Forvaltning av kirke, kirkegård og kirkens omgivelser som kulturminne og kulturmiljø

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Miljøverndepartementet 

1 Innledning

1.1 Bakgrunn

Vern om kirkebygg og kirkegårder er motivert ut fra målet om at kristen tro og kristent verdigrunnlag skal holdes levende i det enkelte lokalsamfunn og i samfunnet som helhet. Kirkebygget og dets utsmykning er i seg selv en kilde til tro for stadig nye generasjoner, samtidig som det er av stor betydning som ramme om det kristne trosliv, de kirkelige handlinger og som kilde til opplevelse. Et annet hovedhensyn er at kirkene med inventar og omgivelser synliggjør vesentlige sider ved norsk historie gjennom flere hundre år. Kirker og kirkegårder dokumenterer våre forestillinger og ritualer, vesentlige sider ved vår kulturhistorie, stilhistorie, materialbruk og håndverkstradisjoner fra middelalderen og frem til vår egen tid. Kirkebyggene har og har hatt en sentral plassering i kulturlandskapet. Kirkene med deres omgivelser innehar dokumentasjon og kunnskapspotensiale som vi ikke finner andre steder. De representerer en kontinuitet, og de var, er og vil fortsatt være av våre mest verdifulle kulturminner.

Kulturminnevernet, som en del av miljøvernet, er et sektorovergripende ansvar. Kirkelig myndighet har ansvar for å forvalte kirkens kulturminner slik at menighetenes behov blir ivaretatt, men også slik at fremtidige generasjoner får mulighet til å oppleve disse verdier.

Med bakgrunn i kirkeloven, gravferdsloven og kulturminneloven gir derfor kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og miljøverndepartementet med dette regler og veiledning for hvordan kirkens kulturminner skal forvaltes.

1.2 Rundskrivets innhold

Rundskrivet omfatter kirker, kirkegårder m.v. tilknyttet den norske kirke. Det erstatter kirke- og undervisningsdepartementets rundskriv jnr. 8132-a-1947 av 12. Februar 1948 "restaurering av kyrkjer og kyrkjeinventar" og rundskriv jnr. 945 ki a 1967 av 12. April 1967 "kirkens omgivelser". For kirker som faller utenfor kirkelovens bestemmelser, anbefales det at rundskrivet følges som en veiledning.

Rundskrivet er delt i 4 kapitler; ett innledningskapittel, ett kapittel som omhandler kirker og kirkeinventar, ett kapittel om kirkegårder og gravminner og ett om kirkens omgivelser og forholdet til plan og bygningsloven.

1.3 Lovverk og forvaltning

Forvaltning av våre kirker og kirkegårder omfattes av flere lovverk.

Lov om kulturminner av 9. Juni 1978 nr. 50 (kulturminneloven) med forskrifter, lov av 7. Juni 1996 nr. 31 om den norske kirke (kirkeloven), og lov av 7. Juni 1996 nr. 32 om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) samt forskrift til denne. Utviklingen av regelverket med bl.a. Endrete ansvarsforhold, har aksentuert behovet for et nytt rundskriv vedrørende forvaltning av kirke, kirkegård og kirkens omgivelser som kulturminne og kulturmiljø. Et nytt rundskriv har også vært påkrevd ut fra de erfaringer som er gjort og ut fra ny kunnskap og endret forståelse av hva kulturminner er.

Innenfor kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets myndighet etter kirkeloven § 21 er biskopene gitt fullmakt til å godkjenne ombygging og utvidelse av kirke, og til å tillate bebyggelse nærmere enn 60 meter fra kirke i spredtbygd område. Biskopens vedtak om å godkjenne ombygging og utvidelse av kirke og om å tillate bebyggelse nærmere enn 60 meter, kan påklages til kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet av kirkelig fellesråd og andre med rettslig klageinteresse. Biskopens vedtak vedrørende kirker som er bygget i eller før 1850, eller er oppført på riksantikvarens liste over særlig verneverdige kirker bygget etter 1850, kan riksantikvaren påklage til kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Biskpoen skal oversende til riksantikvaren til orientering alle vedtak i medhold av kirkeloven § 21 vedrørende slike kirker.

Alle kirker oppført før 1650 er automatisk fredet, og det er uten særskilt tillatelse forbud mot inngrep etter kulturminneloven §§ 3 og 15 fjerde ledd. Kirkegårder og gravminner eldre enn 1537, samiske gravlegginger og gravminner eldre enn 100 år er også automatisk fredet. Riksantikvaren kan etter kulturminneloven §§ 15 og 19 frede kirker og kirkegårder eller deler av dem og et område rundt en fredet kirke eller kirkegård. Heretter benevnes både vedtaksfredete og automatisk fredete kulturminner kun som fredet. I medhold av kulturminneloven § 20 kan kongen frede et kulturmiljø for å bevare områdets kulturhistoriske verdi. Fredningsvedtakene vil inneholde bestemmelser som forbyr eller på annen måte regulerer alle typer tiltak som er egnet til å motvirke formålet med fredningen.

Kulturminneforvaltningen hører inn under miljøverndepartementet og består av riksantikvaren som sentralt direktorat og fylkeskommunene/Samisk kulturminneråd på regionalt nivå. Riksantikvarens vedtak etter kulturminneloven kan påklages til miljøverndepartementet.

Kirker, kirkegårder m.v. som ikke er fredet etter kulturminnelovens bestemmelser, kan likevel være viktige kulturminner. Plan- og bygningsloven gir kommunene anledning til å bevare/sikre verneverdige kulturminner, både enkeltbygninger og miljøer gjennom regulering til spesialområde bevaring. Plan- og bygningloven setter også rammer for bygge- og anleggstiltak og for arealdisponering. Gravferdslovens forskrifter § 27 omtaler også vern av gravminner og kirkegård. Her er det kirkelig fellesråd som bestemmer vern.

Forvaltning av kirken og dens omgivelser skal samordnes med plan- og bygningsloven og kulturminneloven.

2 Kirker og kirkeinventar

I kirkeloven kap. 3 er det gitt bestemmelser bl.a. Om forvaltning av kirkene og begrensning i rådighet (kirkeloven § 18) og om ombygging og utvidelse m.m. av kirke (kirkeloven § 21). Med "kirke" menes "sognekirke eller kapell som er godkjent av kongen eller departementet, eller som er kirke fra gammelt av" (kirkeloven § 17 første ledd). Kirker oppført før 1650 er automatisk fredet, og forvaltningen av disse reguleres i tillegg gjennom kulturminnelovens bestemmelser, jf. Kap 2.2 nedenfor.

Vi har i norge i dag ca. 1620 kirker/kapeller som faller inn under definisjonen i kirkeloven § 17.

Forvaltningen av kirkene følger av ulike lover og saksbehandlingsregler, og er i dette rundskriv delt inn i tre kategorier:

Fredete kirker
Den norske middelalder regnes å slutte med innføringen av reformasjonen i 1537. Kirkene fra før 1537 er de eldste kristne gudshus vi har i landet, og er derfor av særlig stor kulturhistorisk betydning. Våre første lutherske kirkerom ble dessuten formet i middelalderkirkene. Disse kirkene er derfor både bærere av unik informasjon om middelalderen og om de tidlige etter-reformatoriske kirkerom.

I perioden mellom svartedauden, 1349/50, og begynnelsen av 1600-tallet ble det nesten ikke bygget kirker i norge. De første etter-reformatoriske kirkebygg markerer et klart brudd med den middelalderske byggeteknikk. Disse endringene sammen med nye liturgiske krav til kirkerommet, gjør de første etter-reformatoriske kirker til spesielt interessante og verdifulle kulturminner. Alle kirker bygget før 1650 er automatisk fredet.

Verneverdige kirker bygget i perioden 1650 - 1850
Kirkene bygget i perioden 1650-1850 har et klart annet preg enn tidligere kirker. Deres alder, utforming og tekniske løsninger gjør dem til viktige dokumenter over norsk kirkebygging før de radikale tekniske og formmessige endringene rundt midten av 1800-tallet

Kirker bygget etter 1850
Perioden fra ca. 1850 og frem mot århundreskiftet var den mest aktive kirkebyggingsperioden etter middelalderen. I denne perioden skjer det også en endring i arkitektur og byggetekniske løsninger som i sterk grad påvirker byggingen av nye kirker. Denne utviklingen fortsetter på 1900-tallet. En del av kirkene bygget etter 1850 er gitt et spesielt vern, og følgelig listeført, fordi de er valgt ut som særlig interessante arkitektoniske eller kulturhistorisk verdifulle representanter for sin tid. Disse kirkene skal forvaltes på samme måte som kirkene oppført i perioden 1650-1850, jf pkt. 2.3.

2.1 Generelle saksbehandlingsregler for ombygging, utvidelse, reparasjon og vedlikehold av kirker

Ombygging og utvidelse av kirker krever godkjenning av biskopen etter delegasjon fra departementet av 15. April 2000, jf kirkeloven § 21 fjerde ledd første punktum. Fellesrådet skal sende saken til biskopen. Før biskopen treffer vedtak skal saken forelegges riksantikvaren til uttalelse dersom kirken er bygget i eller før 1850 eller kirken er oppført på riksantikvarens liste over særlig verneverdige kirker bygget etter 1850. Biskopens avgjørelse kan påklages til kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet av kulturminnemyndighetene, fellesrådet og andre med rettslig klageinteresse.

Med "ombygging" menes enhver endring i kirkens faste struktur som f.eks. Nytt toalettanlegg, installasjon av sprinkleranlegg, nye vinduer, endring av galleriet for tilpassing av nytt orgel og ommøblering/flytting av fast inventar som f.eks. Benker, prekestol, alterring, alter og orgel. For kirker bygget i eller før 1850 og listeførte kirker bygget etter 1850 regnes også skifting av kledning som ombygging.

Med "utvidelse" menes enhver form for tilbygg og påbygg. En rullestolrampe vil normalt anses som et tilbygg.

Vedlikehold av kirken er soknets (ved fellesrådet) eller annen eiers eget ansvar. Kommunen har det økonomiske ansvar for vedlikehold av kirker, jf kirkeloven § 15 første ledd bokstav a.

For råd og veiledning vedrørende reparasjoner og vedlikehold vises det først og fremst til håndboken: "riksantikvarens informasjon om kulturminner" (se nærmere omtale under 2.5 rådgivning og tilskuddsordninger).

For fredete kirker, kirker bygget i perioden 1650-1850 og listeførte kirker bygget etter 1850, gjelder i tillegg egne saksbehandlingsregler, og disse er beskrevet i kap. 2.2, 2.2.1, 2.2.2. Og 2.3 nedenfor.

Det er i norge ca. 1120 kirker bygget etter 1850. Selv om en del av disse kirkene ikke er listeført av riksantikvaren, vil de som oftest være viktige kulturminner i lokal og regional sammenheng.

For disse kirkene er det de kirkelige myndigheter som sammen med eierne skal ivareta de antikvariske hensyn. Når det gjelder istandsetting, restaurering og vedlikehold, kan imidlertid fylkeskommunen kontaktes for råd og veiledning.

Svært ofte vil kirker bygget etter 1850, som ikke er listeført, inneholde eldre kirkekunst, typisk fra tidligere kirker på stedet. Konservering eller restaurering av kirkekunst eldre enn 1537 skal bare finne sted etter riksantikvarens nærmere anvisninger, jf. Pkt 2.4. Det samme gjelder inventar i fredete og listeførte kirker.

Det gjøres oppmerksom på at flere av disse tiltakene også er søknadpliktige etter plan- og bygningsloven, og derfor også krever godkjenning fra kommunen.

2.2 Særlig om fredete kirker samt kirkeruiner, kirketufter og kirkesteder fra middelalderen

Alle middelalderkirker, dvs. Stående steinkirker og trekirker eldre enn 1537, er fredet i medhold av kulturminneloven § 4 første ledd bokstav a. Videre er alle kirker oppført i perioden 1537 - 1649 fredet i medhold av kulturminneloven § 4 tredje ledd etter at kulturminnemyndigheten har erklært den som oppført i denne perioden. Riksantikvaren kan frede yngre kirker ved enkeltvedtak, jf kulturminneloven § 15.

Ofte vil bare deler av det opprinnelige kirkebygget være bevart. Dersom dette er oppført før 1650, vil det normalt utløse fredning av hele kirken. Konstruksjonen og alle bygningsdeler herunder gallerier, korskranker

O. L. Samt alt fast inventar som benker, prekestol, alterring, alter, orgel, døpefont m.v. vil i slike tilfeller være fredet. Dette gjelder selv om hele eller deler av dette inventaret er fra nyere tid. Ved tvil om alder, er riksantikvaren delegert myndighet til på faglig grunnlag å bestemme hvilke kirker, kirkeruiner, kirketufter m.v. som er fredet etter kulturminneloven § 4 første ledd bokstav a og sjette ledd. Riksantikvarens avgjørelse er bindende og kan ikke påklages.

Kirkeruiner, kirketufter og kirkesteder er ikke definert som kirke etter kirkelovgivningen. Middelalderske kirkeruiner, kirketufter og kirkesteder er imidlertid også fredet etter kulturminneloven § 4 første ledd bokstav a.

Med kirketuft menes sted hvor det tidligere har stått kirke, og hvor det kan finnes rester etter selve bygningen, enten over eller under bakken, synlig eller ikke synlig.

Med til disse fredete kulturminner hører en sikringssone på fem meter, så lenge annen særskilt avgrensing ikke er fastsatt, jf. Kulturminneloven § 6. De samme restriksjoner gjelder innenfor sikringssonen som for kulturminnet.

En middelalderkirke er normalt omgitt av en middelalderkirkegård. Sikringssonen begynner her fra middelalderkirkegårdens ytterpunkt, evt. Fra innhegningen, om denne er fra middelalderen. Om forvaltning av kirkegård, se kap. 3.

2.2.1 Inngrep i fredet kirke, m.v.

Saker som berører fredete kirker, kirkeruiner m.v., og som skal behandles både etter kulturminneloven og kirkeloven, skal fremmes tidligst mulig overfor vedkommende kulturminnemyndighet og for vedkommende kirkelige organ som treffer avgjørelse i medhold av kirkeloven. Dette vil bl.a. Legge til rette for kommunikasjon mellom kirkelige myndigheter og kulturminnemyndighetene om de ulike hensyn som skal ivaretas. Tiltaket kan først settes i verk når både kulturminnemyndighetene og kirkelige myndigheter har gitt sin tillatelse.

Dersom noen vil sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge m.v. fredet kirke m.v. eldre enn 1537, eller fremkalle fare for at dette kan skje, må vedkommende ta kontakt med riksantikvaren som snarest mulig avgjør om tiltaket kan iverksettes, jf kml § 8, første ledd. Det kan settes vilkår for tillatelsen.

Alminnelig vedlikehold, som ikke vil kunne virke inn på fredete kulturminne eldre enn 1537 på en slik måte som nevnt i kulturminneloven § 3, kan foretas uten at riksantikvaren varsles. Håndboken "riksantikvarens informasjon om kulturminner" gir gode råd og veiledning om alminnelig vedlikehold.

Tiltak som er egnet til utilbørlig å skjemme fredet kirke m.v. eldre enn 1537, er også søknadspliktig. Som eksempler kan nevnes oppføring av bygninger, tekniske intallasjoner og anlegg av vei eller parkeringsplass i nærheten av en middelalderkirke. Slike tiltak kan også være søknadspliktige etter plan- og bygningsloven, jf kap. 4 nedenfor.

For fredete kirker oppført i perioden 1537 - 1649, gjelder kulturminneloven § 15 a som innebærer at alle tiltak utover vanlig vedlikehold krever tillatelse fra riksantikvaren. Med vanlig vedlikehold menes i utgangspunktet å ta vare på og holde i stand de eksisterende bygningselementer og detaljer. Vanlig vedlikehold skal skje i samsvar med opprinnelig teknikk og materialbruk.

Ombygging og utvidelse av fredet kirke, jf kirkeloven § 21 fjerde ledd første punktum, vil være et tiltak som søknadspliktig etter kulturminneloven, etter § 8 for fredete kirker eldre enn 1537 og etter § 15 a for kirker oppført i perioden 1537 - 1649. Se også pkt. 2.1. I rundskrivet for omtale av hvilke tiltak som faller inn under kirkeloven § 21.

Anskaffelse og avhendelse av inventar og utstyr i en fredet kirke, jf kirkeloven § 18 fjerde ledd annet punktum, kan være inngrep i kulturminnet, jf kulturminneloven § 3, og kan derfor være søknadspliktige etter kulturminneloven § 8. Det vises ellers til pkt 2.4. Vedrørende ommøblering/ flytting av løst inventar i kirkerommet.

Innvendig og utvendig overflatebehandling er søknadspliktig etter kulturminneloven § 8 første ledd når det gjelder middelalderkirker, og etter kulturminneloven § 15 a for kirker oppført i perioden 1537-1649. Moderne malingstyper har andre egenskaper enn de tradisjonelle. Brukt på eldre kirker kan disse føre til fuktskader i mur- og treverk og ødeleggelse av skjult dekor i underliggende puss- og kalkmalingslag.

Enhver teknisk installasjon som medfører boring/saging i mur eller treverk krever godkjenning av riksantikvaren. Oppvarmingsanlegg vil også måtte ha slik godkjenning. Dette henger sammen med at sterk og langvarig oppvarming ødelegger klimaet for interiøret. Ellers opp-fordres det til å vise varsomhet og pietet ved fremføring av ledninger m.v.

Når det gjelder håndtering, konservering og restaurering av inventar/ kirkekunst i fredete kirker, vises det til anførslene under pkt 2.4 som gjelder tilsvarende så langt de passer.

Bruk av kirkeruiner fra middelalderen til arrangementer som kan innvirke på kulturminnet, f.eks. Bygging av scene, er søknadspliktig etter kulturminneloven § 8 første ledd.

Miljøverndepartementet er klageinstans for riksantikvarens vedtak etter kulturminneloven § 8 og 15 a. Klagefristen er på hhv 6 og 3 uker.

Riksantikvaren er gitt myndighet etter kulturminneloven § 11 til bl.a. Å registrere, avbilde, holde i stand og restaurere fredet kulturminne eldre enn 1537 og gjøre de tiltak som trengs til pleie og anskueliggjørelse av dem. Grunneier eller bruker skal varsles på forhånd. For øvrig vil vedlikeholdsplikten for bygninger, jf kulturminneloven § 17, også komme til anvendelse på fredete kirker oppført i perioden 1537-1649.

2.2.2 Ulovlige tiltak - skade på fredet kirke, kirkeruin, m.v. - straffeansvar

Riksantikvaren kan i medhold av kulturminneloven § 16 og § 8 tredje ledd kreve fjernet eller rettet bygg, anlegg og andre tiltak som er oppført eller påbegynt i strid med kulturminnelovens bestemmelser. Dette innebærer bl.a. At eier eller bruker av fredet kirke, kan bli pålagt å utbedre skader som påføres kulturminnet. Eksempelvis vil en eier kunne komme i ansvar dersom en steinkirke fra middelalderen blir malt med plastmaling som medfører skader i form av fuktdannelse og sprekker i murverket.

Overtredelse av kulturminnelovens bestemmelser er straffbart etter kulturminneloven § 27, også om det er utvist uaktsomhet. Tiltak på fredete kirker, kirketufter m.v., der det ikke er gitt tillatelse fra riksantikvaren, kan således medføre straffeansvar.

Fredete kirker er kulturminner av særlig nasjonal eller internasjonal betydning. Som sådanne er de beskyttet av den strengere straffebestemmelse i straffeloven § 152 b annet ledd (3). Straffeansvar krever her grov uaktsomhet eller forsett, samtidig som det må være begått betydelig skade på kirken.

2.3 Særlig om verneverdige kirker bygget i perioden 1650 - 1850 og listeførte kirker bygget etter 1850

Vi har i norge ca. 300 kirker bygget i perioden 1650 - 1850. Disse anses å ha en særlig verneverdi som kulturminner, og riksantikvaren skal derfor i flere sammenhenger trekkes inn for å sikre ivaretakelse av de antikvariske interesser som er knyttet til dem.

Kirker bygget etter 1850 kan ha en særlig verneverdi pga. Spesielle arkitektoniske eller kulturhistoriske forhold knyttet til bygningen og omgivelsene, og/eller som følge av at inventaret har en særlig antikvarisk interesse. Enkelte av disse kirkene representerer unike kulturhistoriske og/eller arkitektoniske verdier for sin tid, og er valgt ut og listeført som særlig verdifulle av riksantikvaren. Disse skal derfor forvaltes på samme måte som kirkene bygget i perioden 1650-1850.

Kirkene og deres faste og løse inventar utgjør en enhet, og vil i antikvarisk sammenheng bli vurdert samlet. For eksempel vil fast og/eller løst inventar fra middelalderen eller 1600-tallet kunne øke verneverdien av en kirke fra 1880-årene.

Ved ombygging og utvidelse skal riksantikvaren alltid forelegges saken på forhånd. I tillegg gjelder kulturminneloven § 25 annet ledd som pålegger kommunen å sende søknad om riving eller vesentlig endring av bygning/ anlegg oppført før 1850 til fylkeskommunen. Meldeplikten omfatter alle tiltak som krever kommunens tillatelse etter plan- og bygningsloven. Meldingen skal sendes senest 4 uker før søknaden avgjøres.

Ved anskaffelse og avhendelse av inventar og utstyr av vesentlig betydning for kirkens interiør, skal riksantikvaren konsulteres før biskopen treffer sin avgjørelse. Plassering og eventuell ommøblering av løst inventar og utstyr som f.eks. Alterbord, er av betydning for kirkerommets uttrykk og for liturgiske funksjoner, samt for dets fortsatte bevaring (uheldig plassering over ovner, på yttervegg, i direkte sollys m.v.). Derfor anbefales det at riksantikvaren og biskopen i slike forhold konsulteres på forhånd. Se mer om kirkeinventar og kirkekunst under pkt. 2.4.

Mindre reparasjoner og alminnelig vedlikehold av kirkebygningen som ikke griper inn i elementer av antikvarisk verdi, kan utføres uten at riksantikvaren konsulteres. Er man i tvil om tiltaket vil berøre antikvariske interesser, skal riksantikvaren forespørres. Ved alle maler-, kalkings- og murpussarbeider skal det benyttes tradisjonelle materialer og teknikker, jf. Håndbokens veiledning om utvendig/innvendig maling og murarbeider. Mindre utvendige og innvendige arbeider kan utføres uten å konsultere riksantikvarens, dersom det benyttes tradisjonell malingstype og samme farge som tidligere. Større oppussings-, og reparasjonarbeider skal uansett forelegges riksantikvaren på forhånd.

Eventuell begynnende skade på kirke, kirkeinventar og kirkekunst skal snarest mulig rapporteres til riksantikvaren, som tar stilling til hvilke tiltak som bør settes i verk.

Konservering eller restaurering av kirkeinventar/kirkekunst eldre enn 1537 eller fredet ved enkeltvedtak kan bare finne sted etter riksantikvarens nærmere anvisninger. Se mer om kirkeinventar og kirkekunst under pkt. 2.4.

2.4 Håndtering, konservering og restaurering av kirkens inventar og kirkekunst

Konservering og restaurering av kirkens inventar, herunder kirkekunst, er i utgangspunktet soknets (ved fellesrådet) eller annen eiers ansvar. Alle gjenstander fra før 1537 er underlagt vern som løse kulturminner (det samme gjelder mynter eldre enn 1650), jf kulturminneloven § 13. Selv om gjenstandene er soknets eiendom, er det etter kulturminneloven § 13 første ledd forbudt å skade disse. Konservering og restaurering av slike gjenstander skal følge riksantikvarens anvisning. Riksantikvaren kan her stille krav til materialvalg og fremgangsmåte samt valg av fagpersonell som eventuelt kan utføre arbeidene. Riksantikvaren kan også kreve at det i forbindelse med konservering/ restaurering skal foretas en vitenskapelig dokumentasjon av det objekt som konserveres/restaureres, selv om andre enn riksantikvaren finansierer arbeidene.

For så vidt gjelder kirkeinventar/kirkekunst yngre enn 1537 anbefales det at det tas kontakt med riksantikvaren for rådgivning. Riksantikvaren vil kunne bistå med råd og veiledning som sikrer at kirkens inventar og kirkekunst ikke forringes. Det må utvises meget stor forsiktighet ved flytting av kulturhistorisk verdifull bemalt kirkekunst, så som krusifiks, altertavler, alterskap m.v. flytting bør normalt ikke skje uten særlige anvisninger fra riksantikvaren.

Det vises ellers til håndboken "riksantikvarens informasjon om kulturminner", kapitlet om restaurering og konservering av gjenstander i kirker, samt kap�itlet om oppvarming og belysning i kirker. Når det gjelder den aglige håndtering av kirkekunsten, vises det videre til håndbokens veiledning om rengjøring av kirker, håndtering av kirkekunst og oppbevaring av kirketekstiler.

Anskaffelse og avhendelse av kirkens inventar og utstyr krever godkjenning av biskopen, jf kirkeloven § 18 fjerde ledd annet punktum.

Med "anskaffelse" menes alle former for erverv, herunder arv og gave.

Med "avhendelse" menes ikke bare salg osv., Men også fjerning ved at inventaret tas ut av kirkerommet og omplasseres et annet sted.

Menighetsrådet fører i henhold til kirkeloven § 18 fjerde ledd liste over kirkens inventar og utstyr. For at kulturminnemyndigheten og kirkelig tilsynsmyndighet skal ha best mulig oversikt over de antikvariske verdier som forvaltes av kirkelig myndighet, skal fellesrådet se til at menighetsrådet sender kopi til riksantikvaren og vedkommende biskop av fortegnelse over inventar og utstyr i kirker som er eldre enn 1850 eller som er listeførte. For ikke-listeførte kirker yngre enn 1850 kan menighetsrådet etter eget initiativ og ønske føre og sende lister til riksantikvaren. Slike lister skal alltid unntas offentlighet. Det anbefales videre at alle kunstgjenstander, kirkesølv, lysekroner, mm. Nøye fotograferes. Det samme gjelder kirkeinventar av særlig verdi, f.eks. Altertavle, prekestol, mm. Det vises ellers til heftet "sikring av kyrkjene" utgitt av kirke- og undervisningsdepartementet v/kirkekonsulenten.

Kirkebygget bør være fullverdiforsikret med eventuell særskilt forsikring av kunstgjenstander. Alle inventar- og kunstgjenstander bør være forsikret på en slik måte at de kan istandsettes ved delskade som skyldes brann, vannskade, m.v.

2.5 Rådgivning og tilskuddsordninger

Riksantikvaren har særlig kompetanse når det gjelder reparasjoner og generelt vedlikehold av kirker. Riksantikvaren gir ut en håndbok med løsblader om forskjellige emner knyttet til forvaltning av kulturminner: "riksantikvarens informasjon om kulturminner". Håndboken omtaler bl.a. Vedlikehold av grunnmur, tak, takrenner og beslag, tømmervegger, panel, ytterdører og vinduer, samt malingfjerning, innvendig maling, tjærebreing, utvendig maling av trebygninger og maling/kalking, spekking og kalkpussing av mur, stein og teglkirker. Flere av bladene gjelder emner som særlig er relatert til kirker. Alle landets kirkeverger bør være i besittelse av håndboken. Riksantikvaren har også særlig kompetanse i brannsikring av kirker og bør derfor så tidlig som mulig i planleggingsfasen konsulteres mht. Sikringstiltak og gjennomføringen av disse. Saker om brannsikring/alarmanlegg skal alltid unntas offentlighet.

Riksantikvaren kan gi tilskudd til konservering og restaurering av kirkeinventar, kirkekunst og gravminner. I enkelte tilfeller kan riksantikvaren også gi støtte til merkostnader ved restaurering av kirkebygg. Det gis ikke støtte til ordinært løpende vedlikehold.

3 Kirkegårder og gravminner

Alle graver, enkeltvis eller samlet på kirkegård eller annen gravplass, fra middelalderen (inntil år 1537) er fredet i medhold av kulturminneloven § 4. Dette gjelder også kirkegårdenes middelalderske innhegninger, gravminner og andre synlige anlegg. Fredningen gjelder selv om jorden er omrotet ved nye gravlegginger etter middelalderen eller er blitt oppfylt, oppdyrket, gjenbygget, m.v. også samiske graver og gravplasser eldre enn 100 år er fredet, jf kulturminneloven § 4. Forvaltningen av fredete kirkegårder og gravminner er behandlet i henholdsvis pkt. 3.1.1 og 3.2.1.

Gravlegginger under kirkegulv, i kirkevegg eller i gravkapell har en svært viktig kildeverdi; dette gjelder både gravminnene og skjelettrestene. Søknad om fjerning av skjelettrester/kister/gravminner fra slike gravlegginger i fredete kirker krever tillatelse etter kulturminneloven § 8 eller § 15a. Søknad sendes riksantikvaren. Ved inngrep i slike gravlegginger i ikke-fredete kirker bør riksantikvaren rådspørres.

3.1 Kirkegårder

Kirkelig fellesråd kan vedta bevaringsplan for kirkegården etter § 27 i gravferdsforskriften, jf kap. 3.2. Slike planer knyttes til bevaringsverdige gravminner og bør utarbeides der det er grunnlag for det. Fylkeskommunen/samisk kulturminneråd skal trekkes inn i arbeidet så tidlig som mulig.

Kommunen kan regulere middelalderkirkegårder og andre kulturhistorisk verdifulle etter-reformatoriske kirkegårder, eller deler av disse, til spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven, eventuelt i kombinasjon med formål gravplass. Andre verdifulle kirkegårder i kulturhistorisk sammenheng kan være intakte 1600-, 1700- eller 1800-talls kirkegårder, kolerakirkegårder, spesialkirkegårder for fremmede sjøfolk, kirkegårder for etniske grupper eller unike deler av slike kirkegårder. Både kirkelige myndigheter og kulturminnemyndighetene kan begge ta initiativ til og medvirke til at dette blir gjort, og skal også trekkes inn i planarbeidet, jf samarbeidsplikten som er lovfestet i plan- og bygningsloven. De nærmeste områdene og landskapet omkring bør vurderes tatt med i spesialområdet. Kirkegårder kan også fredes i medhold av kulturminneloven § 15 eller § 19.

Utvidelse og vesentlig endring av kirkegård skal skje i henhold til kirkegårdsplan, se gravferdsforskriften §§ 2 og 3 jf gravferdsloven § 4.

Utvidelse av kirkegård og i særlig grad middelalderkirkegård bør dessuten skje gjennom reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Ved planleggingen av kirkegårdsutvidelse er det viktig at fylkeskommunen/samisk kulturminneråd trekkes inn i en tidlig fase. Kirkelig myndighet må se til at eksisterende kirkegård blir premissgivende for en eventuell utvidelse, og det bør normalt stilles krav om at kirkegårdens murer og andre gamle strukturer (terrasser, grusganger m.v.) bevares.

Planlegges gjennomgraving av nedlagt kirkegård som ikke er fredet eller regulert til spesialområde bevaring, skal kulturminnemyndigheten varsles og gis anledning til å uttale seg, jf gravferdsforskriften § 11. Det samme gjelder for ikke fredete samiske kirkegårder og kirkegårder på svalbard yngre enn 1945. For kirkegårder på svalbard eldre enn 1945, gjelder egen forskrift.

3.1.1 Særlig om fredet kirkegård

Riksantikvaren bestemmer på faglig grunnlag hvilke kirkegårder eller annen grunn som er middelalderkirkegård og dermed fredet. Ofte vil en middelalderkirkegård være en del av en nyere kirkegård. Når en kirkegård er definert som middelalderkirkegård, er den fredet enten den fortsatt er i bruk som kirkegård eller ikke. En middelalderkirkegård som ikke er i bruk, vil enten ligge øde som kirkegård eller være del av kirkegård i bruk, eller arealet vil være benyttet til annet formål som dyrkingsjord, beitemark, bebyggelse, veianlegg m.v.

Riksantikvaren bestemmer på faglig grunnlag hvilke graver og gravminner som er samiske og eldre enn 100 år, og derved fredet i medhold av kulturminneloven § 4. Som hovedregel skal samisk kirkegård forstås som kirkegård hvor flertallet av de gravlagte er gravlagt for mer enn 100 år siden og med samisk opphav. Selv om ikke kirkegården defineres som fredet, kan den enkelte grav være det.

Middelalderkirkegårder og samiske kirkegårder eldre enn 100 år og enkeltgraver er fredet med en fem meter bred sikringssone, så lenge annen særskilt avgrensning ikke er fastsatt, jf kulturminneloven § 6. Dette gjelder graver både på og utenfor kirkegård.

Tiltak på middelalderkirkegård og samiske kirkegårder eldre enn 100 år som gravlegginger, oppfyllinger, utvidelser, graving av grøfter, planting av trær, oppføring/endring av bygg, m.v., krever tillatelse fra riksantikvaren etter kulturminneloven § 8 og må i tillegg vurderes i forhold til gravferdsloven og plan- og bygningsloven. Det samme gjelder for del av middelalderkirkegård og samiske kirkegårder eldre enn 100 år som ellers er i bruk, når det på angjeldende gravfelt ikke er foretatt gravlegginger etter 1945. Har kirkegården vært i kontinuerlig bruk som kirkegård siden middelalderen, kan imidlertid nye gravlegginger i eksisterende graver foretas uten forutgående søknad etter kulturminneloven § 8. Hvis kirkegården ikke har vært i bruk etter 1945, regnes den ikke å ha vært i kontinuerlig bruk. Middelalderkirkegårder der det ikke er foretatt gravlegginger etter 1945, skal i utgangspunktet bevares urørt.

Dersom det ved graving kommer frem materiale som kan være fra middelalderen eller tidligere, skal fylkeskommunen/samisk kulturminneråd varsles. Fylkeskommunen/samisk kulturminneråd oversender straks saken til riksantikvaren som innen tre uker vil avgjøre om arbeidet kan fortsette, og eventuelt fastsette vilkårene for det, jf kulturminneloven § 8 annet ledd. Ved graving i forbindelse med gravlegging treffes avgjørelse straks.

Det er viktig å være oppmerksom på at et tiltak som berører fredet kulturminne i utgangspunktet vil kreve særskilt tillatelse etter kulturminneloven § 8 jf § 3, selv om det foreligger tillatelse etter gravferdsloven og/eller plan- og bygningsloven. En kirkegårdsplan som inkluderer ny bruk av middelalderdel av kirkegård vil normalt utløse en undersøkelsesplikt for tiltakshaver etter kulturminneloven § 9 og dekningsplikt etter kulturminneloven § 10.

Ved planlegging av offentlige og større private tiltak, plikter den ansvarlige leder eller det ansvarlige forvaltningsorgan å undersøke om tiltaket vil virke inn på fredet kulturminne på en måte som nevnt i kulturminneloven § 3, jf § 8 første ledd. Undersøkelsen kan foregå ved at planen for tiltaket sendes fylkeskommunen/samisk kulturminneråd som skal avgi uttalelse innen tre måneder, med rett til 1 måneds fristforlengelse om tiltaket finnes å berøre fredete kulturminner.

Kirkegårder fra middelalderen viser seg i de fleste tilfeller å ligge i direkte eller i svært nær kontakt med andre før-reformatoriske kulturminner som for eksempel gravfelt og gårdsanlegg fra jernalderen. Disse kan være utpløyd eller i hvert fall ikke synlige på markoverflaten. En bør således utvise særlig aktsomhet ved utvidelser av kirkegårder som har vært brukt siden middelalderen, eller ved grunnarbeider i tilknytning til slike kirkegårder. Slike og lignende tiltak skal derfor meldes til fylkeskommunen/ samisk kulturminneråd i god tid før tiltaket er planlagt igangsatt.

Gravplan etter § 4 i forskrift til gravferdsloven skal vise hvor det kan gravlegges. Utkast til gravplan sendes riksantikvaren for å avklare hvilke deler av kirkegården som er fredet i medhold av kulturminneloven. Inntil riksantikvarens liste over middelalderkirkegårder foreligger med eventuelle kartmarkeringer, vil ny gravplan for kirkegård/gravfelt der det ikke er gravet etter 1945 normalt utløse undersøkelsesplikt for tiltakshaver etter kulturminneloven § 9 og dekningsplikt etter kulturminneloven § 10. Omfattes den middelalderske kirkegården av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven, anbefales det planmyndigheten å angi utstrekningen av middelalderkirkegården på plankartet og ha særskilte reguleringsbestemmelser knyttet til middelalderkirkegården. I reguleringsbestemmelsene bør det likeledes henvises til gravplan.

Andre tiltak på middelalderkirkegård og samisk kirkegård eldre enn 100 år som anlegg av veier, fjerning av steingjerder, mv. Krever tillatelse etter kulturminneloven § 8. Dette gjelder også tiltak som kan utilbørlig skjemme, jf kml § 3. Søknad stiles til riksantikvaren, men sendes til fylkeskommunen/samisk kulturminneråd.

Når kirkegården har vært i kontinuerlig bruk siden middelalderen, kan oppfylling i noen tilfeller være aktuelt for å få et ekstra jordlag til nye gravlegginger. Oppfylling er alltid et søknadspliktig tiltak og søknaden stiles til riksantikvaren, men sendes til fylkeskommunen/samisk kulturminneråd. Riksantikvaren vil kunne sette vilkår for et slikt tiltak. Avskraping av jordlag/utplanering av terreng gis det normalt ikke tillatelse til. I tillegg til riksantikvarens behandling skal det innhentes tillatelse fra bispedømmerådet etter gravferdsloven § 4. Det vises for øvrig til gravferdsforskriften § 5.

Riksantikvarens vedtak etter kulturminneloven § 8 kan påklages til miljøverndepartementet. Klagefristen er 6 uker.

Ulovlige tiltak og skade på fredet middelalderkirkegård medfører straffeansvar etter kulturminneloven. Det vises til pkt. 2.2.2. Ovenfor som gjelder tilsvarende.

3.2 Gravminner

Kirkelig fellesråd har et ansvar for å vurdere om bevaring av enkeltgraver eller deler av kirkegården er aktuelt, og kan etter § 27 i gravferdsforskriften vedta at områder av kirkegården eller enkeltgraver med gravminner og annet utstyr skal bevares. Dette gjelder utstyr som er i kirkegårdens eie, eller i privat eie når det gjøres avtale om bevaring. Fellesrådet bør se til at det iverksettes sikringstiltak for å sikre at særlig vernverdige gravminner ikke forfaller/forringes. Riksantikvaren kan bistå med rådgivning vedrørende konserverings- og sikringstiltak.

Gravminner i kirkegårdens eie som er eldre enn 60 år og yngre enn fra 1536, skal ikke flyttes eller fjernes før vedkommende fylkeskommune/samisk kulturminneråd har hatt anledning til å uttale seg. Når det gjelder flytting eller fjerning av kulturhistorisk verdifulle gravminner i privat eie, bør fylkeskommunen/samisk kulturminneråd varsles på forhånd. Når uttalelse skal innhentes, forelegges saken skriftlig med foto av de aktuelle gravminner. Dersom kirkelig fellesråd ikke ønsker å følge kulturminnemyndighetens råd, kan saken klages inn for bispedømmerådet.

Fester av grav eller ansvarlig for fri grav er eier av vedkommende gravminne, jf gravferdsforskriften § 20 tredje ledd.

Alle krigsgraver er underlagt uendelig fredning i samsvar med internasjonale forpliktelser norge har påtatt seg.

Når det gjelder regulering til spesialområde bevaring i henhold til plan- og bygningsloven, vises det til pkt. 3.1 og kap. 4. Ved slik regulering vil også gravminnene kunne undergis vern etter plan- og bygningsloven. Fylkeskommunen/samisk kulturminneråd skal trekkes inn i arbeidet så tidlig som mulig.

Vedtaksfredning etter kulturminneloven kan være aktuelt i særskilte tilfeller der gravminnet representerer særlige kulturhistoriske verdier.

3.2.1 Særlig om fredete gravminner

Gravminner fra middelalderen og samiske gravminner eldre enn 100 år er fredet i medhold av kulturminneloven § 4. Tiltak som flytting, forandring, tildekking eller andre tiltak som nevnt i kulturminneloven § 3, krever dispensasjon etter kulturminneloven § 8. Søknad sendes riksantikvaren. Riksantikvarens vedtak etter kulturminneloven § 8 kan påklages til miljøverndepartementet. Klagefristen er 6 uker.

4 Kirkens omgivelser

Kirkene er ofte plassert på sentrale og fremtredende steder i kulturlandskapet og bevisst formet som landemerker. I tettbygde miljøer er kirkene gjerne gitt en dominerende plassering på et torg eller i en akse i bystrukturen. Plasseringen, størrelsen, formen, material- og fargevirkningen fremhever monumentaliteten og understreker kirkens betydning som identitetssymbol i lokalsamfunnet. Den arkitektoniske virkningen i forhold til omgivelsene skal ivaretas på en estetisk god måte i planleggingen og forvaltningen uansett kirkens alder. Eksisterende verdifulle visuelle trekk og kulturminner skal inngå som premisser.

Mange av dagens kirker står på steder med lang tradisjon som bosettingssted, og som religiøst og sosialt samlingssted. De første kirkene ble ofte reist i tilknytning til storgårdene, som gjerne lå sentralt i bygda. I omgivelsene til kirke og kirkegård er det vanlig å finne mange forskjellige typer kulturminner fra ulike tidsperioder. De tidligste er allerede fra førkristen tid, som gravhauger, bosettingsspor, dyrkingsspor, hulveier, m.v. fra middelalderen finner en ofte rester etter gårdsanlegg, gårdshauger, markedsplasser, levninger etter tidligere kirker, m.v. ellers finnes gjerne en kirkebakke, en prestegård, tilkomstveier med et veikryss, en opptrekksplass for båter, bygninger for overnatting og samvær, handel og skatteinnkreving, og lagring av mat og utstyr i tilfelle krig eller uår. Sammen avspeiler disse kulturminnene en mer enn 1000-årig tradisjon og utvikling av tro og samfunn. Kirken og enkeltelementene i de nærmeste omgivelsene har ofte stor verdi hver for seg som kulturminner, og samlet som kulturmiljø. Flere slike miljøer inngår i særlig verdifulle kulturlandskap som skal forvaltes som områder av regional og nasjonal verdi.

På grunn av sin sentrale lokalisering har mange kirkesteder utviklet seg fra små bygdesentra til større tettsteder. En del kirker inngår i by- og tettstedsområder det knytter seg nasjonale og regionale kulturmiljøinteresser til. Disse interessene utgjør en viktig premiss for planlegging og forvaltning på disse stedene.

4.1 Kirkens omgivelser og forholdet til plan- og bygningsloven

Arealplanlegging etter plan og bygningsloven på ulike nivå vil ofte komme i berøring med kirken og dens omgivelser. Gjennom en god planprosess bør viktige spørsmål drøftes og eventuelle konflikter bringes frem og avklares. I denne prosessen vil fylkeskommunen/samisk kulturminneråd være kommunens viktigste samarbeidspartnere og veiledere på plan- og kulturminnesiden. Riksantikvaren skal trekkes inn som høringsinstans av fylkeskommunen der tiltaket er i konflikt med fredete kirker, klostre og andre kirkelige anlegg m.v.

Både fylkeskommunen/samisk kulturminneråd og bispedømmerådene for saker som berører deres saksområde, er høringsinstans i plansaker (kommuneplan, reguleringsplan og bebyggelsesplan). Disse kan varsle innsigelse, og senere eventuelt fremme innsigelse om det ikke lykkes å komme frem til en omforenet løsning i planprosessen, jf samarbeidsplikten som er nedfelt i plan- og bygningsloven kap. Ii og iii. I de tilfeller nasjonale verdier berøres og fylkeskommunen/samisk kulturminneråd ikke følger administrasjonens faglige innstilling om å fremme innsigelse, har riksantikvaren en selvstendig innsigelsesrett. For nærmere om bruk av innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven vises det til rundskriv fra miljøverndepartementet t-4/92, t-4/95 og T-5/95.

Fylkeskommunen/samisk kulturminneråds grunnlag for eventuelt å fremme innsigelse i plansaker, vil være konflikt med vesentlige regionale eller nasjonale kulturminneinteresser. Bispedømmerådets grunnlag for å fremme innsigelse vil være at en plan kommer i konflikt med ivaretakelse av kirkens interesser/ansvarsområde. Dette vil også ofte være sammenfallende med kulturminnefaglige interesser.

4.1.1 Kommuneplan/kommunedelplan - plan- og bygningsloven kap vi

Alle kommuner er pålagt å utarbeide en overordnet arealplan etter plan- og bygningsloven. Denne skal rulleres hvert fjerde år. Det er viktig at berørte myndigheter allerede i forbindelse med varsel om oppstart av planarbeid kommer med innspill til planarbeidet. Når planen legges ut til offentlig ettersyn/sendes ut på høring, er fylkeskommunen/samisk kulturminneråd alltid høringsinstans, bispedømmerådet i saker som berører deres saksområde. Eventuell innsigelse skal fremmes innen høringsfristen og må være fremmet før kommunestyrebehandlingen. Dersom det ikke fremmes innsigelse, innebærer dette at planen kan egengodkjennes i kommunen. Fredete kirkesteder, med eller uten kirkeruin, må tas med i kommuneplan/kommunedelplan som båndlagt område i medhold av særlov.

4.1.2 Reguleringsplan/bebyggelsesplan - plan- og bygningsloven kap vii

Den videre detaljplanleggingen innenfor de ulike arealkategoriene i arealplanen vil avhenge av hvilke plankrav som er satt i bestemmelsene til den overordnede arealplanen. Normalt vil det i den overordnete planen stilles plankrav (krav om regulerings- eller bebyggelsesplan) for områder avsatt som byggeområder og områder for råstoffutvinning. Videre plikter kommunen å utarbeide reguleringsplaner for alle større bygge- og anleggsarbeider. For områder som i kommuneplanens arealdel foreslås båndlagt for nærmere angitte formål i medhold av plan- og bygningsloven eller særlov, må båndlegging gjennomføres i løpet av fire år fra planen er vedtatt. Fristen kan forlenges med inntil to år etter søknad til kommunen.

For kirkens nærmeste omgivelser vil de mest relevante reguleringsformålene være spesialområde gravlund, offentlig område, trafikkområde, spesialområde bevaring. Bestemmelsene i plan- og bygningsloven gir også mulighet for å kombinere reguleringsformål. Allerede ved varsel om oppstart av planarbeid, d.v.s. tidligst mulig i planprosessen, bør berørte myndigheter komme med innspill, både til planområdets avgrensning, reguleringsformål og reguleringsbestemmelser. Ved offentlig høring av reguleringsplan er alltid fylkeskommunen/samisk kulturminneråd høringspart, og bispedømmerådet der planen berører kirkens interesser og ansvarsområde. For øvrig gjelder de samme regler som ved høring/offentlig ettersyn av kommuneplan.

4.1.3 Søknads- og meldepliktige tiltak etter plan- og bygningsloven

Alle bygge- og anleggstiltak etter plan- og bygningsloven §§ 81, 85, 86 a og b og 93 er enten melde- eller søknadspliktige (nærmere om dette se forskrift til plan- og bygningsloven om saksbehandling og kontroll, kap. I,). Eksempler på tiltak som omfattes av kravet er oppføring, påbygging, tilbygging m.v. enten det ligger innenfor et detaljregulert område eller i områder hvor det ikke er krav om detaljplan, f.eks. I landbruks- natur og friluftsområder (lnf). Slike saker behandles av kommunen. Kommunen plikter å samarbeide med berørte myndigheter når slike saker behandles. Vil tiltaket virke inn på viktige kulturminneverdier eller komme i berøring med kirkelige interesser, skal kommunen kontakte vedkommende myndighet for å avklare eventuelle konflikter. For lnf-områder uten plankrav er det særlig viktig at kommunen er oppmerksom på byggeforbudet i 60-meters sonen omkring kirken, jf kirkeloven § 21 femte ledd. Se også kap. 4.3 nedenfor.

Dersom det dreier seg om riving eller vesentlig endring av byggverk oppført før 1850, og der tiltaket er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven, plikter kommunen å sende søknaden til vedkommende kulturminnemyndighet senest 4 uker før søknaden avgjøres, jf kulturminneloven § 25 annet ledd.

4.1.4 Unntakene - tiltak som ikke er melde- eller søknadspliktige etter plan- og bygningsloven

Det er to hovedkategorier unntak fra søknads- og meldeplikten etter plan- og bygningsloven (nærmere om dette se forskrift til plan- og bygningsloven om saksbehandling og kontroll, kap ii). Av disse er det de mindre byggetiltakene jf forskriftens § 7 (bygninger mindre enn

15 m2, oppstillingsplass for landbruksredskap m.v.) som vil være av spesiell interesse sett i sammenheng med kirken og kirkens omgivelser. Disse tiltakene er unntatt fra kommunal behandling, forutsatt at de ikke er i strid med planbestemmelser eller planer etter pbl, bestemmelser i kirkeloven, kulturminneloven m.v. unntatt fra plan- og bygningslovens bestemmelser er også tiltak som behandles etter bestemmelser i konsesjonslov eller annen særlov, jf forskriftenes §§ 5 og 6. Det betyr at ved slike tiltak påhviler det tiltakshaver et ansvar for å påse at tiltaket ikke medfører konflikt med andre interesser. Tiltakshaver må altså selv vurdere forholdene og ta kontakt med eventuelle berørte parter for å avklare konfliktspørsmål. Det er her viktig at tiltakshaver er oppmerksom på byggeforbudet i 60-meters sonen rundt kirken i spredtbygd område. Det er viktig å være oppmerksom på at selv om mindre tiltak er unntatt fra meldeplikt etter plan- og bygningsloven kan i enkelt tilfelle meldeplikten og eventuelt undersøkelsesplikten etter kulturminneloven også gjelde, se ovenfor pkt. 2.2, 2.3 og 3.1, og kirkeloven § 21, jf pkt. 4.2.

4.1.5 Klageadgang til fylkesmannen

Etter plan- og bygningsloven er det innsigelsesadgang til kommuneplaner, reguleringsplaner og bebyggelsesplaner. Det er også adgang til å klage både på reguleringsplan, bebyggelsesplan og søknadspliktige/ meldepliktige byggetiltak. I plansaker bør innsigelsesinstituttet benyttes. Klage på planvedtak kan bl.a. Være aktuelt der en mener det er begått saksbehandlingsfeil. I klagesaker er fylkesmannen klageinstans.

4.2 Bygging i 60-meters sonen i spredtbygd område

Etter kirkeloven § 21 femte ledd, er det forbudt, uten tillatelse fra biskopen, å oppføre bebyggelse nærmere kirke enn 60 meter i spredtbygd område. Dette omfatter også kirkelige bygg og annen bygning på kirkens egen grunn. Enhver planlagt bygning faller innunder bestemmelsen, også bygg under 15 m2 som ikke er melde- eller søknadspliktig etter plan- og bygningsloven. Forbudet gjelder uansett kirkens alder. Biskopen skal forelegge saken for riksantikvaren hvis kirken er bygget i eller før 1850 eller er listeført. Saken kan klages inn for kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet av riksantikvaren, fellesrådet eller andre med rettslig klageinteresse.

Det er ikke avgjørende om kirken ligger i en landkommune eller bykommune. Med "spredtbygd område" menes område som ikke er bymessig (dvs ikke urbant område).

Etter kulturminneloven gjelder et spesielt vern for fredete kulturminner, enten det er bygning, ruin, middelalderkirkegård eller samisk kirkegård. Alle inngrep, inklusive bygging inne på fredet område eller i en sikringssone på fem meter fra fredet kulturminnes ytterkant, samt tiltak i nærområdet som kan skjemme kulturminnet, skal behandles av riksantikvaren etter kulturminneloven § 8, jf også pkt. 2.2, 2.3 og 3.1.

Godkjent arealdel til kommuneplan og kommunedelplan med arealbruksformålene 1, 3, 4, 5, og 6, som innebærer byggetiltak innenfor 60-meters sonen og hvor biskop/bispedømmeråd har sagt seg enig i arealbruken, gjelder som dispensasjon fra byggeforbudet.

Godkjent reguleringsplan/bebyggelsesplan som tillater tiltak i 60-meters sonen og hvor biskopen/bispedømmerådet har gitt sin tilslutning er å betrakte som en dispensasjon fra byggeforbudet i 60-meters sonen.

I områder i kommuneplanen avsatt til lnf-områder (jf plan- og bygningsloven § 20-4 første ledd nr. 2), gjelder byggeforbudet i 60-meters sonen uavkortet, dersom ikke annet er fastsatt i planbestemmelsene.

4.3 Bygging i bymessig strøk og utenfor 60-meters sonen i spredtbygd område

Kirkelig myndighet og kulturminnemyndigheten bør være særlig oppmerksom på at det ved all planlegging og bygging i kirkens nærmeste omgivelser tas tilbørlig hensyn til naboskapet til kirken. Det vises for øvrig til kulturminneloven § 1 tredje ledd der det slås fast at det skal legges vekt på kulturminnelovens formål når det etter annen lov treffes vedtak som påvirker kulturminneressursene. Det vises også til plan- og bygningslovens estetikkbestemmelser.

Fellesrådene bes innrapportere til biskopen og fylkeskommunen/ samisk kulturminneråd om planlagte tiltak etter plan- og bygningsloven utenfor 60-meters sonen og nærmere kirke enn 300 meter i spredtbygd område, slik at kirkelig myndighet og kulturminnemyndigheten sammen kan gi sitt innspill til kommunen i slike saker.

Ole H. Fisknes
Ekspedisjonssjef

Torkel Ramberg
Ekspedisjonssjef