Kapittel 7 Norge og europeisk økonomisk...

Kapittel 7 Norge og europeisk økonomisk samarbeid

7.1 Innledning

Etter den annen verdenskrig har det funnet sted en sterk utbygging av det internasjonale økonomiske samarbeidet. Dels reflekterer dette et behov for å utvikle internasjonale regelverk for å skape et stabilt rammeverk for internasjonal handel. Det handelspolitiske samarbeidet har også muliggjort gjensidig nedbygging av handelsbarrierer. Det har gitt økt internasjonal arbeidsdeling og har dermed bidratt til en en mer effektiv utnyttelse av ressursene. Samtidig har økt gjensidig avhengighet skapt behov for å utvikle samarbeidsmekanismer for å koordinere den økonomiske politikken og dermed bidra til større stabilitet.

Den økonomiske integrasjonen og utdypingen av det internasjonale samarbeidet har gitt norsk næringsliv gevinster i form av økt markedsadgang og bedre konkurransevilkår internasjonalt. Samtidig har denne utviklingen medført bindinger på og påvirket effektiviteten av nasjonale virkemidler i den økonomiske politikken. F. eks. legger det internasjonale handelsregeleverket bindinger på de virkemidler som kan tas i bruk i næringspolitikken i de enkelte landene. Norge har en relativt stor utenrikshandel, men har som et lite land begrenset internasjonal forhandlingsstyrke. Det er derfor av stor betydning å få utviklet et multilateralt handelsregelverk som sikrer norsk næringsliv markedsadgang og konkurransevilkår på linje med det bedrifter fra andre land oppnår. Alternativet til multilaterale reguleringer er at handelsbetingelsene blir bestemt gjennom bilaterale avtaler eller unilaterale tiltak. Land med liten økonomisk styrke, dvs. små land og fattige land, har mest å tape på slike forhold.

Videreutvikling av det internasjonale regelverket har samtidig gitt nye styringsmuligheter ved at en kan samordne virkemiddelbruken for å løse grenseoverskridende problemer, f.eks. på miljøområdet, i de landene som omfattes av avtalene.

Norge har etter krigen deltatt i utviklingen av globale samarbeidsmekanismer på linje med de andre vest-europeiske landene. Verdens handelsorganisasjon (WTO) er nå etablert som den viktigste multilaterale samarbeidsorganisasjonen for nedbygging av handelsbarrierer i global sammenheng. Den europeiske union (EU) er viktigste institusjon for det økonomisk-politiske samarbeidet i Europa. Norge er knyttet opp mot deler av dette samarbeidet gjennom EØS-avtalen. Gjennom frihandelsavtalene mellom EFTA-landene og de sentral- og øst-europeiske landene deltar Norge og de andre EFTA-landene i nedbyggingen av handelshindre mellom Øst- og Vest-Europa.

For Norge er EØS-avtalen den viktigste rammen for det økonomiske samarbeidet i Europa. EØS-avtalen er den mest omfattende og forpliktende avtale Norge har inngått på det handelspolitiske og økonomiske området. EUs indre marked er Norges viktigste eksportmarked. EØS-avtalen sikrer at norske bedrifter langt på vei har konkurransevilkår på dette markedet som er likeverdige med de vilkår europeiske konkurrenter står overfor. For Norge har EFTA fått den viktige funksjonen som en av pilarene i EØS-samarbeidet med EU. Gjennom EFTA-landenes frihandelsavtaler med sentral- og øst-europeiske land sikres norske bedrifter adgang på lik linje med konkurrenter fra andre vest-europeiske land.

Den siste utvidelsen av EU har endret samarbeidsforholdene i Europa. EFTA-siden i EØS har fått langt mindre økonomisk betydning for EU etter at Finland, Sverige og Østerrike ble medlemmer av EU. Det vil kreve innsats å videreutvikle EØS-samarbeidet på en tilfredsstillende måte. Samtidig har EFTA-landene samlet nå mindre betydning som handelspartner for de sentral- og øst-europeiske landene. Denne utviklingen vil forsterkes når de sentral- og øst-europeiske landene ev. blir medlemmer av EU.

Tradisjonelt har det økonomiske samarbeidet i EU omfattet områder som markedsintegrering, felles landbruks- og handelspolitikk, penge- og valutapolitikk og regional utjevning. Det siste økonomiske tilbakeslaget i Europa har resultert i at sysselsettingspolitikken har kommet sterkere i fokus i EU-samarbeidet. Denne utviklingen er blitt forsterket av den vekt sysselsettingspolitikken tillegges i de nye medlemslandene. EFTA-landene er knyttet opp mot dette samarbeidet gjennom fellesmøter mellom finans- og økonomiministrene i EU og EFTA som kom i gang i 1993 på bakgrunn av et norsk initiativ.

Videreutviklingen av det økonomiske samarbeidet i EU vil påvirke norsk økonomi og norsk næringslivs relative konkurranseposisjon. En gjennomføring av Den økonomiske og monetære union vil endre rammebetingelsene for de europeiske finans- og valutamarkedene og vil dermed også kunne virke inn på norsk rente- og valutakursutvikling. En innføringen av en felles valuta vil kunne forsterke gevinstene av Det indre marked for de landene som deltar i valutaunionen. En ev. utvidelse av EU mot Sentral- og Øst-Europa vil kunne bidra til et lavere pris- og kostnadsnivå i EU ved at det vil kunne tvinge gjennom en omlegging av landbrukspolitikken og en reduksjon i prisene på landbruksvarer i EU i forhold til verdensmarkedet. Det er imidlertid stor usikkerhet om utformingen av landbrukspolitikken i et ytterligere utvidet EU.

I dette kapitlet gjøres det rede for hovedtrekk i utviklingen av det europeiske økonomiske samarbeidet og de sentrale utfordringer en står overfor i utdypingen og utvidelsen av dette samarbeidet. Videre beskrives Norges situasjon etter den siste utvidelsen av EU. Endelig drøftes de krav utvidelsen og utdypingen av samarbeidet i Europa stiller til nasjonal virkemiddelbruk i den økonomiske politikken.