Statsministerens nyttårstale 1966

Kjære landsmenn,
Ved dette årsskiftet er det kanskje naturlig å begynne med å nevne at året 1965 gav grunnlag for regjeringsskifte i vårt land. Folket har talt gjennom valg, og den nåværende regjering har sin parlamentariske basis i et flertall i Stortinget bestående av fire samarbeidende partier.

Regjeringsskiftet foregikk uten dramatikk og heller ikke med de markante problemer på det personlige plan som vi kjenner fra enkelte andre regimer. Denne selvfølgelige enkelhet som er karakteristisk for vårt folkestyre er ikke noe dårlig særpreg. Men skiftet har gitt grunnlag for kommentarer og spekulasjoner som seg hør og bør i et demokrati. Det er blant annet vært sagt at denne regjering går til dekket bord. I et samfunn i vekst går ingen regjering til dekket bord.

Heller ingen enkeltgenerasjon har krav på eneære i å ha bygget dette landet. Nei, det har skjedd ved innsats fra de mange, uansett politisk oppfatning. «I trottugt slit, tyngre før enn i dag. Det kosta tusen år i kav fra vår til vår, før me vart fri.» La oss aldri glemme det, når vi skal forvalte den arven som skal føres videre til kommende slekter. Dette gjelder hele vår kultur, og det gir oss kanskje en nøkkel til bedre å forstå de vanskene de har å overvinne, de folk som i dag banker på og ber om frihet og råderett over sin egen lagnad. For oss som folk var det en lykke at kampen for nasjonal selvstendighet og for folkestyret gikk hånd i hånd. Det har ført til at de nasjonale og demokratiske tradisjonene er blitt så sammenvevet at vi kjenner dem som ett. De utgjør for oss en ubrytelig sammenheng, og disse tradisjonene «skal sende byggverk videre og de skal binde oss sammen når det røyner på».

Men samtidig blir vi hver dag minnet om at teknikken gjør verden mindre og at verden er én. Det er ingen begivenheter som er for fjerne for oss lenger, og den samme teknikken har gitt menneskene verktøy i hendene til uanede muligheter til godt, men kanskje også til vondt. Derfor frykter det enkelte mennesket krig mer intenst i dag enn før. Det er som James Reston har sagt: «Det første offer i enhver krig er den sunne fornuft, og det annet er den frie, åpne diskusjon.» Det vi håper på er at tross alt må fornuften seire, men her kommer begrepet prestisje inn. Det hender at folk er så redde for å miste ansikt at de mister hodet, som det er sagt. Deri ligger faren.

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt spenningen mellom supermaktene er til- eller avtagende, bare konstatere at den er der. Det alvorligste utslaget i dagens konflikt er Vietnam. I sannhet en tragisk lagnad for et lite folk.

Hva kan så vi gjøre? Hvori består vårt ansvar?

Verden består av individer. Vår mulighet til å påvirke begivenhetene ligger i at vi deltar i dannelsen av verdensopinionen og gjør vår innsats i mellomfolkelige organisasjoner – først og fremst i FN. Denne organisasjon er bare så sterk som medlemmene gjør den. Min personlige oppfatning er at man skal være varsom med å oppfordre til vidtgående sanksjoner, som ikke har en rimelig grad av sannsynlighet for å lykkes. Men FN kan og bør bli et mektig forum for påvirkning av opinionen. Dette må vi medvirke til, skritt for skritt. Det kreves tålmod, men også måtehold. Krenkelser av menneskerettighetene må fordømmes uten sideblikk til hvem som er krenkeren. Svikter vi her, har vi gått på akkord med selve den moralnormen menneskerettighetserklæringen er sprunget ut av.

Ved årsskiftet har vi også vært vitne til en diskusjon om våre egne sikkerhetsproblemer: overvåknings- og etterretningstjenesten. Når vi diskuterer denne virksomheten, må vi ha som utgangspunkt at det er nødvendig, så langt som mulig, å beskytte våre forsvarstiltak, men vi vet det er land hvor det hemmelige politiet er blitt et viktig redskap også i den indre maktpolitikk. Det bryter klart med demokratiets ideal om rettssikkerhet og åndelig trygghet for den enkelte. Vårt problem er å trygge vår sikkerhet uten å krenke rettsstatens prinsipper. Vi må derfor vokte oss for å godta metoder som kan føre til at vi oppgir noen av de fundamentale verdier som vi nettopp ønsker å beskytte. Jeg er tilfreds med at den norske opinionen er interessert i disse spørsmål, og regjeringen er innstilt på medvirkning til drøfting så langt en ansvarlig avveining gjør det mulig.

Økonomisk har Norge hatt et tilfredsstillende år, selv om noen produksjoner har avtakende konjunkturer å slite med, så har andre oppveiet dette. Særlig har fiskerinæringen bidratt til markant økning i valutainntektene våre. Men la oss heller ikke i vår oppmerksomhet på den viktige valutaskapende innsatsen glemme alle dem som ved sin virksomhet sparer valuta ved å produsere slike ting og tjenester som vi ellers måtte importere eller unnvære. Vi er fremdeles avhengig av kapitaltilførsel utenfra. I større utstrekning må vi derfor stimulere til innenlands kapitaldannelse, og vi må bestrebe oss på høyest mulig foredling av våre ressurser i innenlandsk regi.

Det kommende inntektsoppgjøret blir som vanlig fulgt med stor oppmerksomhet. Det er ingen sak å la det hele gli, så det blir et stort tillegg i kroner og øre. Men det vil ubønnhørlig slå tilbake i form av høyere priser på tjenester og på varer. Uansett hvilken gruppe som får inntektstillegg, så slår det ut for fellesskapet. Vi er alle gjensidige forbrukere av hverandres tjenester og innsats, og det er kun resultatet av denne som er bestemmende for det økende forbruk vi til sammen kan tillate oss. Vi har nå fått et utredningsutvalg av frittstående økonomisk sakkyndige, som det heter, som med tilgjengelige data skal vurdere det økonomiske grunnlag i forbindelse med det kommende inntektsoppgjøret. Men gjennomføringen av tariffrevisjonen vil som før måtte skje under partenes fulle ansvar.

På grunn av forskjelligheter i næringslivet vil det alltid finnes såkalte lavinntektsgrupper, som må ha særlig bevåkenhet. Også distriktsvis fordeler velstandsøkningen seg ujevnt, men det er det ikke mulig å rette på gjennom selve tariffrevisjonen. Den såkalte distriktsutbygging derimot er en nasjonal sak, som det er påtrengende viktig å finne en løsning på. Analyse og plan må til, men vi må snart komme ut fra planleggings- og analysestadiet over til konkrete tiltak. Det er tross alt de som teller.

Vårt land er slik fra naturens side at det byr på store variasjoner og skiftende livsvilkår. Noen distrikter har i generasjoner hatt den lagnad å måtte yte til andre ved å sende fra seg det verdifulleste tilskudd som kan gis – nemlig ungdom i arbeidsfør alder. Vi tar så ofte ordet solidaritet i vår munn. Her kan den prøves. For landet det skal være ett, ikke bare i ord, men i praktisk virkelighet.

Om de sosialpolitiske framstøt har det stort sett hersket enighet hos oss. Stortinget vil i år få seg forelagt en av de store reformer – allmenn folkepensjon. Det er en riktig reform, ut fra den rettferdighetsbetraktning at alle uansett arbeidsplass blant annet skal sikres en økonomisk trygghet i alderdommen. Mange vanskelige detaljspørsmål må utredes og løses.

Fra 1. januar 1966 heves satsene i alderspensjon og tilsvarende trygder, for så igjen å økes på nytt fra 1. januar 1967. Det vil bety en heving av det vi kan kalle etterlønn for dem som er gamle i dag, men det er fullt fortjent fordi nettopp disse gjennom sin innsats har lagt grunnlaget for vår materielle velstand av i dag.

Folkepensjonen forutsetter visse fondsopplegg, og det er forståelig at en del bedrifter har en viss frykt for hvordan premieytelsene vil innvirke på deres konkurranseevne. De bedrifter som har pensjonsordninger som de yter til fra før, vil ikke merke stor skilnad til overgangen til den nye ordningen. Mer merkbart blir det for dem som ikke har slike ordninger fra før og som har små muligheter til å overveldte de økte utgiftene på prisene. Et annet spørsmål som også må tas alvorlig er feriespørsmålet for de yrkesgruppene som ikke står fritt til å forlate sin arbeidsplass i ferien. Overgangen til femdagers arbeidsuke forsterker behovet for spesialløsninger for disse gruppene.

Jeg vil også gjerne nevne at med de økede tiltak fra det offentliges side, så oppstår det etter hvert en rekke, skal vi si, rettsforhold mellom det offentlige og den enkelte når det gjelder de sosiale ytelsene. Og det kan også oppstå tvistigheter i skjønns- og vurderingsspørsmål. Derfor overveies det nå forslag om en såkalt sosialdomstol, som med endelig virkning skal avsi kjennelse i tvistigheter mellom den enkelte og det offentlige i slike saker.

Skole- og utdanningsspørsmålene er fortsatt under livlig diskusjon, og vi må finne fram til en avløsning av forsøksfullmakten i skoleverket og få vår reviderte skolelov ferdig. Her tror jeg det gjelder å finne fram til smidige løsninger som gir likeverdige skolevilkår, uten en for vidtgående sentralisering og uten å tape muligheten for en skole som imøtekommer det enkelte individs forskjelligheter i evner og i anlegg.

Mange har uttrykt frykt for at framtidens ekspertsamfunn vil skape nye klasseskiller mellom menneskene – og sikkert med rette. Vi er klar over nødvendigheten av ekspertise og spesialisering for vår materielle framgang og konkurranseevne, men vi ville også gjerne at framgangen skulle følges av tilsvarende toleranse og syn på selve menneskeverdet. Den såkalte enhetsskolen var ment å være et skritt i den retning, men jeg er redd for at kanskje de som snakker mest og hyppigst om disse ting, selv kommer i skade for å bidra til å lage nye skiller, blant annet ved den innsnevring de gir selve kulturbegrepet i dagens debatt.

Man snakker så ofte om kulturfondet, kulturministre og de virksomheter som administreres ut fra et bestemt departement alene, men kultur er noe meget videre. Den oppstår gjennom det enkelte menneskets møte og arbeidet med naturen, med tingene, med produktene av håndens og åndens arbeid. Den er knyttet til personligheten og betinget av et tilegnelsesforhold. Kunnskap og teknisk viten er i seg selv ikke kultur alene, men bestanddeler av kulturgrunnlaget. Derfor er det ikke riktig å sette likhetstegn mellom teoretisk viten og kultur, etter min oppfatning. Det er et mistak som kan lede til verre klasseskiller enn de som bygde på økonomisk forskjell.

Kun kultur oppstår ved gjensidig befruktende aktivitet blant alle mennesker i et samfunn. Gjennom økt allmenndannelse og bedre opplæring kan vi gjøre kulturgrunnlaget bredere og rikere, men vi må også oppøve og skjerpe sansen for kvalitet. Derfor må vi prøve å utvide begrepet, la det være mer omfattende til hva det egentlig er – all utnytting og foredling av evner og anlegg av håndens og åndens, av dannelse likeså mye som utdannelse. Vi må erkjenne at alle er viktige hjul i det store maskineriet.

I en urolig og omskiftende verden søker vi alle etter faste holdepunkter. Det gjelder det enkelte mennesket og det gjelder nasjonen. Ikke minst vi som hører til et lite folk kjenner det ofte slik at vi overveldes av påvirkninger utenfra på alle felter.

Hvorledes skal vi makte å tilpasse oss disse mektige kreftene – uten å miste råderetten over vårt eget, uten å miste vårt særpreg som folk?

Isolasjon er ingen løsning. Den bringer ikke vekst. Internasjonalt samarbeid er ikke bare i dag nødvendig, men det er også et gode, og det vil være slik at vi får like mye som vi gir. Men skal vi få det rette utbyttet av det vi tar imot, må vi evne å tilpasse det til vårt eget, uten at vi mister sammenhengen med vår nasjonale bakgrunn.

Konsentrasjon, integrering er tidens tale. Vi merker den på alle felter – i produksjonslivet, i forretning og i forvaltning – og vi merker det på det kommunale plan med de større kommunene. Enheter slås sammen og blir større. Noen til giganter, og gigantene vokser seg enda større.

Maskinene – datamaskinene - overtar. Men heller ikke dette får vi uten å måtte ofre noe av andre verdier. Det synes som om alle mennesker må ha noe som engasjerer om de skal vokse. Spillet i tilværelsen, som det har blitt kalt.

På et spesielt felt har virkningen av de store enheters dominans alarmert mange, fordi de er mere synbare der enn andre steder. Det gjelder pressen – avisene. Her er faremomentene åpenbare, fordi blant annet avisene nettopp er den daglige formidler av menneskesinnets mangfoldighet.

Alt i alt kan kanskje mange av tidens utslag synes merkelige, men i vårt virke må vi ha den tro at mennesket som åndsskapning kan lede utviklingen, i stedet for selv å bli et offer for den samme.

Vi her hjemme vil gjerne sende en hilsen til alle som har feiret julen og årsskiftet ute.

De som har sitt virke på Svalbard og på Jan Mayen, sjøfolkene våre, de mange på misjonsmarken, fredskorpsdeltakerne, soldater og andre i FN-tjeneste, og alle øvrige norske borgere på post utenfor vårt lands grenser.

Og alle disse – både de som er ute og de som er hjemme – samler seg i gode ønsker for vår konge og hans familie.

Og idet det nye år går inn: Det som ennå er framtid og har forjettelsen i seg, håper vi alle at 1966 må bli et år som bringer menneskeheten et møysommelig steg framover.

Kilde:
Bjørn Magnus Berge: Statsministerens nyttårstaler gjennom 70 år, Oslo 2016.

Manuskript statsministerens nyttårstale 1966 (pdf)
NRK radio og fjernsyn, 1. januar 1966.
Kilde: Riksarkivet

NRKs opptak