Statsministerens innledning på presentasjonen av kompetansereformen "Lære hele livet"

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen.

Siden starten av mars har vi hatt svært mange pressekonferanser om de akutte tiltakene vi har iverksatt for å håndtere korona-krisen. Vi har, parallelt med de inngripende smittevernstiltakene, gitt rekordstore økonomiske overføringer til norsk næringsliv. Bedrifter får hjelp til å klare de faste løpende utgiftene.  Vi stimulerer til innovasjon og gründerskap, som gir gevinst på både kort og lang sikt. Vi har, også i krisepakkene, lagt frem tiltak rettet mot arbeidsledige og permitterte som trenger mer utdanning og opplæring.

Vi skal komme oss igjennom denne krisen. Samtidig må vi tenke fremover. Selv når vi håndterer den største krisen siden andre verdenskrig, må vi jobbe med behovene vi har når krisen er over.

Disse behovene er heller ikke nye. Norge er, helt uavhengig av det som har skjedd denne våren, i omstilling. Olje- og gassnæringen vil ikke lenger være en like sterk motor i norsk økonomi. Skal Norge være et bærekraftig velferdssamfunn trenger vi flere ben å stå på. Det betyr at vi må skape flere private arbeidsplasser og vi må inkludere flere i arbeidslivet. Kort sagt: Vi må skape mer og inkludere flere.

Hvis vi skal holde det kostnadsnivået Norge har, hvis vi skal ha det velferdsnivået vi kjenner, må vi jobbe smartere. Ikke nødvendigvis tilstrebe å bli billigere. Da må vi sørge for at folk har den kompetansen som arbeidslivet etterspør.

Når vi inkluderer flere i arbeidslivet er det også flere som har behov for påfyll.  Disse behovene ble ikke borte med Korona-krisen. De ble forsterket med Korona-krisen.

En kompetansereform for deg og meg, for arbeidslivet, er noe av det viktigste vi driver med til vanlig. La meg understreke målene med stortingsmeldingen som vi nå legger frem:

1. Ingen skal gå ut på dato på grunn av manglende kompetanse. Alle skal få mulighet til å fornye og supplere sin kompetanse slik at flere kan stå lenger i arbeid.
2. Vi må tette gapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakerne faktisk har. 

Denne reformen bygger på noe denne regjeringen har jobbet med lenge. Og det er en klar sammenheng mellom kompetanseløft og arbeidet vårt med integrering i arbeidslivet. Regjeringen har særlig prioritert voksne med svake grunnleggende ferdigheter, og personer som ikke har gjennomført videregående opplæring.

Mange av disse er overrepresentert blant dem som står utenfor arbeidslivet i dag. De står også først i køen når det er nedbemanninger. Derfor har dette vært en viktig gruppe å prioritere først.

Vi har satt i gang flere tiltak for å gjøre utdanningssystemet vårt mer tilpasset voksne som har behov for grunnskoleopplæring, fag- og yrkesopplæring, opplæring i grunnleggende ferdigheter eller norskopplæring.

Regjeringens ambisjon er å fortsette innsatsen med å gi voksne med lite utdanning, eller svake grunnleggende ferdigheter, bedre tilgang til fleksibel opplæring. 

Denne stortingsmeldingen handler om å sette ulike tiltak i sammenheng og få en systematikk i arbeidet. Vi trenger en vifte av tiltak for å nå folk i forskjellige livssituasjoner. De jobber i bransjer med forskjellige behov. Vi velger ikke ett tiltak. Vi velger bredde.

For eksempel skal vi gjøre mer for de av oss med lengre og mer formell utdanning. Og vi skal se hele utdanningssystemet vårt i sammenheng. Nettopp dette er en av årsakene til at jeg valgte å plassere kompetansepolitikken hos forsknings- og høyere utdanningsministeren.

Jeg vet at Henrik Asheim har store forventninger til sin sektor: Fagskolene, høyskolene og universitetene. De er helt avgjørende for at vi skal få dette til.

Jeg tror denne meldingen kanskje blir ekstra relevant i tiden som kommer.

- Det har vært en sterk vekst i andelen bedrifter de siste årene som rapporterer om stor grad av udekkede kompetansebehov.  Det å matche kompetansen til næringslivets behov blir viktig. Og investere i de som allerede er i arbeidslivet, og ikke tro at det eneste du kan gjøre er å rekruttere nyutdannede for å oppfylle det, blir viktig.

- Til tross for økte behov for kompetanse, har ikke deltakelsen for videreutdanning og kurs gått opp i de senere årene. Ufaglærte og fagarbeidere har deltatt mindre enn andre i kompetanseutvikling. 

- Behovene varierer fra næring, bransje og geografi. I enkelte deler av landet har det vært vanskelig å rekruttere kompetent arbeidskraft. Dette gjelder både privat og offentlig sektor, og er noe vi må ta på alvor.

- Utdanningssystemet er ikke i tilstrekkelig grad tilpasset et arbeidsliv med økende behov for vedlikehold og oppdatering av kompetanse. 

-Utfordringene er heller ikke like over hele landet. Det må vi ta høyde for i kompetansepolitikken.

Fylkeskommunene har fått et forsterket ansvar for den regionale kompetansepolitikken. Det er fylkeskommunene som skal legge til rette for at arbeidslivet i sitt område har tilgang til den kompetansen de trenger.

Det er de som kjenner det lokale arbeidslivet, og det regionale utdanningstilbudet, best.

Det kan også være greit å huske at kompetanseutvikling i arbeidslivet i hovedsak er arbeidsgiver og arbeidstakers ansvar.

Norske arbeidsgivere og arbeidstakere har forpliktet seg, gjennom Nasjonal kompetansepolitisk strategi, til å fremme læring i arbeidslivet.  Det er derfor viktig for meg å takke partene i arbeidslivet for den innsatsen. Vi vil fortsette å samarbeide med partene om den videre utviklingen av kompetansereformen. Det er avgjørende for at vi skal lykkes, i den krevende tiden vi er inne i nå, men også framover.

Før jeg gir ordet til Henrik som skal utdype innholdet i denne stortingsmeldingen, har jeg lyst til å understreke på nytt at dette arbeidet begynte vi på lenge før koronakrisen. Men vi tror dette blir enda viktigere etter, og på veien ut av koronakrisen. Fordi kompetanse er faktisk det aller viktigste vi rår over i Norge. Det er vår viktigste formue. Og da må vi vedlikeholde og utvikle det enda bedre.