Klimautfordringen – staten som eier

                                                                                          *Sjekkes mot fremføring

God ettermiddag alle sammen,

Dette er en god dag for oss som jobber med statlig eierskap. Tidligere i dag lanserte vi Statens eierrapport for 2020 , og etter ett års koronaopphold  arrangerer vi igjen Eierskapskonferansen. Med et tema vi mener er relevant for alle selskapene i statens portefølje, og selvfølgelig for næringslivet generelt.

Jeg skal følge opp statsrådens innlegg gjennom å utdype staten som eiers forventninger til, og oppfølging av,  selskapene på klimautfordringen.

Vi er nå inne i en fase hvor god retorikk om klimautfordringen på ingen måte er tilstrekkelig. De neste årene vil kjennetegnes av handling – det å sitte på gjerdet er ikke lenger et alternativ for selskaper som skal skape verdier eller gode tjenester for fellesskapet også i tiden fremover. Klimautfordringen er en reell finansiell og operasjonell risiko for selskapene, enten direkte eller som en del av verdikjedene som selskapene opererer i. Og må håndteres gjennom konkrete tiltak.

Og risiko og muligheter som følge av klimaendringer er ikke noe staten som eier har blitt opptatt av det siste året. Det har vært forventninger knyttet til selskapenes arbeid med å redusere klimautslipp og håndtere risiko i flere eierskapsmeldinger. Men det er utvilsomt et faktum at det har vært lettere å få oppmerksomhet om temaet de siste par årene.

Som eier er vi opptatt av at klimarisikoen blir identifisert. Både den risikoen som treffer selskapet, men også risiko som selskapet eventuelt påfører omverden. 

Den beste inngangen til håndtering av klimautfordringen kan ofte være å identifisere mulighetene for selskapet som ligger i å bli en del av løsningen i et lavutslippsamfunn. Kunder, ansatte, investorer og långivere trekkes i stadig større grad mot slike selskaper.

Selskaper med statlig eierandel må lykkes i å ta en slik posisjon. Enten det er av hensyn til å få nødvendig tillit som leverandør av bærekraftige tjenester for fellesskapet, eller for å lykkes i konkurransen og levere avkastning og verdiutvikling over tid.

Næringsministeren nevnte kort de forventningene staten har til selskapene der staten er eier, nemlig:

At dere har en overordnet plan for bærekraftig verdiskaping og at dere arbeider for å redusere klimagassutslippene.

Virkemidler vi som eier har for å følge opp disse forventningene er først og fremst å velge inn de beste styremedlemmene, og eierdialogen som vi har med selskapene løpende. Vi har også betydelig oppmerksomhet på økt åpenhet og erfaringsdeling om temaet.

Gjennom eierdialogen får vi innblikk i vesentlige deler av selskapets arbeid og diskutert tema staten som eier mener er relevant og viktig for måloppnåelsen. Vi ønsker å være en kompetent og utfordrende eier også på klimaområdet.

Tilbake i 2017 fikk vi gjennomført en ekstern analyse av hvert enkelt selskaps klimarisiko. Nå, fire-fem år senere, har flere selskaper kommet svært godt i gang med arbeidet. Andre har kommet kortere, men klimautfordringen fremstår utvilsomt klarere for de fleste.

Det er flere selskaper som vi opplever arbeider godt med  klimautfordringen. Kjerstin har i dag delt med oss hvordan DNB har satt seg ambisiøse klimamål på både kort og lang sikt, kartlagt risiko og muligheter knyttet til klima og lagt en plan for å omstille virksomheten, som får en konsekvens for næringslivet generelt og kapitaltilgang. Og etter vår vurdering rapporterer DNB godt på dette området.

Også Bane NOR og Nye Veier som på flere vesentlige områder for dem arbeider aktivt med håndtering av klimautfordringen. Klimagass-beregninger brukes i planleggingen av store samferdselsprosjekter, og det settes inn tiltak for å redusere utslipp ved bygging av infrastruktur for eksempel i trasévalg og valg av materialer. Bane NOR har hatt klimabudsjett for InterCity-utbyggingen de siste årene, og har satt seg ambisiøse mål.

Vinmonopolet gjennomførte et omfattende klimastudie i 2015 og  har satt ambisiøse mål og iverksatt flere tiltak for å redusere klimaavtrykket. Blant annet innført krav til lettvektsemballasje på alle nye viner under 150 kroner i 2019, og for alle nye produkter hvor det er mulig i 2021.

Åpenhet og rapportering om klimagassutslipp og klimarisiko er viktig for staten som eier fordi vi mener det er med på å drive utviklingen fremover. Vi har derfor en klar forventning om at selskapene rapporterer om vesentlige forhold, inkludert mål og tiltak. Derfor har vi, som næringsministeren nevnte, tatt inn tall for klimagassutslipp for selskapene for første gang i årets eierrapport. Vi har tro på at alle selskapene vil rapportere på utslipp i neste års eierrapport. 

Så må vi erkjenne at klimautfordringen er et krevende område både for dere som selskaper og for oss som eier. Den teknologiske og politiske utviklingen på feltet går raskt. Det er krevende for selskaper å ligge i forkant av en slik markeds- og regulatorisk utvikling, og antagelig enda verre å komme for langt i etterkant.

Her tror vi det kan være lurt å senke skuldrene litt og ikke tenke at arbeidet med klimarisiko må være perfekt fra start. Det er det ingen som forventer. Men vi forutsetter at styrene og selskapene gjør konkrete risikovurderinger på området og innretter arbeidet i tråd med dette.

Som en del av erfaringsutvekslingen vi legger til rette for mellom selskapene, gjennomførte vi i vinter to fagsamlinger for administrasjonen i selskapene. Nysnø delte sine praktiske erfaringer om hvordan de identifiserer og håndterer klimarisiko i selskapet og i investeringsporteføljen. Og Yara bidro med nyttige erfaringer fra å omstille sin rapportering til en såkalt integrert rapportering. Budskapet både fra Nysnø og Yara var blant annet å legge opp til prosesser som passer for ditt selskap – og  komme i gang med arbeidet og omstillingen. Klimautfordringen krever omstilling av oss alle, start på arbeidet, sett dere mål og vær åpne om hvor dere skal. Som eier er vi opptatt av at alle lykkes!

Takk.