En moderne pengepolitikk

Da det første Storting gikk i gang med å etablere Norges Bank, hadde landet vært igjennom en turbulent økonomisk tid med høy inflasjon. I sitt opprop for å samle inn egenkapital til Norges Bank skrev Stortinget innlevende om uorden i pengevesenet: «Eders nu forsamlede representanter så med forferdelse den mistillit, den immoralitet, den forstyrrelse av alle borgerlige forhold, dette uvesen medførte.» De så det som «…absolutt fornødent at de tallmidler som skulle tjene til målestokk for kjøp og salg og for allehånde pengeforpliktelser, må gis en fast og uforanderlig innvortes verdi.»

I dag, mer enn 200 år senere, er målet for pengepolitikken langt på vei det samme, bare med litt andre ord. Målet er å opprettholde en stabil pengeverdi gjennom lav og stabil inflasjon. Det er ingen andre deler av den økonomiske politikken som kan erstatte pengepolitikkens rolle i å opprettholde pengenes verdi.

Da regjeringen i mars i år moderniserte forskriften for pengepolitikken, var det første endring siden inflasjonsmålet ble innført for 17 år siden. Endringen bringer forskriften i tråd med den gode praksis som har utviklet seg, og det vi i dag anser som en moderne pengepolitikk.

Pengepolitikkens rolle i konjunktur­styringen er blitt gradvis tydeligere gjennom de 17 årene. Troverdighet til inflasjonsmålet har gjort det mulig for Norges Bank å legge gradvis mer vekt på hensynet til realøkonomien når renten settes. I dag omtaler vi pengepolitikken som «førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen», mens det i den tidligere forskriften sto at pengepolitikken skulle «understøtte finanspolitikken». En styrke ved pengepolitikken er at den kan reagere raskt når den økonomiske situasjonen tilsier det.

I den nye forskriften understreker vi tydeligere pengepolitikkens rolle i å bidra til en god økonomisk utvikling. Inflasjonsstyringen «skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser». Hensynet til produksjon og sysselsetting har dermed fått en mer fremtredende rolle enn tidligere og er formulert tydeligere enn hva som er vanlig i de fleste andre land.  Det er også nytt at hensynet til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser er tatt inn i forskriften. I gjennomføringen av pengepolitikken har Norges Bank selv lagt vekt på dette, og det synes å være bred enighet om denne praksisen.

Pengepolitikken kan bidra, men kan ikke ta et hovedansvar, verken for nivået på sysselsettingen eller for den finansielle stabiliteten. Her er det andre politikkområder som har ansvaret.

Da inflasjonsstyringen ble innført, sto vi foran en periode der vi skulle fase inn betydelige oljeinntekter i norsk økonomi. Man regnet med at det ville føre til en svekkelse av konkurranseevnen, og vurderingen var at det ville være bedre for økonmien å styre mot en litt høyere prisstigningstakt enn våre handelspartnere, fremfor at kronekursen skulle styrke seg. Inflasjonsmålet ble derfor satt til 2,5 prosent, som var litt høyere enn de fleste andre land da hadde.

Selv om oljenæringen også vil være viktig i årene som ligger foran oss, er perioden med betydelig innfasing av oljeinntekter i hovedsak bak oss. Et sentralt argument for å ha en særnorsk høy inflasjon er dermed falt bort. De fleste sammenlignbare land har et inflasjonsmål på 2 prosent. Det er bakgrunnen for at Norges Bank i pengepolitikken heretter skal sikte mot «en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 prosent».

Den langvarige perioden med lave renter har ledet til en internasjonal akademisk diskusjon om inflasjonsmålene burde vært satt høyere for å ha større handlingsrom nedover i krisetider. Slik jeg ser det, handler ikke denne diskusjonen om enkeltland, men om alle land burde gått sammen om å sette et høyere inflasjonsmål. Det har ikke skjedd.

Internasjonale erfaringer har derimot vist at handlingsrommet i pengepolitikken ikke er uttømt når styringsrenten er nær null. Norges Bank har uttalt at handlingsrommet er tilstrekkelig med det nye inflasjonsmålet. Ved økonomiske tilbakeslag må uansett pengepolitikken og finanspolitikken virke sammen. Vi har betydelig handlingsrom i statsfinansene.

I vår er det 20 år siden jeg som ung Stortingsrepresentant fremmet et av mine aller første lovforslag – om å gi Norges Bank inflasjonsmål i pengepolitikken. Forslaget ble avvist, men inflasjonsmålet kom på plass ikke lenge etter. Norges Bank tok oppgaven med entusiasme og energi. Vi har lært underveis. Den moderniserte forskriften gjør ikke noe annet enn å bringe kartet i tråd med terrenget.