6.4.4 Strukturelle trekk...

6.4.4 Strukturelle trekk ved forsikringsmarkedet og forsikringsnæringen

I det meste av etterkrigstiden har det norske forsikringsmarked vært preget av formell og reell kartellvirksomhet, med sammenfallende vilkår og priser for viktige forsikringsprodukter. Innenfor såvel livsforsikring som skadeforsikring har utviklingen i løpet av de siste 10-15 år gått i retning av økt konkurranse. Skadeforsikringsselskapenes Forening, hvor alle de store skadeforsikringsselskapene med unntak for Gjensidige, Norges Brannkasse og Samvirke var med og hvor man drev et omfattende pris- og vilkårssamarbeid, ble oppløst 1. januar 1983. De norske Livsforsikringsselskapers Forening, hvor samtlige livselskaper var med, ble oppløst i 1986. Også i sistnevnte forening drev man et utstrakt samarbeid, som bl.a. kom til uttrykk gjennom felles søknader til Forsikringsrådet om premietariffer og forsikringsvilkår etter den dagjeldende forsikringsvirksomhetslovs §73. I tillegg var alle selskaper bundet av den såkalte akkvisisjonsoverenskomsten, som sterkt bidro til at selskapene opptrådte tilnærmet ensartet også når det gjaldt salgs- og markedsføringsaktiviteten. Denne overenskomsten ble opphevet i 1986.

Forsikringsselskapene var på den annen side underlagt betydelige offentlige reguleringer når det gjaldt kapitalforvaltningen. Både sammensettingen av eiendelsiden og renten på de viktigste plasseringene var regulert av myndighetene i form av avtaler og senere ved bruk av penge- og kredittlovens bestemmelser.

Den økte konkurransen mellom selskapene skyldtes delvis at utviklingen innenfor kontor- og datateknologien hadde muliggjort separat produktutviklingsarbeid i hvert enkelt selskap. Delvis var utviklingen en følge av uttrykt misnøye i bedriftskundemarkedet, først og fremst representert ved Industriforbundets Servicekontor, med påstått kostnadsineffektivitet i forsikringsbransjen som følge av manglende konkurranse. Størst betydning hadde nok likevel Regjeringens beslutning i 1983 om å oppheve det gamle unntak for forsikring fra forbudet mot prissamarbeid, og Prisdirektoratets (senere Konkurransetilsynets) oppfølging av denne beslutning. Forsikringsbransjen har for øvrig dispensasjon fra Konkurransetilsynet til visse avgrensede former for samarbeid. Dette gjelder bl.a. helsebedømmelse i livsforsikring, poolordninger for enkelte store og spesielle risikoer, først og fremst naturskade, og kriminalitetsforebygging. Disse dispensasjoner er gitt under Konkurransetilsynets klare ansvarsområde. Det er - som eksempel - grunn til å tro at de negative konkurransemessige virkninger av Naturskadeordningen er svært begrenset i forhold til den store positive nasjonale betydning ordningen har.

Det var et hovedmål for den nye forsikringsvirksomhetsloven å legge forholdene til rette for økt konkurranse i forsikringsmarkedet. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 42 (1986-87), der målene for departementets arbeid var uttalt som: "... å ivareta forsikringstakernes interesser gjennom krav til sikring av midlene, bedre informasjon om kostnader og oppsparte midler og mer reell konkurranse".

Selskapene samarbeider for øvrig fortsatt innenfor Norges Forsikringsforbund og dets hovedutvalg for henholdsvis livsforsikring og skadeforsikring, men dagens samarbeid er begrenset til næringspolitisk virksomhet, statistikkproduksjon og andre felter uten konkurransebegrensende effekt. Dette faglige samarbeid griper ikke inn i selskapenes selvstendige og uavhengige vurdering av priser og produkter innen de rammer som lover og regler setter.

Ved utgangen av 1994 var det totalt 46 ordinære norske skadeforsikringsselskaper, 20 lokale sjøtrygdelag, 39 lokale brannkasser og 15 utenlandske selskaper representert ved generalagentur. Innen norsk skadeforsikring utgjorde brutto forfalt premie i 1994 27,4 mrd. kroner. Herav sto de tre største selskapene for 19,9 mrd. kroner, eller 72,8 pst.

En tilsvarende konsentrasjon finner man også innen livsforsikring. Totalt var det pr. 31. desember 1994 10 norske livsforsikringsselskaper. I tillegg var det 131 private pensjonskasser, 138 private pensjonsfond, 33 kommunale pensjonskasser og pensjonsfond, og 22 private understøttelsesfond. Ved utgangen av 1994 var samlet forvaltningskapital i livselskapene 219,5 mrd. kroner. Herav sto de tre største selskapene for 166,0 mrd. kroner eller 75,6 pst.

Tabell 6.6 viser utviklingen over de til enhver tid tre og fem største livselskapenes andel av samlet forvaltningskapital i livnæringen, mens tabell 6.7 viser de til enhver tid tre og fem største skadeforsikringsselskapenes andel av samlet premievolum. Andelene er i begge tabeller sammenliknet med tilsvarende andeler for utvalgte år i Sverige og Danmark.

Tabell 6.6 De største livselskapenes andel av den samlede forvaltningskapitalen i livsforsikringsselskapene

Kilde: Kredittilsynet.

Tabell 6.7 De største skadeselskapenes andel av total brutto forfalt premie i skadeforsikringsselskapene

Kilde: Kredittilsynet.

Det framgår fra tabell 6.6 at de tre største livselskapenes andel av forvaltningskapitalen i livsforsikring har økt fra 60,9 pst. i 1986 til 75,6 pst. i 1994. Tabell 6.6 viser videre at markedskonsentrasjonen har økt i Danmark, men gått noe ned i Sverige. De største norske livselskapene har en høyere markedsandel enn hva tilfellet er for de største selskapene i våre to naboland.

Tabell 6.7 viser at økningen i markedskonsentrasjonen i det norske skadeforsikringsmarkedet har vært mer moderat, idet de tre største selskapenes andel økte fra 67,8 pst. i 1986 til 72,8 pst. i 1994. Fra tabellen framgår det videre at markedskonsentrasjonen i skadeforsikring er betydelig høyere i Norge enn i Sverige og Danmark.

Med unntak for KLP er de store livsforsikringsselskapene resultat av fusjoner de senere år, noe som er reflektert i tabell 6.6. Hygea og Norsk Kollektiv Pensjonskasse fusjonerte til Vital i 1990, UNI og Storebrand til UNI Storebrand i 1991, og Gjensidige og Forenede Liv til Gjensidige i 1995. Av de fem mindre livselskapene er tre eiet av bank, direkte eller gjennom konserndannelse. Alfa inngår i Sparebanken NOR-gruppen og Norske Liv i Kreditkassen, mens David eies av et antall norske distriktssparebanker etter en tid å ha vært eiet av Irish Life. Vesta Liv inngår i Vestagruppen som heleies av det svenske forsikringsselskapet Skandia, mens Samvirke Liv inngår i Samvirkegruppen som eies med en tredel av svenske og danske kooperative forsikringsgrupper og for øvrig av Landsorganisasjonen i Norge og norske kooperative organisasjoner (NKL mfl.). For å komplettere bildet bør det her nevnes at Den norske Bank i juni 1995 fikk konsesjon til å etablere et livsforsikringsselskap.

Den periode som her betraktes, har vært kjennetegnet ved at rekke mindre og mellomstore skadeforsikringsselskaper har blitt innfusjonert i større enheter. Samtidig har det skjedd en del nyetableringer, som grovt sett kan inndeles i to kategorier. For det første er det opprettet en rekke såkalte captive-selskaper. Dette er selskaper som heleies av store industrikonsern, og som er etablert for det formål å avdekke konsernets egne risikoer på en antatt billigere måte enn ved å tegne forsikring i et ordinært selskap. Selskapene benytter seg i stor utstrekning av reassuranse. For det andre ble det opprettet enkelte spesialselskaper for privatmarkedet (Aktiv, Plus Skade, Vesta Dial), med enkel - og dermed billig - administrasjon.

Også på livsforsikringssiden har man i perioden sett såvel fusjoner som nyetableringer. Etableringen av David og Plus Liv (sistnevnte er for øvrig senere opphørt) er paralleller til Aktiv og Plus Skade, idet forretningsideen også her var enkle produkter, enkel distribusjon og lave kostnader. Parallellen til captiveselskapene er pensjonskassene. Flere, særlig større, bedrifter har sett opprettelsen av egen pensjonskasse som et interessant alternativ til kollektiv pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap. Gjennom forskrift av 19. februar 1993 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond, er lov om forsikringsvirksomhet i stor utstrekning gjort gjeldende også for pensjonskasser. Bl.a. er pensjonskassene i hovedsak underlagt de samme krav til kapitaldekning og kapitalforvaltning som forsikringsselskapene. Pensjonskasser har etterhvert framstått som en betydelig konkurrent til livselskapene i tjenestepensjonsmarkedet.

Et flertall av livselskapene inngår i dag i finansgrupperinger der mulighetene til å betjene kundene med ulike finansielle produkter spiller en viktig strategisk rolle. De livselskaper som ikke er eid av banker, inngår i forsikringskonserner som selv dels har opprettet eller overtatt banker eller andre finansvirksomheter, f.eks. verdipapirfond, eller dels vurdert å gjøre det.