksjonsnedsettelser.

***

I sin omtale av rapporten konkluderte Vårt Land i går at «bistand til utdanning feiler». Det er heldigvis ikke riktig.

Evalueringa viser at pengene omsettes til gode resultater i felt.

Bistand til utdanning virker. Skolegang er helt avgjørende for å bekjempe fattigdom og for å skape bærekraftig utvikling.

Derfor skal Norge satse videre på utdanning i kriser og konflikt. Evalueringsrapporten kan hjelpe oss til å bli hvassere, mer strategiske og mer målretta.

Samarbeidet med de frivillige organisasjonene vil fortsatt være en viktig del av innsatsen vår for at alle barns rett til utdanning skal bli virkelighet. 

***

Jeg ser fram til å høre innleggene til Jan Egeland, Ragnhild Dybdahl og Per Øyvind Bastøe - og til å delta i den påfølgende diskusjonen.