Retningslinjer for bruk av innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven

Departementene
Fylkesmennene
Fylkeskommunene
Kommunene

Rundskriv T-5/95

Innhold:

1 Innledning

2 Om innsigelse

2.1 Innsigelsesordningen generelt

2.2 Hvem har innsigelsesadgang

2.3 Når kan innsigelse fremmes

2.4 Behandlingen i kommunen

2.5 Mekling i innsigelsessaker

3 Oversendelse av innsigelsessaker

4 Miljøverndepartementets behandling

 

1. Innledning

Miljøverndepartementet vil i rundskrivet her utdype og klargjøre tidligere rundskriv T-3/91 Om innsigelser i plansaker etter plan- og bygningsloven, som med dette oppheves.

Plan- og bygningsloven (PBL) legger opp til oversiktlige og effektive rutiner for behandling av arealdel til kommuneplaner og reguleringsplaner.

Kommunene kan som hovedregel gjøre rettslig bindende planvedtak. Innsigelse innebærer at denne kompetanse faller bort, og at myndigheten overføres til Miljøverndepartementet. Det er derfor viktig at det gjøres helt klart når innsigelse fremmes.

Adgangen til å gjøre innsigelse omfatter bare viktige konfliktsaker som ledd i planprosessen, etter at ordinær medvirkning er gjennomført. Berørte statlige fagorgan, fylkeskommune og nabokommune har adgang til å gjøre innsigelse der kommunale planer er i strid med nasjonale og viktige regionale interesser. Med berørt statlig fagmyndighet menes det organ som av sentral myndighet er utpekt til å ivareta vedkommende sektors faglige interesser i planleggingen etter PBL.

Miljøverndepartementet har lagt opp til et system med mekling i innsigelsessaker med sikte på at planspørsmål så langt det er mulig kan bli løst lokalt. Fylkesmannen er bedt om å stå for meklingen.

Med sikte på å gjøre saksbehandlingstiden i innsigelsessaker så kort som mulig, er det viktig at fylkesmannen nøye vurderer mulighetene for å nå frem før mekling igangsettes. Hvis muligheten vurderes som liten, bør det i stedet legges til rette for at saken etter den kommunale behandlingen er avsluttet raskest mulig og oversendes departementet. Oversendelsesaken til departementet skal ha med de nødvendige saksdokumenter og uttalelser (jf. pkt 3). Rundskrivet omfatter nedenfor følgende hovedavsnitt:

2 Om innsigelse

3 Oversendelse til Miljøverndepartementet

4 Miljøverndepartementets behandling

Departementet vil be om at adressatene som ledd i en mer effektiv planbehandling gjør sitt for å følge opp rundskrivet og at fagdepartementene underretter de ytre etater som har innsigelsesadgang. Det vil være opp til de sentrale fagmyndigheter å klargjøre overfor sine respektive innsigelsesorganer de mål og interesser som skal ivaretas gjennom medvirkning og eventuell innsigelse i arealplanleggingen.

2 Om innsigelse

2.1 Innsigelsesordningen

Hva er en innsigelse ?

Det er lagt til kommunene å gjøre endelig planvedtak så lenge det skjer innenfor de rammer og retningslinjer som er gitt fra nasjonalt og regionalt nivå. Bestemmelsene om innsigelse til kommuneplanens arealdel, reguleringsplan og bebyggelsesplan er kompetanseregler som begrenser kommunens myndighet. Den rettslige betydning av innsigelse er at det ikke er gjort endelig planvedtak i kommunen, og at myndigheten overføres til Miljøverndepartementet. Behandlingen av plansaken starter ikke på nytt, men myndigheten til å gjøre bindende planvedtak flyttes opp til øverste planmyndighet. Innsigelsesordningen må ikke forveksles med klageordningen, som først kan nyttes når kommunen har gjort planvedtak med rettsvirkning.

Kommunens rolle

I utgangspunktet er det kommunen som ut fra en helhetsvurdering bestemmer hvordan arealene skal nyttes. Det er også kommunen som har ansvaret for at dette skjer på en faglig og formelt riktig måte, etter lovens bestemmelser og i tråd med nasjonale retningslinjer. En viktig forutsetning for kommunenes ansvar for å vedta bindende arealplaner, er at lovens bestemmelser om samarbeid, samråd, offentlighet og informasjon følges opp jf. § 16. Saksbehandlingsbestemmelsene for de ulike planer, og spesielt medvirkningsbestemmelsene, har bl.a. som formål å sikre at overordnede mål og rammer, og alle relevante opplysninger og interesser kommer med. Gjennom dette skal de interesser som ivaretas av sentrale og regionale myndigheter bli innarbeidet i planforslagene i tilstrekkelig grad.

Kommunene kan ikke unnlate å ta hensyn til overordnede statlige eller regionale interesser i sin planlegging. Innsigelsesadgangen er basert på at det har vært en forutgående saksbehandling med reell medvirkning og samarbeid mellom sektormyndighetene / fylkeskommunen og kommunen.

Statlige fagmyndigheters og fylkeskommunens roller

Verken fylkeskommunen eller statlig fagmyndighet kan pålegge kommunen å legge ut et område til et bestemt formål. Deres oppgave er først og fremst å formidle videre nasjonale og regionale mål og retningslinjer gjennom faglige råd og merknader, eventuelt med varsel om innsigelse. De kan også peke på at planen faglig sett ikke holder mål og derfor bør vurderes nærmere.

Organer med innsigelsesadgang forutsettes å vise stor varsomhet med å overprøve kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold. Det er opp til vedkommende fylkeskommune, nabokommune eller statlige fagorgan å avgjøre hva som er så vesentlig at det bør føre til innsigelse og dermed avgjørelse i departementet. I og med at innsigelsesinstituttet er fylkeskommunenes og statlige organers virkemiddel for oppfølging av nasjonal og regional politikk, bør det så langt mulig bare være viktige konfliktsaker som kommer til avgjørelse sentralt.

Grunnlag for innsigelse

Regjeringen som øverste forvaltningsmyndighet, kan gi retningslinjer og rammer innenfor de ulike sektorer som forutsettes lagt til grunn i planleggingen. Som følge av det parlamentariske system, må denne myndighet utøves innenfor de mål og retningslinjer som Stortinget har fastlagt. Fylkesplanen inneholder rammene regionalt. (Se for øvrig 2.3.2)

Effektiv planprosess

Det er av stor betydning at kommunene tar tidlig kontakt med aktuelle sektororganer og fylkeskommunen slik loven forutsetter. De er på sin side forpliktet til å medvirke i planleggingsprosessen fra et tidlig tidspunkt, noe som er av stor betydning for å sikre at de innspill som fremmes, kommer med i utformingen og behandlingen av planforslagene.

Det er viktig å legge opp til et behandlingsmønster, slik at kommunene er kjent med eventuelle grunnlag for innsigelser før planen er klar til offentlig ettersyn, og innsigelse må under enhver omstendighet foreligge før kommunestyret gjør sitt vedtak. Den gjensidige kontakt-, informasjons- og samarbeidsplikten for kommunene og sektormyndighetene er viktig og varierer fra fylke til fylke. Faste samarbeidsfora mellom kommunene og sektorene / fylkeskommunen i hvert fylke kan bidra til tidlig avklaring, raskere avgjørelser, bedre samordning og redusert konfliktnivå.

Bruk av frister

Kommunene bør nytte bestemmelsene i loven til å sette klare og realistiske frister for sektorenes medvirkning. Sektorene må på sin side følge disse fristene, evt. søke fristforlengelse, slik at kommunene kan følge en fastlagt fremdriftsplan. Dette er nødvendig av hensyn til effektivitet og forutsigbarhet for myndigheter og private, f.eks. utbyggere som venter på planavklaring før prosjektet kan settes i verk.

2.2 Hvem har innsigelsesadgang

Organer som kan fremme innsigelse

Fylkeskommune, nabokommune og berørte statlige fagmyndigheter kan reise innsigelse.

Det er opp til vedkommende fagdepartement å avgjøre hvilket organ som skal være statlig innsigelsesmyndighet. Det vil som hovedregel være et statlig fagorgan på fylkesnivå som har innsigelsesmyndighet på hvert fagområde. Dersom det imidlertid for et fagområde ikke er statlig organ på fylkesnivå, kan innsigelsesmyndigheten legges til sentralt organ, f.eks. et direktorat. For kulturminneforvaltningen er innsigelsesadgangen lagt til fylkeskommunen og Samisk kulturminneråd, men slik at Riksantikvaren kan reise innsigelse der nasjonale verneinteresser er truet og fylkeskommunen vil akseptere planen. Fylkesfriluftsnemnda har innsigelsesadgang for å ivareta allmennhetens interesser, jf. friluftslovens § 22. Innenfor en sektor er det normalt bare ett statlig fagorgan som kan reise innsigelse på sektorens fagområde. Det er av avgjørende betydning for at systemet skal virke, og ha en entydig og ryddig behandlig når det gjelder begrensning i kommunenes plankompetanse.

Miljøverndepartementet har i samråd med de øvrige departementer utarbeidet en oversikt over de statlige organer med innsigelsesmyndighet som kommunene skal kontakte i plansaker, jf. vedlegg 1 bak i dette rundskriv. Dersom det i den enkelte sak kan være tvil om et organ har innsigelsesadgang, bør det tas kontakt med vedkommende fagdepartement og Miljøverndepartementet.

Organer som ikke kan fremme innsigelse

Departementet legger som nevnt foran, til grunn at det er de statlige organer som har oppgaver i kommunal planlegging etter § 9-3, som forvalter den formelle samarbeidsrolle og som dermed kan fremme innsigelse, jf. vedlagte liste. Andre statlige fagmyndigheter som har interesser å ivareta i en plan, f.eks. som eiendomsforvaltere, utbygger o.l., kan ikke reise innsigelse som hindrer kommunens egengodkjenning. Slike statlige organer vil imidlertid kunne ha uttalerett og eventuelt klageadgang.

 

2.3 Når kan innsigelse fremmes

2.3.1 Hvilke planer kan det fremmes innsigelse mot?

Innsigelse kan fremmes:

• til kommuneplanens arealdel etter § 20-5, femte ledd
• til reguleringsplan etter § 27-2 nr. 2, første punktum
• til bebyggelsesplan etter § 28-2, fjerde ledd

Planbehandling

Etter lovens § 20-5 skal kommunen sørge for at de mest aktuelle spørsmål i kommuneplanarbeidet på et tidlig tidspunkt gjøres kjent på en hensiktsmessig måte, slik at det kan bli gjenstand for offentlig debatt. Utkast til kommuneplaner skal sendes til uttalelse til fylkeskommunen, berørte statlige organer og organisasjoner m.v. som har særlige interesser i planarbeidet. Planutkastet skal også legges ut til offentlig ettersyn ved at man kunngjør i pressen at forslaget er tilgjengelig til gjennomsyn. Paragrafene 27-1 og 27-2 inneholder tilsvarende og mer detaljerte bestemmelser om saksbehandling, offentlighet og kunngjøring som gjelder for behandling av reguleringsplaner. Her er det et krav etter loven at oppstart av planarbeidet skal kunngjøres. Videre skal private berørte som hovedregel varsles i brev i to faser i reguleringsplanprosessen. Statlige fagmyndigheter og fylkeskommunen vil således bli gjort kjent med kommuneplanlegging og reguleringsplanlegging i to faser. På hvilken måte oppstart av kommuneplanleggingen tas opp, vil nok variere fra fylke til fylke, men det er viktig for de medvirkende organer å ha kontakt med kommunen også på dette stadium. Uttalelsene og det samarbeid som etableres mellom kommune, fylkeskommune og de statlige fagorganene vil dreie seg om faglige råd og eventuelle innsigelser. Ordet «innsigelse» må i tilfelle brukes, og det er bare innsigelse som er kompetansebegrensende.

2.3.2 Grunnlaget for innsigelse

En innsigelse skal være forankret i, og begrunnet ut fra vedtatte nasjonale eller regionale mål, rammer og retningslinjer, f.eks. av stortingsmeldinger, Regjeringens langtidsprogram, rikspolitiske retningslinjer, fylkesplaner, rundskriv og retningslinjer i tilknytning til et lovverk, slik som f.eks. vegnormalene etter vegloven eller kriterier for støy og forurensende utslipp etter forurensningsloven. En innsigelse må være knyttet direkte eller indirekte til realitetsspørsmål i planutkastet / planforslaget og medføre følger for vedkommende myndighets saksområde.

Konkret kan innsigelsen rette seg mot utlagt arealbruk etter § 204, 1-6 eller § 25, og mot planbestemmelser etter § 20-4, a-h, eller § 26, for henholdsvis kommuneplanens arealdel og reguleringsplan. Innsigelsen kan innholdsmessig gå på realiteten i planen eller på formelle forhold, f.eks. utforming av en planbestemmelse, lovligheten av en beskreven arealbrukskategori, eller på selve saksbehandling når et spørsmål ikke er ferdig utredet og avgjørelsen derfor bør utsettes. Innsigelser knyttet til rent formelle forhold må imidlertid begrenses til de tilfeller der dette kan ha reelle følger for innholdet i planen i forhold til de interesser vedkommende organ har som oppgave å vareta. Det kan også reises innsigelse der planutkastet eventuelt kommer i konflikt med pågående planarbeid på fylkesnivå. De fleste innsigelser vil imidlertid dreie seg om konflikter mellom kommunens ønsker og behov, og overordnede interesser i en bestemt arealbruk. I enkelte tilfeller vil det være klargjort gjennom uttalelser og kontakt i planprosessen at flere overordnede sektorinteresser samlet er så vesentlige at innsigelse kan være aktuell. Det kan f.eks. gjelde naturvernhensyn og kulturminnevern, trafikkale hensyn og miljøhensyn i forbindelse med utbygging m.v. Fylkeskommunen har her en sentral oppgave med å se til at gode helhetsløsninger oppnås.

For øvrig vil ikke enhver statlig interesse være et relevant tema for innsigelse. F.eks. vil interesser av mer privatrettslig eller privatøkonomisk karakter falle utenom, selv om det er offentlige myndigheter som forvalter disse interessene og rettighetene. Dette kan eksempelvis være generelle grunneier-, byggherre- eller eiendomsforvaltningsinteresser.

2.4 Kommunens behandling

Kommunens behandling av innsigelse

Kommunen kan ikke se bort fra en innsigelse. Selv om kommunen mener at det organ som har reist innsigelsen ikke har slik adgang, eller at innsigelsen ikke er tilstrekkelig saklig begrunnet, må kommunen likevel behandle saken som en innsigelse. Den bør eventuelt drøfte saken med vedkommende organ eller fylkesmannen / fylkeskommunen.

Trekking av innsigelse

Kommunen og vedkommende innsigelsesorgan må så langt mulig søke å bli enige om en løsning. Innsigelsen kan således når som helst trekkes tilbake av det organ som har fremmet innsigelsen. Kommunestyret kan da gjøre endelig planvedtak. Det samme gjelder dersom kommunen og vedkommende organ blir enige om et noe endret planforslag, jf. likevel avsnittet nedenfor om behovet for ny utlegging i forhold til endringer.

Kommer kommunen til at den vil ta innsigelse til følge, og innsigelsen innebærer endring av noen betydning i forhold til det utkast som tidligere har vært ute til offentlig ettersyn, må nytt planutkast legges ut før det eventuelt vedtas av kommunestyret. Dette gjelder både for kommuneplanens arealdel og for reguleringsplan. Vesentlige endringer som foretas etter at planforslaget har vært utlagt til offentlig ettersyn, betinger alltid ny utleggelse før kommunestyrevedtak gjøres. Er endringene presentert som et alternativ i forbindelse med offentlig ettersyn tidligere, kan spørsmålet om behovet for ny utlegging stille seg annerledes. I slik sammenheng er det imidlertid viktig å ha forvaltningslovens § 17, første ledd og § 37, første ledd, om utrednings- og høringsplikt i mente.

Innsigelse til klart avgrensede områder i arealdelen

For så vidt gjelder kommuneplanens arealdel, kan kommunestyret ved innsigelse til klart avgrensede områder, vedta planen for øvrig med rettslig bindende virkning, jf. PBL § 20-5, fjerde ledd. De områder som det er reist innsigelse mot, skilles da ut for videre behandling. Kommunestyret kan videre etter bestemmelsen i § 20-4, andre ledd, bokstav h) vedta at planen ikke skal ha rettsvirkning for nærmere angitt arealer. Vedtak om bruk av bokstav h) er en del av planvedtaket og må behandles i samsvar med det, eventuelt med ny utlegging og høring. Tilsvarende adgang for kommunen til delt planvedtak og unntak fra rettsvirkning foreligger ikke i reguleringssaker.

2.5 Mekling i innsigelsessaker

I utgangspunktet må kommunen og vedkommende sektororgan så langt mulig bli enige om planløsningen. Erfaringsmessig er det likevel en del reelle arealkonflikter som er av en slik karakter at de bør løses sentralt. Enkelte konflikter kan av ulike årsaker være slik at det er vanskelig for kommunen og vedkommende organ å komme fram til omforente planer.

Miljøverndepartementet har derfor lagt opp til et system med mekling i innsigelsessaker, for at plankonflikter kan bli løst i en fortsatt prosess mellom kommunen og vedkommende organ. Meklingen forutsettes som tidligere foretatt av fylkesmannen med nødvendig planfaglig bistand fra fylkeskommunen. Meklingen bør som hovedregel skje så tidlig i planprosessen at det er mulig å finne løsninger før kommunestyret behandler saken for gjøre sitt vedtak. På den annen side tilsier hensynet til oppgave- og rollefordeling mellom fylkesmannen som statlig representant og kommunen som planmyndighet, at meklingen først settes inn når det foreligger politisk behandlet planforslag fra det faste utvalget for plansaker. Bare unntaksvis bør mekling skje etter at kommunestyrevedtaket er gjort.

Fylkesmannens rolle som samordningsmyndighet og som sektormyndighet

Fylkesmannen kan også søke konfliktløsning og gå til mekling der han selv har fremmet innsigelse, f.eks. på miljøvernsektoren og sosialsektoren. Noe inhabilitetsspørsmål i forvaltningslovens forstand oppstår ikke i den forbindelse. Det vises for øvrig i denne sammenheng til miljøvernministerens brev av 7. desember 1994 til fylkesmennene om synliggjøring av miljøfaglige synspunkter i saker etter PBL, der fylkesmannens rolle som sektormyndighet på miljøvern og som statlig samordningsmyndighet er omhandlet. Under henvisning til uttalelsen i innsigelsesrundskrivet T-3/91 om viktigheten av at miljøvernavdelingens faglige uttalelse følger innsigelsesaken, uttaler statsråden at i de embeter der innsigelsesmyndigheten ikke er delegert, skal den miljøfaglige uttalelsen alltid følge fylkesmannens innsigelse.

Meklingen er ikke lovpålagt, og det vil således ikke være en formell feil om det ikke er blitt foretatt mekling.

3. Om oversendelse av innsigelsessaker til Miljøverndepartementet

Ved innsigelse til kommuneplanens arealdel, skal arealdelen etter vedtak i kommunestyret er gjort, sendes departementet til godkjenning dersom kommunestyret ikke har tatt hensyn til innsigelsene.

Ved innsigelse til reguleringsplan skal planen sendes til departementet for stadfestingsbehandling.

Ved innsigelse til bebyggelsesplan skal saken behandles som reguleringsplan. Det vil si at saken sendes til kommunestyret for endelig vedtak, og eventuelt videre til departementet som innsigelsessak.

Kommunen

Kommunen må i sitt oversendelsesbrev gjøre rede for konflikten og kommunens begrunnelse for ikke å ta hensyn til innsigelsen. Det må gis en saksfremstilling og med slik dokumentasjon at fylkeskommunen, fylkesmannen og departementet får et fullstendig bilde av konflikten og kommunens behandling av denne.

Alle saksdokumentene må være ordnet i kronologisk rekkefølge med 4 kartsett, vedtak, saksfremstilling, uttalelser og planbestemmelser samt dokumentliste. Det må foreligge uttalelser fra de myndigheter og organisasjoner m.v. som har interesser i saken, samt uttalelser fra de privatpersoner og berørte grupper som har engasjert seg. Kommunen må videre gjøre rede for planforslagets forhold til overordnede planer, rikspolitiske retningslinjer, tidligere planer og pågående planarbeid.

Kommunen sender saken direkte til fylkesmannen. Kopi av brevet sendes til fylkeskommunen og den fagmyndighet som har innsigelse. Ønsker fylkeskommunen å gi supplerende uttalelse, må den straks gi fylkesmannen underretning om dette. Uttalelsen tas i tilfelle med i fylkesmannens oversendelse til departementet.

Fylkesmannen

Fylkesmannen må i sitt oversendelsesbrev til departementet oppsummere hovedpunktene og gi opplysninger om saken, herunder:

1. Hvem som har avgitt innsigelser.
2. Hva innsigelsene gjelder.
3. Overordnet plangrunnlag samt tidligere planer for området.
4. Sakens behandling i kommunen.
5. Forholdet til eventuelt andre spørsmål som må sees i sammenheng med den aktuelle sak, som f.eks. gitte eller omsøkte konsesjoner etter forurensningsloven eller annet lovverk, statlig eller fylkeskommunal økonomisk støtte til planarbeid, tiltaksarbeid eller grunnerverv innen eller nær planområdet.
6. Om mekling er foretatt, hvem som deltok og resultatet.
7. Fylkeskommunens uttalelse.
8. Fylkesmannens samlede vurdering av saken samt tilråding om vedtak i saken.

Brevet fra fylkesmannen sendes departementet med kopi til kommunen, den myndighet som har reist innsigelse og fylkeskommunen.

4. Miljøverndepartementets behandling

Loven inneholder rammer for omfanget av de endringer Miljøverndepartementet kan gjøre i forbindelse med godkjenning av kommuneplanens arealdel / stadfesting av reguleringsplan. Dette er bestemmende for hvilket vedtak Miljøverndepartementet kan gjøre, og har for så vidt også betydning for hva et organ med innsigelsesrett kan oppnå ved å fremme innsigelse.

Kommestyrets vedtak godkjennes/stadfestes

For det første kan departementets vedtak gå ut på at kommunestyrets vedtak godkjennes / stadfestes helt ut og at innsigelsen dermed ikke tas til følge.

Innsigelsen tas helt ut til følge

Videre kan departementet ta en innsigelse helt ut til følge og dermed nekte å godkjenne / stadfeste kommunens planvedtak. Det kan i tilfelle overfor kommune gis nærmere uttrykk hvorfor planen ikke holder mål slik den foreligger, og departementet kan i den sammenheng peke på de overordnede hensyn som må være ivaretatt for at planen skal kunne godtas.

Godkjennes/stadfestes med visse endringer

Dersom departementet kommer til at vedtaket kan godkjennes / stadfestes med visse endringer, kan det i forhold til kommuneplanens arealdel foreta de endringer som finnes påkrevd. Når det gjelder reguleringsplan derimot, kan departementet gjøre endringer som finnes påkrevd, men først etter at kommunen har fått uttale seg, og bare så lenge det ikke medfører at planen endres i hovedtrekkene.

Det er ikke noe krav etter loven at endringene helt begrenses til de deler av planen som det er reist innsigelse til. Planen må i utgangspunktet sees under ett, og det kan foretas endringer som har sammenheng med- og er nødvendig for å kunne ta innsigelsen til følge. Det vises imidlertid her til § 20-5, femte ledd som innebærer at innsigelse til kommuneplanens arealdel kan være avgrenset til en nærmere bestemt del. Etter § 20-6, tredje ledd gjelder kommuneplanens arealdel foran tidligere vedtatt reguleringsplan, dersom det ikke i planvedtaket er bestemt at reguleringsplanen helt eller delvis skal gjelde foran ny arealdel. I forbindelse med innsigelse til kommuneplanens arealdel, kan spørsmålet om å endre arealbruk i tidligere regulert område oppstå. I tilfelle dette gjøres, er det behov for å klarlegge den gjeldende plansituasjonen, f.eks. ved at arealdelen ikke gis rettsvirkning, jf. § 20-4, andre ledd, bokstav h), og ved at det tas opp med kommunen å bringe reguleringsplanen i samsvar med den nye arealdelen, slik den er vedtatt av departementet.

Endret uttalelse fra sentralt fagorgan

Når en plansak som det er knyttet innsigelse til er sendt departementet for godkjenning / stadfesting, og saken er tatt opp til behandling der, vil departementet alltid fatte det endelige godkjennings / stadfestingsvedtak. Dersom det organ som har fremmet innsigelse eller overordnet organ har et annet standpunkt etter at saken er kommet til Miljøverndepartementet, vil dette bli vurdert som en uttalelse fra vedkommende organ under godkjennings / stadfestingsbehandlingen. I tillegg til statlige organers innsigelsesadgang, gir PBL §§ 20- 5, sjuende ledd og 27-2, siste ledd departementet hjemmel til å innkalle vedtatt arealdel til kommuneplan og reguleringsplan som vil være i strid med nasjonale interesser. Slik endring kan være aktuell også i saker som er sendt departementet p.g.a. innsigelse.

Dersom det er aktuelt å foreta endringer på dette grunnlag, må kommunen høres. Eventuelt kan de deler av planen som må endres unntas fra godkjenning / stadfesting og gå til ny behandling i kommunen. Dersom endringene ligger innenfor de alternativer som har vært med under kommunens utredning og utleggelse av saken til offentlig ettersyn, kan departementet foreta endringen direkte.

Departementets godkjenning av kommuneplanens arealdel etter § 20-5 og stadfesting av reguleringsplan etter § 27-2 vil være enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Utrednings- og saksbehandlingskravene for eventuelle planendringer gjelder for departementets behandling, på linje med det som gjelder kommunenes behandling, jf. foran. Innsigelsesorganet, kommunen, fylkeskommunen og eventuelt fylkesmannen må derfor i oversendelsesbrevet vurdere hvordan en eventuell planendring vedkommende organ går inn for må behandles før, endelig vedtak kan fattes av departementet. Først ved departementets vedtak blir arealdelen og reguleringsplanen bindende og får rettsvirkning. Det innebærer at planen først kan kunngjøres når departementets vedtak foreligger.

Vedlegg

Myndigheiter med motsegnekompetanse i plansaker etter plan- og bygningslov

Bergvesenet
Massetak, bergverk (NOE)

Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern
Brann- og eksplosjonsfare/førebygging (KAD)

Fiskerisjefane
Fiskeoppdrett, fiskeri, tang- og tarehausting (FID)

Forsvarets bygningsteneste
Bygningar og eigedomar for forsvaret (FD)

Fylkesmennene
Forureining /miljø- naturvern og friluftsliv (MD), miljøretta helsevern (etter førelegging for fylkeslegen) (SHD). Barn og unge sine interesser (BF). Beredskap, tilfluktsrom, risiko og sårbarheit (JD)

Fylkesfriluftsnemnda
Allmenta sine friluftsinteresser (MD)

Fylkeskommunane
Kulturminnevern, fylkesplan/regionale planinteresser/planfagleg kvalitet (MD)

Fylkeslandbruksstyra
Jord- og skogbruk (LD)

Fylkesveterinærane
Fiskesjukdomar

Luftfartsverket
Lufthamner, lufttransport (SD)

Kystverket sine distriktskontor
Hamne- og farvatnforvalting, utnytting av sjøområde, kaianlegg, sjøverts transport (FID)

Nabokommune

Norges statsbaner (NSB), baneregionane
Jarnbanar, jarnbanetransport(SD)

Norges vassdrags- og energiverk
Vassdrag og vassdragsregulering,kraftleidningar (NOE)

Områdestyra for reindriftssaker
Reindrift (LD)

Riksantikvaren
Kulturminnevern i tilfelle nasjonale verneverdiar, i Oslo kommune, og der fylkeskommunen ikke følgjer fylkeskonservatoren si innstilling om å fremje motsegn (MD)

Samisk kulturminneråd
Samisk kulturminnevern (MD)

Telenor A/S
Teleinfraststruktur (SD)

Statens vegvesen på fylkesnivå
Riksvegar/fylkesvegar, vegtransport (SD/Vegdirektoratet)

Statsbygg
Bygningar og eigedomar for Staten (AD)

Stiftsdireksjonane/bispedømmeråda
Kyrkjer og kyrkjegardar (KUD)