Boks 2.5 Hovedrevisjon...

Boks 2.5 Hovedrevisjon av nasjonalregnskapet

Statistisk sentralbyrå (SSB) la i juli fram de første resultatene fra den såkalte hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet. Hovedrevisjonen, som er den første på over tyve år, vil innebære omfattende revisjoner av nasjonalregnskapstallene tilbake til i alle fall 1970. Hovedrevisjonen er et svært omfattende arbeid, og SSB har så langt bare publisert nasjonalregnskapstall etter det nye opplegget for årene 1988-94 samt første halvår i år, der det fortsatt manglet tall for en del størrelser. SSB vil framover arbeide videre med beregninger for årene bakover, samt de områdene der det ennå ikke foreligger nye tall, blant annet kapitalslit og beholdninger av realkapital.

Hensikten med hovedrevisjonen er å få tatt hensyn til nye statistikkilder og forbedrede beregningsmetoder, som er kommet til siden den forrige hovedrevisjonen. Dette har medført til dels store endringer i nivåene på nasjonalregnskapstallene, mens vekstratene fra år til år gjennomgående er relativt lite endret. Siden hovedrevisjonen omfatter en lengre periode, gir den en mulighet til å rette opp nivåfeil i nasjonalregnskapet, uten at det oppstår stadige brudd i dataseriene som vanskeliggjør sammenlikning av nasjonalregnskapstallene fra år til år. I tillegg innebærer hovedrevisjonen en rekke endringer i definisjoner og inndelinger, noe som har ført til at Norge er det første europeiske landet som tilfredsstiller de nye internasjonale retningslinjene for nasjonalregnskapet som er utarbeidet i regi av blant annet FN og EU.

De nye nasjonalregnskapstallene innebærer en betydelig oppjustering av anslaget for den samlede verdiskapingen i Norge, og BNP i 1990 anslås 62 mrd. kroner eller 9,3 pst. høyere enn tidligere. Dette skyldes dels reelle endringer i anslaget, men også mer beregningstekniske forhold. De nye anslagene innebærer en meget sterk oppjustering av bruttoproduktet i flere av de tjenesteytende næringene, delvis som følge av at en i større grad enn tidligere har fått tatt hensyn til aktivitet i "ideelle organisasjoner". I tillegg er den anslåtte tjenestestrømmen fra boligkapitalen i samfunnet oppjustert med om lag 20 mrd. kroner. Det siste er en rent konvensjonelt beregnet størrelse i nasjonalregnskapet, men endringen innebærer at de norske tallene nå er mer sammenliknbare med tilsvarende tall for andre land. Mens de tidligere tallene innebar at Norge hadde et svært lavt boligkonsum målt som andel av BNP, er vi med de nye anslagene på linje med land som Tyskland og Nederland, men fortsatt lavere enn Danmark. En konsekvens av de nye anslagene er at Norge vil komme noe bedre ut av de internasjonale sammenlikningene av privat forbruk pr. innbygger basert på kjøpekraftspariteter.

De nye nasjonalregnskapstallene innebærer ikke at Norge er blitt rikere enn tidligere, men at nasjonalregnskapstallene gir et mer utfyllende bilde av økonomien enn tidligere. Siden Norge er det første av de europeiske landene som har innarbeidet det nye nasjonalregnskapssystemet, er det også vanskelig å si om det er de nye eller de gamle tallene som er best egnet ved internasjonale sammenlikninger. En konsekvens av de oppjusterte BNP-tallene er imidlertid en reduksjon i budsjettunderskudd, statsgjeld og andre størrelser målt som andel av BNP.

Tabell 2.8 viser revisjonene av bruttoproduktet i de ulike næringene som følge av hovedrevisjonen. Også anslagene for de ulike etterspørselskomponentene i økonomien er til dels betydelig justert, med særlig sterke oppjusteringer av investeringene i fast realkapital i fastlandsøkonomien, spesielt de tjenesteytende næringene, og lagerinvesteringene (utenom oljeplattformer under arbeid). Som følge av hovedrevisjonen gir nasjonalregnskapstallene nå også en oppsplitting av offentlig forbruk i hhv. kollektivt konsum, som omfatter fellesformål som forsvar, rettsvesen, næringsformål mv., og individuelt konsum i offentlig forvaltning (helse, sosial, utdanning og kultur). Tilsvarende skiller en nå mellom " konsum i husholdninger og ideelle organisasjoner" (tidligere privat forbruk), som bare omfatter forbruk som husholdningene selv finansierer, og personlig forbruk, som i tillegg omfatter individuelt konsum i forvaltningen.