Kommunale avløpstjenester...

Figur 3.51: Fylkesoversikt over variasjoner i årskostnad og dekningsgrad (relativ fordeling)552Figur vises ikke378

Det er i figuren angitt to søyler for hvert fylke. Den nederste søylen markerer gjennomsnittlige kostnader pr. abonnent i kommunen/fylket i en skala til 100 som angir kostnadene i fylket med høyeste gjennomsnittskostnader for kommunene (Oppland). Den øverste (stiplede) søylen markerer andelen av kostnadene som i gjennomsnitt ble dekket gjennom avgiftsinntekter mv. Når begge søylene er like for et fylke, betyr dette at avgiftene i snitt dekket kommunens kostnader. Det er i figuren nyttet veide gjennomsnitt både når det gjelder årskostnad pr. abonnent og dekningsgrad. Kostnad og dekningsgrad i store kommuner vil da ha større betydning for fylkesgjennomsnittet enn tilsvarende størrelser i de mindre kommunene. Veide gjennomsnitt gir det beste uttrykk for den kostnad og dekningsgrad abonnentene i fylket samlet står overfor.

Figuren viser at det er store variasjoner i kommunenes kostnader til avløpstjenester pr. abonnent. Kostnadene pr. abonnent i Finnmark tilsvarer om lag 30 prosent av tilsvarende kostnader i Oppland. De høyeste kostnadene finner vi i Mjøs- og Agderfylkene samt Østfold og Buskerud. Nord-norske kommuner har de laveste kostnadene målt pr. abonnent.

Ser en på andel av kostnader som finansieres gjennom avgifter, varierer denne fra 64 prosent i Telemark til 116 prosent i Hordaland. Mens kommunene i Oppland i gjennomsnitt hadde de høyeste kostnadene, er det samtidig kommunene i Oppland, sammen med Telemarkskommunene, som i gjennomsnitt subsidierer avløpstjenesten mest gjennom de frie inntektene. Høyeste gjennomsnittlige avgifter målt pr. abonnent finner en i Aust-Agder. Rapporten viser til dels betydelige forskjeller mellom kommuner når det gjelder kostnader og andel av kostnad dekket gjennom avgifter. Det er en realitet at kommuner står overfor ulike rensekrav. Ulik topografi og befolkningstetthet gir også kostnadsvariasjoner. Det er likevel et problem at der ikke eksisterer noen felles norm for hvordan kostnader bør beregnes. At relativt mange kommuner har en dekningsgrad på over 100 prosent, kan delvis forklares på denne måten. I tillegg kan kommuner, etter gjeldende regelverk, ha en dekningsgrad på over 100 prosent i 1-2 år mot en tilsvarende underdekning i den øvrige del av en 3-5-årsperiode

Kommunale avløpstjenester - utvikling i kostnader og dekningsgrad 1993-94

Kostnader knyttet til avløpstjenester utgjorde 3,1 milliarder kroner i 1993. Av dette utgjorde driftskostnadene 1,5 milliarder kroner og kapitalkostnadene 1,6 milliarder kroner. I 1994 var de totale kostnader uendret i forhold til 1993. Mens kapitalkostnadene gikk ned fra 1,6 til 1,4 milliarder kroner, vokste driftskostnadene med ca. 200 millioner kroner til 1,7 milliarder kroner.At det i beregningene er lagt inn en lavere kalkylerente ut fra nedgangen i det generelle rentenivået, drar kostnadsbildet ned. Betydelige investeringer på sektoren slår andre veien. En viss usikkerhet om beregningsmåten kan også gi avvik, jf. innledningen.

Utviklingen i kostnader varierer betydelig mellom fylker. Mens enkelte fylker har hatt en nedgang i kostnader på 20 prosent, viser tallene for andre fylker en økning på opp mot 25 prosent. Andelen av kostnadene dekket av avgifter for landet under ett har økt fra 80 prosent i 1993 til 88 prosent i 1994. Endring av dekningsgrad har i sin helhet sammenheng med endring i avgiftsnivå når en ser kommunene under ett. I Figur 3.52 er vist utvikling i dekningsgrad for fylkene fra 1993 til 1994.

Figur 3.52: Utvikling i dekningsgrad for kommunale avløpstjenester 1993-94 (veid gjennomsnitt).535Figur vises ikke367

Veileder i beregning av kostnader for kommunale betalingstjenester

Kommunal- og arbeidsdepartementet anga i St.prp. nr. 58 (1994-95) "Om kommuneøkonomien i 1996", at en tok sikte på å legge fram en veileder i hvordan selvkost for kommunale betalingstjenester kan beregnes. Veilederen ville i liten grad befatte seg med kostnader som er spesifikke for den enkelte tjeneste, men begrense seg til kostnader som er felles for flere tjenester (interntjenester) samt hvordan kapitalkostnader kan beregnes. Arbeidet med veilederen ble noe forsinket fra departementets side. Utkast til veileder ble sendt på begrenset høring senhøsten 1995.

Utkastet bygger på de prinsipper som ble omtalt i kommuneøkonomiproposisjon for 1996. Det siktes her til hvilke kommunale administrasjonskostnader og andre felleskostnader som bør medtas i beregning av kostnadsgrunnlaget, og på hvilken måte de bør beregnes. Videre gis det anbefalinger om metode for fordeling av anleggskostnader over flere år, samt anbefalinger om bruk av kalkylerente for å beregne normalavkastning av investert kapital. Det anbefales også en praktisering av selvkostprinsippet som muliggjør at avgiftsinntektene det enkelte år kan overstige kostnadene, mot at abonnentene blir kompensert for lånet. Tilsvarende vil kommunen kunne beregne seg en rentekompensasjon dersom det skjer en ikke-tiltenkt subsidiering av betalingstjenestene fra kommunens side. Generelt anbefales det i veilederen å legge til grunn regnskap og ikke budsjett for å beregne dekningsgrad.

En felles metode for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester vil kunne begrense variasjoner i beregnet kostnadsnivå, og dermed rammen for avgiftene, til reelle kostnadsvariasjoner. Kostnadene ved framstilling av betalingstjenestene varierer mellom kommuner, og avgifter som reflekterer selvkost vil innebære ulikt avgiftsnivå fra kommune til kommune.

For de ulike betalingstjenester er det gitt rom for et visst skjønn gjennom at kostnaden for tjenesten kan fordeles på forbrukerne gjennom faktisk eller stipulert forbruk. For den enkelte forbruker kan derfor forskjeller i avgiftsnivå ha sammenheng med ulike metoder for å beregne forbruk av tjenesten.

Når veiledende retningslinjer for beregning av selvkost er fastsatt av departementet ut fra erfaringene fra hørings runden, vil retningslinjene kunne nyttes av kommuner hvor regelverket for den enkelte betalingstjeneste selv ikke angir hvordan selvkost kan beregnes. Som en oppfølging av retningslinjene må det foretas eventuelle nødvendige justeringer av regelverket. På lengre sikt er det et mål at selvkost for kommunale betalingstjenester kan beregnes ut fra felles prinsipper fastlagt i retningslinjene.

linkdoc#doc32Previous Page320linkdoc#doc32TOC320linkdoc#doc32Next Page320

linkdoc099005-992461#doclinkdoc#doclinkvedlegglinkdoc099005-992444#doclinkdoc099005-990149#doc