Boks 2.4 Omleggingen...
Underside | | Finansdepartementet
Boks 2.4 Omleggingen av den økonomiske politikken i våre nordiske naboland
Det har vært til dels betydelige omlegginger av den økonomiske politikken i våre naboland. Særlig gjelder dette Sverige og Finland hvor underskuddene i de offentlige budsjettene og statsgjelden økte dramatisk under det økonomiske tilbakeslaget i perioden 1991 til 1993. Men også i Danmark gjennomføres innstramminger i budsjettpolitikken.
Problemene i Sverige har først og fremst hatt sammenheng med de meget sterke konjunktursvingninger siden annen halvdel av 1980-tallet. Oppgangen på slutten av 1980-tallet var i stor grad forbruksdrevet og finansiert ved låneopptak og redusert sparing, samtidig som den internasjonale oppgangskonjunkturen ga sterk vekst i eksporten. Det kraftige tilbakeslaget som fulgte fra 1991 skyldtes et sammenfall av flere omstendigheter. Det var behov for konsolidering i husholdninger og bedrifter etter den sterke gjeldsveksten på slutten av 1980-tallet. Oppgangen i rentenivået i Europa forsterket nedgangen i privat konsum og investeringer. En kraftig økning i bolig- og eiendomspriser på slutten av 1980-tallet ble avløst av en dyp nedgang på begynnelsen av 1990-tallet. Konjunkturtilbakeslaget førte også til en dramatisk svekkelse av de offentlige budsjettene - i hovedsak som følge av at skatteinntektene gikk ned og utgiftene til dagpenger til arbeidsledige gikk opp da aktiviteten i økonomien ble lavere, men også som følge av ekspansiv finanspolitikk for å motvirke nedgangen. I 1993 var budsjettunderskuddet i offentlig forvaltning på hele 13,3 pst. av BNP. Budsjettpolitikken måtte da legges om i kontraktiv retning til tross for den dype nedgangskonjunkturen. Nedgangen i svensk økonomi har også sammenheng med mer langsiktige strukturelle problemer. Bl.a. har produktivitetsveksten i flere tiår vært svak.
Den nye regjeringen i Sverige videreførte budsjettilpasninger da den overtok høsten 1994. Det er vedtatt å styrke budsjettet med nær 100 mrd. svenske kroner (1994-kroner) med full virkning fra 1998, svarende til 6 pst. av BNP. I tillegg er det vedtatt tiltak på 20 mrd. svenske kroner for å finansiere EU-medlemskapet. To tredeler av tiltakene er planlagt gjennomført i 1995 og 1996. Tiltakene fordeler seg med 40 pst. på inntektsøkninger og 60 pst. utgiftsreduksjoner. På utgiftssiden omfatter dette reduksjoner i bl.a. arbeidsledighetstrygden, pensjoner, sykelønnsordningen og ulike overføringer til familier. Det er innført en karensdag i sykelønnsordningen, og kompensasjonsgraden i sykelønnsordningen og arbeidsledighetstrygden reduseres fra 90 til 75 pst. Budsjettunderskuddet ventes å komme ned i under 1 pst. av BNP i 1998. Den offentlige bruttogjelden ventes å nå en topp på 85 pst. av BNP de nærmeste årene før den begynner å falle.
Situasjonen i Finland er på flere måter lik den i Sverige. 1980-tallet ble avsluttet med en kraftig oppgangskonjunktur, som dels var forbruksdrevet og dels var drevet av sterk etterspørsel etter finske eksportprodukter. Nedgangen på begynnelsen av 1990-tallet skyldtes sterk nedgang i etterspørselen etter treforedlingsprodukter som utgjør en relativt stor andel av finsk eksport, samtidig som oppløsningen av det tidligere Sovjetunionen førte til bortfall av den finske østhandelen. I tillegg var det, på samme måte som i Sverige, et behov for en gjeldskonsolidering i husholdninger og bedrifter. Dette kom samtidig med et kraftig fall i bolig- og eiendomspriser og renteoppgangen i Europa. Samlet førte dette til et fall i BNP på 13 pst. fra 1990 til 1993, og arbeidsledigheten økte fra 3,5 pst. i 1990 til 18 pst. i 1994.
Finland har lykkes bedre enn Sverige med å rette opp statsfinansene. Den kraftige omleggingen i budsjettpolitikken fra de senere år vil bli videreført i 1996. Budsjettet ventes å vise overskudd fra 1997, og offentlig bruttogjeld stabiliseres på rundt 65 pst. av BNP de nærmeste årene før den begynner å falle mot slutten av tiåret. Budsjettinnstrammingene er konsentrert om utgiftssiden.
Etter å ha ført en ekspansiv finanspolitikk de senere årene for å redusere arbeidsledigheten som nådde 12,2 pst i 1993, er finanspolitikken i Danmark lagt om. Det er reell nullvekst i de samlede offentlige utgiftene i 1995 og et reelt fall i 1996. Formålene med innstrammingene er å medvirke til en balansert økonomisk utvikling og å konsolidere de offentlige finansene. En stor del av arbeidsledigheten på vel 10 pst. er strukturell.
Forverringen av de offentlige finansene i Sverige og Finland ledet til svekket tillit til den økonomiske politikken. Resultatet ble en sterk svekkelse av landenes valutakurser og en klar økning i de langsiktige rentene sammenliknet med andre land. I Finland er dette nå langt på vei reversert. Målt overfor gjennomsnittet av de europeiske valutaene er den finske marken tilbake på nivået fra før den begynte å flyte høsten 1992, og de langsiktige rentene ligger ikke mer enn 1 prosentpoeng over de tyske. I Sverige er fortsatt de langsiktige rentene om lag 4 prosentpoeng høyere enn de tyske, og den svenske kronen er fortsatt svak. Siden forsommeren har det imidlertid vært tegn til en økende tillit også til svensk økonomi - valutakursen har styrket seg noe og de langsiktige rentene har falt.