6.4.6 Nærmere om konkurransen fra...

6.4.6 Nærmere om konkurransen fra utlandet

Omfanget av konkurranse i det norske finansmarkedet fra utlandet avgjøres i første rekke av adgangen til frie kapitalbevegelser og fri utveksling av finansielle tjenester. Norge har avviklet valutareguleringene og har endret regelverket for finansiell tjenesteyting i samsvar med internasjonal utvikling. Dette har bl.a. vært foretatt som ledd i tilpasningen til OECD- og EØS-forpliktelsene. Det er således få formelle restriksjoner som hindrer konkurranse fra utlandet. Den utenlandske konkurransen i utlånsmarkedet finner sted både i form av lån som ytes direkte fra en utenlandsk finansinstitusjon, og lån som ytes fra utenlandske institusjoner etablert i Norge.

Kredittgivning er ofte basert på nær kontakt med kundene. Utenlandske finansinstitusjoner kan derfor trolig fortsatt i bare begrenset grad gjøre seg gjeldende på personmarkedet og på markedet for små og mellomstore bedrifter uten å etablere datterbank eller filial i Norge. Det er først og fremst de store bedriftene som i praksis fullt ut kan nyttiggjøre seg av tjenester fra banker i utlandet. Utenlandske institusjoners nærvær i de norske finansmarkedene vil trolig fortsatt utvikle seg gradvis.

Gjennom EØS-avtalen har banker og andre kredittinstitusjoner etablert i et annet EØS-land rett til å tilby banktjenester i Norge uten å måtte etablere datterselskap her. Slik virksomhet kan enten skje i form av grenseoverskridende tjenesteyting eller gjennom filialetablering. Dette vil kunne bidra til sterkere konkurranse fra utenlandske banker. En filial vil, i motsetning til en datterbank, kunne bruke morbankens egenkapital som grunnlag for totale utlån, lån til enkeltkunder, valutahandel, etc. Filialformen gir dermed muligheter for å påta seg større enkeltengasjementer og å oppnå raskere vekst. Utenlandske banker vil gjennom denne etableringsformen kunne få lavere etablerings- og kapitalkostnader, slik at de kan konkurrere mer på linje med de største norske bankene.

Som ledd i tilpasningen til GATS- og OECD-reglene tar departementet sikte på å fremme forslag overfor Stortinget om at banker med hovedsete i land utenfor EØS skal gis adgang til å etablere filial i Norge. Dette vil ytterligere kunne bidra til å øke konkurransen i det norske markedet.

Rammevilkårene for finansinstitusjonene i andre land er en annen faktor som påvirker konkurranseforholdene i Norge og for norske finansinstitusjoner. Her vil ev. ytterligere harmonisering av regelverket innenfor EØS også framover medvirke til å redusere forskjeller i rammevilkårene, og vil kunne virke konkurransefremmende.

Figur 6.10 Publikums lån fra utlandet. Prosent av totale låneopptak

Kilde: Norges Bank.

Også forut for avviklingen av valutareguleringen hadde norske banker betydelig konkurranse fra utlandet om store bedriftskunder. Deler av næringslivet foretok gjennom hele 1980-tallet betydelige låneopptak i utlandet. Rederier og store eksportorienterte bedrifter innenfor industrien hadde en liberal adgang til å ta opp lån i utlandet. Det betydelige fallet i andelen av lån tatt opp i utlandet fram til 1990 er i første rekke en følge av den kraftige innenlandske kredittekspansjonen som fant sted i 1980-årene, samtidig som opplåning i olje og skipsfart ble redusert, jf. figur 6.10.

De utenlandskeide bankenes (datterbanker og filialer) virksomhet i Norge har i hovedsak rettet seg mot bedriftsmarkedet. Noen av bankene har framstått som totalleverandører av finanstjenester overfor dette markedet. Andre har framstått som nisjebanker ved at de har operert innenfor enkelte delmarkeder og har tilbudt visse typer finansielle tjenester. Typisk virksomhet har vært valuta- og verdipapirhandel og kredittgivning rettet mot særskilte næringer, f.eks. shipping og offshore.

Tabell 6.10 Utenlandske forretningsbankers brutto utlån til kunder og andel av forretningsbankenes samlede brutto utlån til publikum

Kilde: Norges Bank og Statistisk sentralbyrå.

Da det ble åpnet for etableringer av utenlandske datterbanker, anså en det som et viktig tiltak for å stimulere konkurransen på det norske bankmarkedet. Tabell 6.10 viser at utenlandske banker som er etablert i Norge (både datterbanker og filialer) har hatt en forholdsvis beskjeden markedsandel. Beregninger som Norges Bank har utført, viser at lån direkte fra utlandet til norske foretak utgjorde i underkant av 120 mrd. kroner ved utgangen av 1994, mens lån til samme sektor fra utenlandske institusjoner i Norge på samme tid bare utgjorde vel 5 mrd. kroner. Sammenliknet med utenlandske banker som gir lån til norske selskaper, men som ikke er etablert i Norge, har de som er etablert her således en svært beskjeden markedsandel. Det er imidlertid flere forhold som tilsier at virkningen på konkurransen er større enn det som den lave markedsandelen isolert sett kan tyde på. Bl.a. driver de utenlandske datterbankene en utstrakt formidling av lån for morbanken. Også for banker som er etablert med filaler vil det nok forekomme at bl.a. større lån blir gitt av hovedkontoret. Videre kan adgangen til å etablere utenlandske datterbanker i seg selv utgjøre et konkurransemessig korrektiv.

For å illustrere i hvilken grad norske finansinstitusjoner er utsatt for konkurranse fra utenlandske finansinstitusjoner på utlånssiden, er det særlig interessant å se på utviklingen i foretakssektorens lån fra utenlandske kilder, siden husholdningenes og kommunesektorens låneopptak utenlands er relativt beskjedne. Figur 6.11 viser utviklingen i foretakenes lån fra utlandet i pst. av sektorens samlede lån for perioden 1975 til 1994. Statistikken over foretakenes lån fra utlandet inneholder også lån mellom foretak, og en har derfor også inkludert lån mellom foretak fra innenlandske kilder. Lån fra utenlandske finansinstitusjoner etablert i Norge inngår i tallene for lån fra utlandet, men slike lån utgjør en svært liten andel av de samlede lån fra utlandet.

Figur 6.11 Foretakenes lån fra innenlandske og utenlandske kilder

Kilde: Norges Bank.

Det framgår av figuren at utenlandsandelen (lån fra utlandet i pst. av totale lån) i perioden 1975 til 1984 var om lag 45 pst., og at andelen ble omtrent halvert i perioden fra 1984 til 1987. Så godt som hele denne nedgangen skriver seg imidlertid fra næringssektorene utenriks sjøfart, oljeutvinning og annen direkte oljerelatert virksomhet. Nedgangen i utenlandsandelen faller dessuten sammen med den kraftige utlånsveksten i innenlandske finansinstitusjoner i 1984-87. I denne perioden hadde norske finansinstitusjoner en årlig nominell utlånsvekst på omkring 20 pst. Lån fra utenlandske kilder i perioden 1987-90 lå relativt konstant. På bakgrunn av den sterkt avtakende veksten i utlån fra norske finansinstitusjoner i denne perioden, bidro dette til at utenlandsandelen i bare begrenset grad gikk ned i perioden.

Det framgår videre fra figur 6.11 at utlandsandelen fra 1990 til 1993 steg betydelig, noe som i hovedsak må antas å ha sammenheng med den norske bankkrisen. I denne perioden gikk utlån fra norske finansinstitusjoner ned, samtidig som lån fra utlandet økte. Utviklingen kan også i noen grad ha sammenheng med normaliseringen av shipping-markedet, der norske banker gjennom K/S-ordningen hadde økt sin markedsandel gjennom 70- og 80-årene. At utenlandsandelen fra 1993 til 1994 gikk noe ned (fra 27,6 til 26,9 pst.) gjenspeiler trolig den normaliseringen som har skjedd for norske finansinstitusjoner etter bankkrisen.

Det kan være en svakhet med tallmaterialet som ligger til grunn for figuren at lån mellom foretakene inngår. Ved hjelp av valutastatistikken er det mulig å eliminere lån fra utenlandske foretak, men dette gir ikke noe vesentlig annet bilde enn det som framgår fra figur 6.11. Også andre statistikkilder, bl.a. tall fra BIS (Bank for International Settlements), viser at utenlandske finansinstitusjoner vant markedsandeler fra 1990 til 1993. Det er særlig norske forretningsbanker og kredittforetak som taper markedsandeler i denne perioden, noe som altså i første rekke må ses i lys av at det var disse gruppene som ble sterkest rammet av krisen i finansnæringen.

Som nevnt var det ved utgangen av 1994 15 utenlandske skadeforsikringsselskaper representert ved generalagentur. Disse hadde en beskjeden markedsandel (1,45 pst. av bruttopremien i 1993) når man ser på det totale skadeforsikringsmarkedet, men enkelte av dem har hatt en viss posisjon i enkeltbransjer. Denne markedsandel har vært nokså stabil de siste årene, f.eks. var den i 1990 1,30 pst.

På grunnlag av EUs såkalte tredjegenerasjonsdirektiver skulle i prinsippet EUs indre marked tre i kraft på forsikringsområdet fra 1. juli 1994. Gjennom tilleggsavtalen til EØS våren 1994 skal disse direktivene også gjøres gjeldende for de deltakende EFTA-land fra det samme tidspunkt. I en rekke land ble det mindre forsinkelser. Pr. 1. august 1995 var direktivene gjennomført i alle EØS-land med unntak for Spania, Hellas og Norge. Departementet arbeider med å ta disse direktivene inn i norsk regelverk, jf. omtale i avsnitt 6.5.2 nedenfor.

Det indre marked forutsetter bl.a. frihet for alle finansinstitusjoner til å etablere filialer hvor som helst innenfor EØS, og også til å tilby sine tjenester over landegrensene i andre medlemsland uten å være etablert der. Det er for tidlig å slå fast hvor stor betydning dette vil få i livsforsikringsmarkedet. Innenfor skadeforsikring regner en imidlertid med at de nye reglene kan føre til økt grenseoverskridende virksomhet og bedre etableringsmulighet for nye filialer. Begge deler vil bidra til å forsterke konkurransen i skadeforsikring.

Pr. 23. august 1995 hadde 57 utenlandske skadeforsikringsselskaper og 7 utenlandske livsforsikringsselskaper gitt melding om grenseoverskridende virksomhet i Norge. Det er imidlertid grunn til å tro at denne type virksomhet reelt sett vil være av begrenset omfang i en del år framover, med unntak for næringslivsbaserte skadeforsikringer. For skadeforsikringer i privatmarkedet vil manglende nærhet til de forsikrede og manglende kjennskap til lokale forhold trolig bidra til å begrense den reelle grenseoverskridende virksomhet.

Når det gjelder livsforsikring, vil en reell utenlandskonkurranse være påvirket både av kulturelle og tradisjonsmessige forhold og av avtalerettslige og skattemessige forhold.

Upåvirket av endringene i forsikringslovgivningen vil konkurransen i livsforsikring være begrenset, så lenge EØS-reglene gir grunnlag for å opprettholde bestemmelser om at skattefavoriserte forsikringer må være tegnet i livsforsikringsselskap som er etablert i Norge med fast forretningssted. EU-domstolens kjennelse i den såkalte Bachmann-saken ga grunnlag for å opprettholde bestemmelser om at fradragsberettigete forsikringer må være tegnet i livsforsikringsselskap som er etablert i medlemslandet med fast forretningssted. Dommen ga belgiske skattemyndigheter medhold i ikke å innvilge den tyske statsborger Bachmann fradrag ved skattelikning i Belgia for premie betalt til et tysk livsforsikringsselskap. Pensjonsforsikringer etter skatteloven står for øvrig for ca. 85 pst. av premievolumet i norsk livsforsikring. Det vises for øvrig til at skatte- og avgiftsspørsmål ikke er en del av EØS-avtalen.

Tredjegenerasjonsdirektivene åpner for at harmonisering av forsikringsavtaleretten ikke er noen forutsetning for å gjennomføre det indre forsikringsmarked. Medlemsstatene har derfor mulighet for å pålegge at deres forsikringsavtalelovgivning anvendes for forpliktelser på deres territorium. I Norge er dette regulert i lov av 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring. Kravet om at utenlandske selskaper må anvende forsikringsavtaleloven i Norge i samsvar med reglene i lov om lovvalg i forsikring antas i noen grad å begrense utenlandske forsikringsselskapers aktivitet i Norge.

Tilsvarende ordninger gjelder i andre europeiske land, og det er neppe realistisk å forvente noen reell harmonisering av europeisk avtalerett i nær framtid.

Norske forsikringsselskaper har over tid bygget opp distribusjonssystemer og kunnskap om norske forsikringstakere som gir betydelige konkurransefordeler. Det kreves betydelige investeringer i produktutvikling og systemer for å kunne betjene det norske marked. Utenlandske selskaper vil, med mindre det er tale om kjøp av etablert norsk selskap, måtte vurdere disse store investeringene opp mot det potensialet man anser det norske forsikringsmarkedet for å utgjøre.

Uavhengig av utviklingen i den faktiske konkurranse fra utenlandske selskaper, har tilpasningen til EØS-reglene bl.a. betydd at de muligheter til forhåndskontroll av produkter som lå i det tidligere norske regelverk faller bort. Forhåndskontroll i livsforsikring ble muliggjort av selskapenes plikt til å melde sine premietariffer og forsikringsvilkår senest to måneder før iverksettelsestidspunktet. Produktmeldinger skal nå inngis senest på iverksettelsestidspunktet. Dette vil kunne gi noe større innovasjon, og tilsvarende sterkere konkurranse mellom norske selskaper, med hensyn til produktutvikling.