75 år siden frigjøringen av Øst-Finnmark

 [ Ii gávdno sámegillii ]

Sjekkes mot framføring

 

Deres Majestet,

Utenriksminister Lavrov

Deres Eksellenser

Og ikke minst - kjære veteraner

 

Kjære alle sammen!

Velkommen!

Bures boahtin!

Dobro pozjalovat!

 

Vi hedrer i dag alle de falne og de som deltok i frigjøringen fra den tyske okkupasjonsmakt her i Øst-Finnmark.

En oktoberdag for 75 år siden krysset sovjetiske styrker grensen til Norge.

Sovjetarmeen hadde innledet sin operasjon for frigjøringen av Øst-Finnmark.

De hadde allerede slått fienden tilbake fra Kola-halvøya.

Tapre marsjerte de videre mot Bjørnevatn og Kirkenes.

De ble møtt av en landsdel i brann.

En befolkning som fryktet for sine liv.

Drevet bort fra sine ødelagte hjem, bort fra sine kjære.

Med soldatene kom håp og tro.

Norske fiskebåter sørget for at soldatene tok seg raskt over fjordene.

Langsomt vokste en overbevisning frem.

Om at år med okkupasjon og ødeleggelse kunne ta slutt.

Om at freden var innen rekkevidde.

25. oktober 1944 befridde de sovjetiske soldatene Kirkenes.

 

Et helt Norge takket det sovjetiske folk og Den røde armes soldater for at denne delen av vårt land ble frigjort.

Her i nord kjenner vi særlig sterkt på takknemligheten.

Det var begynnelsen på at Norge igjen kunne bli et helt og fritt land.

Seks måneder senere seiret freden. Kongefamilien kunne vende hjem.

Gjenoppbyggingen av Norge kunne starte.

I september 1945 forlot den siste sovjetiske soldat Øst-Finnmark.

Minnene om den livsviktige hjelpen tok bolig i mange nordmenns hjerter.

 

Det gjør dypt inntrykk å se dere veteraner sammen med oss i dag.

Norge takker dere og alle andre sovjetsoldater som bidrog i frigjøringen av Øst-Finnmark og vi hedrer minnet til dem som falt på norsk jord.

Vi takker for at dere er sammen med oss i dag. For at dere tok turen tilbake til Kirkenes.

Gjennom tildelingen av Regjeringens minnemedalje synliggjør vi vår takknemlighet.  

Dere og andre som for 75 år siden kjempet skulder ved skulder har bidratt til at våre to land er knyttet nærmere sammen.

Dere er del av vår felles historie.

Deres fortellinger og lokalbefolkningens sterke opplevelser satte dype og varige spor.

 

Selv da våre to land befant seg på hver sin side av jernteppet, samarbeidet Norge og Sovjetunionen innen viktige områder.

Da grensene omsider ble åpnet vokste det norsk-russiske samarbeidet.

Kontakten som er mellom nordmenn og russere bosatt her i nord er tett og god.   

Det skal vi ta vare på.  

 

Sovjetunionens bidrag under 2. verdenskrig er høyt verdsatt.

Det var avgjørende for at krigen omsider kunne ta slutt. 

Motstanden Nazi-Tyskland møtte i øst la grunnlaget for at de allierte sammen vant krigen.

Seieren hadde en høy pris.

Ufattelig mange ble berørt.

Det er i dag vanskelig å forestille seg de lidelser og tap Sovjetunionens folk gjennomgikk.

I fangeleirer her i Norge led og omkom tusenvis av dem som kjempet mot nazismen. Hundrevis av sovjetiske soldater falt på slagmarken på vår jord.

Altfor mange fikk aldri oppleve den freden de kjempet så innbitt for.  

Men hos de alt for mange som mistet sine – og hos deres etterkommere – lever deres fortellinger videre.

Deres heltemodige innsats vil ikke bli glemt.

 

Historie er ingen eksakt vitenskap.

Historien gjenfortelles og nye elementer og sider av fortellingen kommer frem.

Tidsvitnene er fortsatt blant oss, men blir naturligvis færre.

Deres fortellinger må bevares og gjenfortelles.

Norske og russiske historikere samarbeider tett om å vinne ny kunnskap om denne tiden.

Denne måneden har det vært flere historikerkonferanser. I Moskva, i Murmansk, i Nikel og nå sist i Kirkenes. 

Sammen bringer disse frem nye og viktige innsikter.

Vi som ikke opplevde 2. verdenskrig, skal lytte og lære.

Vi skal ta til oss kunnskap som gjør oss bedre i stand til å fatte kloke valg. 

Vi skal lære av historien.

Vi skal la de åpne arkivene tale.

Historien skal forene oss, ikke skape avstand.

Uenigheter i dag må ikke få kaste sine skygger over fortiden. 

Slik hedrer vi minnet til alle dem som ofret seg den gangen verden var i krig.

 

Vår takknemlighet er levende og sterk.

Hans Majestet Kong Haralds nærvær her i dag er et sterkt uttrykk for det.

Gjennom markeringen her i Kirkenes bygger vi broer.

Fra de som kjempet for vår frihet til de av oss som skal fortsette å bevare freden.

Vi må aldri tillate oss å glemme denne viktige delen av vår felles historie

En felles historie som forplikter oss til å samarbeide.

For fred, frihet, menneskeverd og samarbeid over landegrensene.