2.8 Lønninger, priser...
Underside | | Finansdepartementet
2.8 Lønninger, priser og konkurranseevne
2.8.1 Lønninger og priser
Norsk økonomi er nå inne i den sterkeste oppgangskonjunkturen siden midten på 1980-tallet. Til tross for den sterke veksten, som tok til i andre halvår 1993, synes pris- og lønnsveksten fortsatt å være moderat. Fra 1994 til 1995 anslås lønnsveksten til om lag 3 pst., mens konsumprisene anslås å øke med om lag 2 1/2 pst. Med en innretning av politikken som lagt til grunn i denne meldingen, anslås konsumprisene å øke med om lag 2 pst. fra 1995 til 1996, mens det legges til grunn en lønnsvekst på 3 pst.
Fra 1993 til 1994 er den gjennomsnittlige årslønnsveksten for alle grupper beregnet til 2,7 pst., en nedgang på 0,2 prosentpoeng fra året før, jf. tabell 2.20. Årslønn for en lønnstakergruppe, slik den beregnes av Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, er definert som gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk. Godtgjørelse for overtid samt effekter av arbeidskonflikter og variasjoner i antall virkedager mv. er holdt utenfor.
Tabell 2.20 Beregnet årslønnsvekst og overheng fra 1994 for noen grupper. Prosentvis endring fra året før
| År | Alle [1]
grupper | Industri-
arbeidere | Funksjonærer
i N.H.O.- bedrifter | Vare-
handel | Bank [2] | Forsik-
ring | Stat | Kommunene [3] |
| 1981 | 11,6 | 10,1 | 12,8 | 10,7 | 13,2 | 13,0 | 11,5 | 12,4 |
| 1982 | 11,6 | 10,5 | 11,8 | 11,5 | 13,2 | 12,8 | 12,3 | 12,1 |
| 1983 | 8,5 | 8,3 | 9,1 | 8,5 | 8,6 | 9,6 | 7,6 | 9,0 |
| 1984 | 7,5 | 7,9 | 8,0 | 8,2 | 6,5 | 5,6 | 6,5 | 7,5 |
| 1985 | 7,6 | 7,4 | 8,5 | 7,9 | 8,1 | 6,7 | 7,0 | 7,3 |
| 1986 | 9,8 | 10,0 | 9,8 | 10,9 | 9,3 | 8,8 | 9,2 | 10,0 |
| 1987 | 8,0 | 8,1 | 8,0 | 8,5 | 5,8 | 5,4 | 7,3 | 7,5 |
| 1988 | 5,9 | 5,8 | 5,6 | 8,4 | 9,9 | 11,6 | 3,3 | 3,6 |
| 1989 | 4,3 | 5,0 | 3,6 | 4,5 | 4,0 | 3,1 | 4,8 | 4,7 |
| 1990 | 5,3 | 5,6 | 5,7 | 6,7 | 6,1 | 7,3 | 5,4 | 4,3 |
| 1991 | 5,3 | 4,8 | 5,8 | 5,6 | 5,9 | 4,4 | 4,9 | 5,5 |
| 1992 | 3,6 | 3,0 | 4,3 | 3,7 | 3,0 | 3,3 | 4,3 | 2,9 |
| 1993 | 2,9 | 2,4 | 3,7 | 3,2 | 3,6 | 3,4 | 2,6 | 2,5 |
| 1994 | 2,7 | 2,9 | 3,5 | 2,8 | 3,8 | 5,0 | 2,2 | 2,4 |
| 1980-94 | 146,7 | 142,2 | 161,9 | 164,2 | 163,5 | 160,9 | 135,6 | 141,6 |
| Gj.snittlig årlig
endring 1980-84 | 6,7 | 6,5 | 7,1 | 7,2 | 7,2 | 7,1 | 6,3 | 6,5 |
| Overheng fra 1994 | 1,0 | 1,1 | 1,4 | 1,0 | 1,2 | 1,3 | 0,9 | 0,9 |
[1] Veid gjennomsnitt med andel av total
sysselsetting som vekter. Gjennomsnittet omfatter også grupper som
ikke er med i tabellen.
[2] Forretnings- og sparebanker.
[3] Heltidsansatte inkl. helse- og sosialvesen, men ekskl.
skoleverket.
Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.
Veksten i årslønn bestemmes av overhenget fra året før, bidrag fra tillegg gjennom året forhandlet fram ved sentrale og bransjevise forhandlinger og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. Lønnsoverhenget viser hvor høyt lønnsnivået er ved utgangen av året i forhold til årsgjennomsnittet. Lønnsoverhenget uttrykker dermed hvor stor lønnsveksten blir fra ett år til det neste dersom lønnsnivået ikke øker gjennom året. Tabell 2.20 viser overhenget fra 1994 for noen grupper av lønnstakere. For alle gruppene under ett anslås overhenget til 1,0 pst. Til sammenlikning var overhenget fra 1993 på 1,2 pst.
Tariffmessig lønnsøkning er lønnsøkning fastsatt i tariffavtaler som følger av sentrale eller forbundsvise forhandlinger mellom arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner. Tariffmessig lønnsøkning kan være generelle tillegg, lavlønnstillegg, garantitillegg, tillegg på minstelønnssatser mv. som følger av sentrale eller forbundsvise forhandlinger. For enkelte grupper blir lønningene i hovedsak fastsatt gjennom de sentrale forhandlingene, mens andre grupper også kan oppnå lønnstillegg gjennom lokale forhandlinger. Noen grupper får lønnen fastsatt utelukkende gjennom lokale forhandlinger. Eksempelvis vil funksjonærer i NHO-bedriftene normalt få lønnen fastsatt gjennom avtaler ved den enkelte bedrift. For de gruppene som gjennom sentrale tarifforhandlinger har inngått avtale i år, bidrar tarifftilleggene isolert sett til å øke årslønnen med anslagsvis 1 1/4 pst.
Lønnsglidningen i en periode framkommer beregningsmessig som forskjellen mellom total lønnsøkning og den tariffmessige lønnsøkningen i perioden, og kan således påvirkes av flere forhold, herunder forhandlinger på den enkelte bedrift (lokale forhandlinger) og endret sammensetning av arbeidsstokken. For de fleste gruppene beregnes årslønn på basis av månedsfortjeneste registrert —n gang i året, vanligvis 1. september eller 1. oktober. For timefortjenesten for arbeidere i NHO-bedrifter utarbeider NHO kvartalsvis statistikk. Dette gir et bedre grunnlag for å beregne lønnsglidningen gjennom året for arbeidere i NHO-bedriftene enn for andre grupper. I perioden fra 1981 til 1987 var lønnsglidningen for arbeidere i NHO-bedrifter, målt som vekst over fire kvartaler, drøyt 4 pst. pr. år og i deler av perioden vesentlig høyere, jf. figur 2.36. Etter at inntektsreguleringsloven trådde i kraft i 1988, falt glidningen betydelig. Selv om glidningen tiltok noe like etter at lovreguleringen ble opphevet i april 1990, har glidningen på 1990-tallet vært klart lavere enn på 1980-tallet. For industriarbeidere har den gjennomsnittlige lønnsglidningen siden 2. kvartal 1993 vært stabil på om lag 1 3/4 pst. målt over 4 kvartaler.
Lønn og konkurranseevne
Figur 2.36 Timelønnsvekst for
arbeidere [1].
Prosentvis endring fra samme kvartal året før
Figur 2.37 Totale lønnskostnader pr. time for arbeidere i industrien. 1994[1]
Figur 2.38 Årslønn, nominell og deflatert med konsumprisindeksen (reallønn). Prosentvis endring fra året før
Figur 2.39 RLPE[1] og relativ produktivitet i industrien. Indeks 1970=100
[1] Relative lønnskostnader pr. produsert enhet.
Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, NHO, OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Gjennomsnittlig timelønn for industriarbeidere i NHO-bedrifter var 2,9 pst. høyere i 1. kvartal 1995 enn i tilsvarende kvartal året før. På grunnlag av den registrerte kvartalsvise lønnsutviklingen, resultatene i de sentrale forhandlingene og foreløpige indikasjoner på utfallene av lokale forhandlinger, anslås en årslønnsvekst fra 1994 til 1995 for industriarbeiderne i NHO-bedriftene på om lag 3 pst. Lønnsveksten for arbeidere innenfor bygge- og anleggsbransjen har variert betydelig mer enn lønnsveksten for industriarbeiderne. Innenfor byggevirksomhet er det nå tegn til tiltakende lønnsvekst. Tall fra kvartalsstatistikken viser en lønnsvekst fra 1. kvartal i fjor til 1. kvartal i år på 3,2 pst. for arbeiderne i denne bransjen. Innenfor anleggsbransjen er imidlertid lønnsveksten betydelig lavere.
Med unntak av kvartalsstatistikken for arbeidere fra NHO foreligger det ikke lønnsstatistikk for 1995, og for de fleste gruppene vil det ikke foreligge slik statistikk før mot slutten av året eller etter årsskiftet. Vurderingen av årslønnsveksten fra 1994 til 1995 må således i stor grad bygge på beregninger av overhenget fra 1994 og de opplysninger om tillegg i 1995 som følger av lønnsavtalene mellom de større organisasjonene i arbeidslivet.
Årets lønnsoppgjør resulterte i moderate tillegg for de fleste gruppene gjennom de sentrale forhandlingene. Det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til utfallet av de lokale forhandlingene.
Det foreligger nå oppgaver over innbetalt arbeidsgiveravgift basert på lønnsutbetalinger fram til og med juni 1995. Når en korrigerer for reduksjonen i satsen for arbeidsgiveravgift som ble gjennomført fra 1. januar i år og endringer som følger av endret selskapsform for tidligere Televerket, indikerer disse tallene at lønnssummen for privat sektor og kommunene i første halvår i år ligger 6 1/4 pst. høyere enn i samme periode i 1994. Med utgangspunkt i arbeidskraftundersøkelsene og anslag for sysselsettingsutviklingen for statsansatte kan en anslå at antall utførte årsverk i samme period økte med om lag 2 1/2 pst. for lønnstakere i privat og kommunal sektor. Sammen indikerer disse kildene at utbetalt lønn pr. timeverk i første halvår i år har økt med 3 3/4 pst. fra første halvår i fjor. Det knytter seg imidlertid betydelig usikkerhet til vurderingen av lønnsveksten på dette grunnlaget, noe som gjenspeiles i at innbetalingstallene varierer sterkt fra måned til måned.
I Revidert nasjonalbudsjett ble det beregningsteknisk lagt til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1994 til 1995 for alle grupper på 2 1/2 pst. NHOs kvartalsstatistikk, enkelte indikasjoner på lokale tillegg og utviklingen i innbetalt arbeidsgiveravgift, indikerer at den gjennomsnittlige lønnsveksten blir noe sterkere enn tidligere lagt til grunn. Etter en samlet vurdering har en i arbeidet med denne meldingen lagt til grunn at den gjennomsnittlige lønnsveksten fra 1994 til 1995 for alle grupper blir om lag 3 pst.
I vurderingen av utsiktene for lønnsutviklingen i 1995 og videre framover legger en avgjørende vekt på at det inntektspolitiske samarbeidet mellom arbeidslivets parter og myndighetene vil gi grunnlag for fortsatt moderat lønnsvekst. Det vises for øvrig til omtalen av inntektspolitikken i avsnitt 3.5. Det er lagt til grunn en årslønnsvekst fra 1995 til 1996 på om lag 3 pst.
I vurderingen av industriens kostnadsmessige konkurranseevne, jf. avsnitt 2.8.2, inngår anslag for timelønnsveksten i industrien. Timelønnsveksten var i gjennomsnitt 3,0 pst. fra 1993 til 1994 for alle arbeidstakere i industrien ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. I 1995 er det to arbeidsdager færre enn i 1994, noe som bidrar til at timelønnen øker mer enn årslønnen. Med utgangspunkt i anslaget for årslønnsveksten fra 1994 til 1995 for de ulike gruppene, anslås den gjennomsnittlige timelønnsveksten for arbeidstakerne i industrien til om lag 3 1/2 pst. i denne perioden. Fra 1. januar i år ble arbeidsgiveravgiften redusert. Dette bidrar isolert sett til å redusere timelønnskostnadene, og en anslår at lønnskostnadene pr. time i industrien øker med om lag 3 1/4 pst. fra 1994 til 1995. Det legges videre til grunn at arbeidstakerne i industrien, på linje med øvrige arbeidstakere, får en vekst i årslønnen på om lag 3 pst. fra 1995 til 1996, og at timelønningene vokser i samme takt. På denne bakgrunn anslås en gjennomsnittlig vekst i timelønnskostnadene i industrien fra 1995 til 1996 på om lag 3 pst.
Gjennom det meste av 1970- og 1980-tallet hadde norsk økonomi en høy konsumprisvekst. Fra mars 1989 til januar i år har derimot konsumprisveksten i Norge vært lavere enn hos våre handelspartnere, jf. figur 2.3 i avsnitt 2.1. I første halvår i år var konsumprisveksten i Norge, målt over 12 måneder, 0,2 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere.
Den gjennomsnittlige veksten i konsumprisene fra 1993 til 1994 var 1,4 pst. Prisstigningen var særlig lav i første halvår 1994. Fra desember i fjor til januar i år økte prisstigningstakten fra 1,9 til 2,6 pst., målt i forhold til samme måned året før. Grunnen til oppgangen ved årsskiftet var først og fremst økningen i satsen for merverdiavgift og økt avgift på bensin og autodiesel fra 1. januar. Gjennom første halvår i år var konsumprisveksten målt over 12 måneder stabil på 2,6-2,7 pst. I juli i år ble prisveksten redusert til 2,4 pst. noe som bl.a. henger sammen med at avgiftsøkningen pr. 1. juli i 1994 ikke lenger påvirket tolvmånedersveksten. I august ble prisveksten ytterligere redusert til 2,2 pst.
Hovedinntrykket hittil i år er en fortsatt stabil og lav underliggende prisvekst. Stortinget vedtok 14. juni i år nye rammer for jordbruksoppgjøret, som bl.a. innebærer reduserte avtalepriser svarende til en årlig omsetningsverdi på engrosnivå i størrelsesorden 520 mill. kroner. Hvordan dette slår ut i forbrukerprisene avhenger bl.a. av i hvilken grad markedssituasjonen gjør det mulig å realisere de avtalebestemte prisene. Det er ventet at det tar noe tid før reduksjonen i avtaleprisene slår ut i forbrukerprisene. Også i fjor bidro jordbruksoppgjøret til å redusere prisnivået. En legger til grunn at de samlede prisvirkningene av de nye rammene for jordbruket isolert sett i liten grad påvirker prisveksten i andre halvdel av 1995.
I Revidert nasjonalbudsjett la en til grunn en vekst i konsumprisene fra 1994 til 1995 på om lag 2 1/2 pst. Utviklingen i prisene hittil i år gir ikke grunnlag for vesentlige endringer i anslagene.
I vurderingene av prisutsiktene for 1996 legger en til grunn en stabil utvikling i faktorene bak prisveksten. En forutsatt lav lønnsvekst i 1996 sammen med økt produktivitet bidrar isolert sett til en lav konsumprisvekst fra 1995 til 1996. Videre antas importprisene å øke med om lag samme takt fra 1995 til 1996 som for året før, jf. omtalen i avsnitt 2.6. Endringene i valutakursene gjennom 1995 antas å gi forholdsvis små utslag i importprisene. Det foreslåtte subsidie- og avgiftsopplegget vil heller ikke gi vesentlige bidrag til prisveksten. Det er videre lagt til grunn at kommunenes gebyrinntekter øker om lag på linje med kostnadene i sektoren.
Ut fra en samlet vurdering av faktorene bak prisveksten legger en til grunn at den gjennomsnittlige konsumprisveksten fra 1995 til 1996 blir om lag 2 pst.
2.8.2 Industriens kostnadsmessige konkurranseevne
Det vises til boks 2.6 for omtale av sammenhengen mellom lønnskostnader, konkurranseevne og RLPE. Utviklingen i RLPE fra 1980 til 1994, jf. tabell 2.21, er noe korrigert i forhold til hva som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. Dette har delvis sammenheng med at nasjonalregnskapstallene for perioden 1988 til 1994 er revidert, jf. omtalen i boks 2.5. I tillegg er vektgrunnlaget endret ved sammenveiing av tall for våre handelspartnere og ved beregning av effektiv valutakurs.
| Boks 2.6 | Konkurranseevne |
Tabell 2.21 Lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien. Prosentvis endring fra året før
| Årlig gj.snitt | |||||
| 1981-88 | 1989-93 | 1994 | 1995[1] | 1996[1] | |
| Norges handelspartnere [2]: | |||||
| Lønnskostnader | 6,9 | 6,0 | 3,2 | 4 | 4 1/2 |
| Produktivitet | 3,2 | 3,0 | 5,2 | 4 | 2 3/4 |
| LPE, nasjonal valuta | 3,6 | 3,0 | ÷1,9 | 0 | 1 1/2 |
| Norsk industri: | |||||
| Lønnskostnader | 10,1 | 4,0 | 3,1 | 3 1/4 | 3 |
| Produktivitet | 2,8 | 1,4 | 1,7 | 2 | 2 3/4 |
| LPE | 7,2 | 2,6 | 1,4 | 1 1/4 | 1/4 |
| Relativ LPE (RLPE), nasjonal valuta | 3,5 | ÷0,4 | 3,4 | 1 1/4 | ÷1 1/4 |
| Valutakurs [2] [3] | 1,8 | 0,7 | 1,4 | ÷2 1/4 | 0 |
| RLPE, felles valuta [4] | 1,7 | ÷1,1 | 1,9 | 3 1/2 | ÷1 1/4 |
[1]Anslag.
[2]Tall for våre handelspartnere og industriens effektive
valutakurs er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt med
løpende konkurransevekter på grunnlag av indeksserier med 1985 som
basisår.
[3]Positive tall innebærer en effektiv svekkelse av den
norske krone.
[4]Positive tall innebærer en svekkelse av den
kostnadsmessige konkurranseevnen.
Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
De nye nasjonalregnskapstallene innebærer at bruttoproduktet i industrien, og dermed produktiviteten for perioden 1988-94, er nedjustert med om lag 3/4 prosentenhet i gjennomsnitt pr. år. Samtidig er veksten i lønnskostnadene i norsk industri nå i gjennomsnitt oppjustert med nesten 1/2 prosentenhet i samme periode.
Ved sammenveiing av tall for våre handelspartnere og effektiv valutakurs ble det tidligere tatt utgangspunkt i vekter utarbeidet av IMF som ble oppdatert løpende med endringer i de bilaterale handelsstrømmene. En har nå gått over til å bruke vekter som utarbeides årlig av OECD, og som i tillegg til de bilaterale handelsstrømmene også tar hensyn til tredjelandseffekter. Aggregeringsnivået er det samme som i beregningene av IMF-vektene. Overgangen til de nye vektene innebærer bare små endringer for utviklingen i RLPE. Isolert sett bidrar de nye vektene til at svekkelsen av konkurranseevnen i perioden 1980-88 er knapt 1 prosentenhet mindre enn tidligere antatt, mens bedringen fra 1988 til 1994 er om lag uendret.
Samlet innebærer de reviderte tallene at konkurranseevnen målt ved RLPE i perioden 1980-88 ble svekket med litt over 14 pst., mens den ble styrket med 5 pst. fra 1988 til 1993. Til sammenlikning ble det til Revidert nasjonalbudsjett lagt til grunn en svekkelse av konkurranseevnen på knapt 15 pst. i perioden 1980-88 og en forbedring på 12 pst. i perioden 1988 til 1993.
Mens reviderte tall viser at den kostnadsmessige konkurranseevnen målt ved RLPE svekket seg med knapt 2 pst. fra 1993 til 1994, ligger det an til en enda sterkere svekkelse i inneværende år. Svekkelsen av konkurranseevnen i fjor skyldes først og fremst at produktivitetsutviklingen i norsk industri var betydelig svakere enn hos våre handelspartnere. Produktiviten hos handelspartnerne anslås å ha økt med over 5 pst. - 3 1/2 prosentenheter sterkere enn i norsk industri - og klart mer enn i de forutgående årene. Den sterke veksten må ses i sammenheng med at den internasjonale konjunkturoppgangen har ført til en betydelig vekst i produktiviteten i industrien i mange land. Høy produktivitetsvekst i bl.a. Tyskland, som følge av sterk vekst i produksjonen kombinert med en viss nedgang i sysselsettingen, ga et vesentlig bidrag til den sterke veksten i fjor.
Også i inneværende år er det anslått en høyere produktivitetsvekst hos handelspartnerne enn det som antas å være et "normalt" langsiktig nivå. På bakgrunn av bl.a. utviklingen i produksjon og timeverk hittil i år anslås produktivitetsveksten i norsk industri å ta seg noe opp fra i fjor, men fortsatt slik at produktivitetsutviklingen blir om lag 2 prosentenheter svakere enn hos våre handelspartnere.
I tråd med utviklingen siden 1989 er det også i år lagt til grunn at lønnskostnadsveksten i norsk industri blir lavere enn hos våre handelspartnere. Det er lagt til grunn en lønnskostnadsvekst på om lag 3 1/4 pst., eller 3/4 prosentenheter lavere enn hos våre handelspartnere. En videreføring av de gjennomsnittlige valutakursene i uke 37 ut året, gir en appresiering av den effektive valutakursen på 2 1/4 pst. fra 1994 til 1995. Samlet innebærer anslagene en svekkelse av konkurranseeven målt ved RLPE fra 1994 til 1995 på vel 3 1/2 pst., mot anslått 2 pst. til Revidert nasjonalbudsjett. Det endrede anslaget har sammenheng med at lønnskostnadsveksten i norsk industri er oppjustert med 1/2 prosentenhet samtidig som produktivitetsveksten i industrien er nedjustert med 1 prosentenhet.
Det må understrekes at det erfaringsmessig er svært stor usikkerhet knyttet til produktivitetsutviklingen både i Norge og i utlandet, og at tallene ofte revideres betydelig i ettertid. Det er også knyttet betydelig usikkerhet til anslagene for lønnskostnadsveksten.
En videreføring av moderate lønnsoppgjør, vil kunne gi en bedring i den kostnadsmessige konkurranseevnen på 1 1/4 pst. til neste år. Anslagene er bl.a. basert på en lønnsvekst i økonomien på 3 pst., en produktivitetsvekst i norsk industri på linje med handelspartnerne, og en teknisk forutsetning om uendrede valutakurser.
I årene etter 1996 er det lagt til grunn at norsk industri vil styrke konkurranseevnen ytterligere, målt ved RLPE, når produktivitetsveksten hos våre handelspartnere faller tilbake til et mer "normalt" langsiktig nivå. Det er da lagt til grunn moderate lønnsoppgjør i tråd med solidaritetsalternativet og at valutakursene fra dagens nivå videreføres.
Internasjonale sammenlikninger av produktivitets- og lønnskostnadsnivå kan gi en pekepinn på landenes absolutte konkurranseevne. Pr. i dag finnes det imidlertid bare etablerte standarder for sammenlikninger av lønnskostnadsnivå for arbeidere i industrien. I fjor, for sjette år på rad, avtok forskjellen i lønnskostnadsnivå i industrien mellom Norge og våre handelspartnere. Lønnskostnadsnivået i Norge lå ifølge denne sammenlikningen om lag 7 pst. over gjennomsnittet av handelspartnerne, jf. figur 2.38, mot vel 25 pst. i 1988. Fordi Norge synes å ha en jevnere inntektsfordeling mellom arbeidere og funksjonærer enn de fleste andre OECD-land, blir forskjellene redusert hvis en inkluderer funksjonærer i sammenlikningen ovenfor.