6.3.2 Hovedpunkter i utredningen

Utvalget gir i kapittel 2 av rapporten en oversikt over spare- og investeringsutviklingen i Norge og resten av OECD-området siden midten av 1960-tallet. Av omtalen framgår det at det både i Norge og det øvrige OECD-området har skjedd en markert nedgang i sparingen og realinvesteringene målt som andeler av disponibel inntekt, med blant annet et fall i spareandelen i Norge fra vel 16 pst. i siste halvdel av 1960-tallet til i gjennomsnitt vel 9 pst. for årene 1991-94. Utvalget uttaler om dette:

"Hovedinntrykket (...) er at det, med unntak for perioden 1976-85, da utviklingen i Norge var preget av motkonjunkturpolitikk og framveksten av petroleumssektoren, har vært relativt små forskjeller mellom spare- og investeringsandelene i Norge og de øvrige OECD-landene, både om en ser på nivået på andelene og utviklingen i dem.
For perioden fra midten av 1970-tallet til midt på 1980-tallet er det imidlertid klare forskjeller mellom Norge og OECD-området. investeringsandelen i Norge lå gjennomgående relativt høyt sammenliknet med de øvrige OECD-landene gjennom hele perioden, med investeringstopper i 1976 og 1986. Dette har blant annet sammenheng med utbyggingen av oljevirksomheten, motkonjunkturpolitikken etter det første oljeprissjokket og den svært sterke kredittfinansierte oppgangen midt på 1980-tallet. Siden 1986 har imidlertid investeringsandelen vist en bratt nedgang i Norge , og andelen lå i 1993 klart lavere enn gjennomsnittet for OECD-området.
Også for nettosparingen er det betydelige forskjeller mellom Norge og de øvrige OECD-landene i perioden 1975-85. Motkonjunkturpolitikken etter det første oljeprissjokket bidro til svært lav sparing i Norge i første del av perioden. Mellom 1978 og 1985 økte deretter sparingen sterkt, blant annet som følge av sterk vekst i petroleumsproduksjonen og det andre oljeprissjokket."

Selv om Norge dermed ikke skiller seg vesentlig ut med hensyn til det samlede spare- og investeringsnivået, er det store forskjeller i sammensetningen av sparingen mellom Norge og de øvrige OECD-landene. Utvalget uttaler om dette:

"(...) både i Norge og resten av OECD-området forklarer lavere offentlig sparing den alt overveiende delen av fallet i spareandelen fra annen halvdel av 1960-tallet og fram til i dag. Norge skiller seg imidlertid fra de andre landene ved at den offentlige sparingen holdt seg godt oppe fram til slutten av 1980-tallet, da spareraten falt desto kraftigere. fortsatt skiller imidlertid Norge seg fra resten av oedc-området utenom Japan ved klart høyere offentlig sparing (...)
(...)
Til tross for de siste årenes økning, ligger den private sparingen i Norge lavt sammenliknet med andre land. For årene 1991-93 lå den private spareandelen i Norge omtrent på samme nivå som i USA, og noe høyere enn for resten av Norden. Sammenliknet med de øvrige europeiske landene var imidlertid andelen vel 3 prosentenheter lavere, og denne forskjellen øker til nær 6 prosentenheter hvis en ser hele perioden fra 1965 under ett.
Som det framgår av tabellen er det særlig den lave husholdningssparingen som forklarer det lave private sparenivået i Norge. Av de landene som omfattes av (...) er det bare Sverige som har hatt omtrent like lav husholdningssparing som Norge (...)"

Den gjennomgående høye sparingen i offentlig sektor må ifølge utvalget ses i sammenheng med statens petroleumsinntekter:

"I gjennomsnitt for årene 1976-89 utgjorde de statlige petroleumsinntektene i gjennomsnitt over 6 pst. av disponibel inntekt for Norge, som tilsvarte 75 pst. av nettosparingen i offentlig forvaltning i perioden, og siden 1990 har det offentliges nettosparing vært lavere enn de statlige petroleumsinntektene."

I siste del av kapittel 2 drøfter utvalget i hvilken grad det er en sammenheng mellom den samlede sparingen i et land og landets realinvesteringer. Dette vil avhenge av hvor mobil kapitalen er over landegrensene. Med lav kapitalmobilitet vil høy innenlandsk sparing bidra til reduserte krav til kapitalavkastningen og økte realinvesteringer innenlands. Med høy kapitalmobilitet vil derimot kravene til kapitalavkastning i hovedsak bli bestemt fra utlandet, slik at høy innenlandsk sparing i hovedsak slår ut i kapitaleksport til utlandet, og i liten grad i økte realinvesteringer innenlands. Utvalget uttaler om dette:

"Samlet synes det å være betydelig kapitalmobilitet for kortsiktige, risikofrie kapitalplasseringer (...). Land med høy sparing og stor privat kapitalutgang vil likevel trolig kunne holde et noe lavere rentenivå på slike plasseringer enn andre land. Hvor store utslag dette vil kunne gi har en imidlertid meget tynt empirisk grunnlag for å vurdere.
For langsiktige plasseringer og plasseringer med høyere risiko er den empiriske litteraturen enda mer begrenset. (...) Valutakursusikkerhet vil imidlertid trolig også her isolert sett bidra til et noe lavere rentenivå i land med stor sparing og privat kapitalutgang enn ellers. Flere forhold, blant annet nasjonale preferanser ved plassering av risikokapital og mindre kunnskap om utenlandske enn innenlandske plasseringsalternativer, kan bidra til at forskjellene i avkastning blir større for langsiktig risikokapital.
Selv om det empiriske grunnlaget er begrenset, er det derfor alt i alt rimelig å anta at omfanget av den nasjonale sparingen kan ha en merkbar virkning på de innenlandske realinvesteringene gjennom å påvirke de avkastningskravene investorer står overfor. Også fordelingen av samlet sparing mellom offentlig sektor og foretaks- og husholdningssektoren, og mellom husholdningene, vil imidlertid kunne ha stor betydning for tilgangen på risikokapital. Som omtalt i avsnitt (...) er det særlig på dette siste punktet at Norge skiller seg fra resten av OECD-området. For større foretak med internasjonal orientering vil imidlertid den innenlandske sparingen trolig ha mindre betydning for kapitaltilgang og investeringer."

I kapittel 3 av rapporten drøfter utvalget om sparingen i Norge er for lav, hvilke forhold som påvirker sparingen i privat sektor og om det er forhold som bidrar til en samfunnsøkonomisk uheldig fordeling av den private sparingen.

Utvalget tar i sin omtale av den offentlige sparingen utgangspunkt i at det for 1995 anslås et overskudd i offentlig forvaltning og at sparingen i offentlig sektor tradisjonelt har ligget relativt høyt i Norge sammenliknet med andre land. Utvalget uttaler imidlertid:

"Spørsmålet (om offentlig sparing er tilstrekkelig) må imidlertid vurderes også ut fra et mer langsiktig perspektiv, der petroleumsinntektenes bidrag til sparingen i tiden fremover og de forpliktelsene som hviler på staten til pensjonsutbetalinger fra folketrygden, blir av særlig betydning. (...)
I tiden fram mot århundreskiftet vil det finne sted en sterk økning i netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, som vil bli inntektsført over petroleumsfondet og inngå i offentlig sparing. Den sterke økningen skyldes for en stor del nedgang i statlige petroleumsinvesteringer under Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) og gir derfor ikke en tilsvarende økning i offentlig sparing. Etter århundreskiftet ventes netto kontantstrøm å avta, og målt i forhold til BNP, vil den i 2010 være lavere enn i inneværende år. Nedgangen fortsetter deretter ut gjennom århundret.
Folketrygdens pensjonsforpliktelser etter dagens regler ventes de nærmeste år å være svakt fallende, for deretter å stige markert etter århundreskiftet og med en ytterligere forsterket stigning fra rundt 2010.
(...)
Nå skal man ikke ta for gitt at Folketrygdens pensjonsforpliktelser vil bli innfridd nøyaktig ut fra dagens forutsetninger. Utvalget er imidlertid forutsatt å legge til grunn at "folketrygden skal utgjøre en bærebjelke" i det samlede pensjonssystemet. Selv uten denne forutsetning synes det klart at vi står overfor en moralsk og politisk forpliktelse overfor de som har basert seg på Folketrygdens ytelser, i tillegg til de rent demografiske realiteter. Overføringene til de pensjonsberettigede vil komme til å få avgjørende betydning for de offentlige finanser i første halvdel av neste århundre. I lys av disse er åpenbart både offentlig og samlet sparing for lav."

I sin omtale av sparingen i privat sektor uttaler utvalget:

"For privat sektor har man lite grunnlag for å overprøve de beslutninger som blir truffet innenfor sektoren selv under de rammebetingelser som gjelder for den. Derimot er det viktig at rammebetingelsene ikke skaper utilsiktede forvridninger mellom vilkårene for ulike former for sparing."

Basert på en drøfting av hvilke forhold som påvirker husholdingenes sparing, er det etter utvalgets vurdering særlig utformingen av Folketrygden og skattesystemet som myndighetene har kontroll over, og som samtidig kan forklare den lave husholdningssparingen i Norge. Utformingen av skattesystemet har dessuten stor betydning for hvordan sparingen fordeler seg på investeringer i boligkapital og finansielle fordringer. Utvalget uttaler:

"I en samlet vurdering av de forhold som påvirker husholdningenes sparing i Norge, legger utvalget til grunn at vårt godt utbygde trygdesystem svekker deres sparemotiv. Desto viktigere er det at den offentlige sparing opprettholdes.
Det er mer usikkert hvordan skattebestemmelsene påvirker husholdningenes samlede sparing (...). Derimot kan det ikke være tvil om at de trekker sterkt i retning av at sparing blir plassert i realformue fremfor finansformue."

Utvalget fremmer ingen forslag om endringer i Folketrygden, jf. utformingen av mandatet for utvalget på dette området.

Utvalget hevder at reglene for fradrag av gjeldsrenter trekker i retning av lavere sparing:

"for den øvrige husholdningssparingen er det sannsynliggjort at den skattemessige behandlingen av renteutgifter bidrar til at den er lavere enn den ellers ville vært. det er mange måter reglene kan strammes inn på, men de vil nødvendigvis bryte med en av to viktige forutsetninger i skattereformen nemlig, enten
at der skal være en felles skattesats for all "alminnelig inntekt" uavhengig av inntektskilde, eller
at renteinntekter og renteutgifter skal behandles symmetrisk."

Utvalget hevder også at dagens bolig- og formuesbeskatning er en viktig årsak til vridninger i sparingens sammensetning:

"De elementer i vårt skattesystem som skaper forvridninger mellom ulike former for formuesplasseringer, kan imidlertid neppe anses å tilhøre skattereformens hovedprinsipper. Det gjelder spesielt den lave taksering av boligeiendommer kombinert med en formuesskatt som sammenliknet med andre land er svært høy, særlig ved at den utlignes etter høyeste sats på langt mer beskjedne formuer. På mange boliger vil det ikke falle formuesskatt fordi skattetakst fratrukket gjeld ikke kommer opp til formuesskattens nedre grense. Derimot betales det i de fleste bykommuner og større omegnskommuner eiendomsskatt, som i internasjonal sammenligning imidlertid er svært lav."

Utvalget påpeker dessuten at beregnet inntekt av egen bolig er lav i forhold til inntekt fra annen formue.

Utvalget anbefaler at man reduserer forskjellsbehandlingen mellom ulike formuesformer ved en mer realistisk verdiansettelse for boliger, og at et økt proveny bør brukes til å redusere satsene i formuesskatten. Med dagens verdsettelsesregler varierer realavkastning etter skatt (inkl. formuesskatt) betydelig mellom ulike formuesformer, og ved nåværende rentenivå kan den bli negativ for husholdninger som holder seg til vanlig fordringssparing. Utvalget anbefaler videre at eventuelle endringer ses i sammenheng med utformingen av eiendomsskatten, og det påpeker spesielt at eiendommer er et mindre mobilt skattefundament enn andre formuesformer, noe som kan være viktig å ta hensyn til gitt frie internasjonale kapitalbevegelser.

Utredningens kapittel 4 drøfter tilgangen på egenkapital, kanaliseringen av sparing til egenkapital og egenkapitalmarkedets virkemåte. Utredningen drøfter spesielt de særskilte forhold som gjør seg gjeldende for små og nyetablerte foretak.

Utvalgets gjennomgang av sentral økonomisk teori på dette feltet konkluderer med at det er et nyttig utgangspunkt for analysen at enhver bedrift ønsker å finansiere seg på en slik måte at nåverdien av fremtidig inntjening maksimeres. Som et teoretisk utgangspunkt vil det i en økonomi med perfekt fungerende kapitalmarkeder og ingen skatt være slik at bedriftenes verdi og deres investeringsbeslutninger er uavhengig av hvordan de er finansiert. Selv om utvalget peker på at dagens skattesystem i det vesentlige er nøytralt i forhold til beslutninger om finansieringsstruktur, er det flere forhold knyttet til finansmarkedenes funksjonsmåte og ikke minst egenkapitalens rolle som sikkerhet for kreditorene, som gjør at dette teoretiske utgangspunktet modifiseres. Utvalget konkluderer derfor:

"Ut fra det som er sagt ovenfor, er det vanskelig å trekke noen entydig konklusjon om valget mellom egenkapital og fremmedkapital sett fra bedriftens synspunkt. Dette spørsmålet blir imidlertid av mindre betydning i den utstrekning egenkapital er en forutsetning for ekstern kapitaltilgang i form av fremmedkapital."

Utvalget går gjennom tilgjengelig statistikk for egenkapitalandeler i norske bedrifter og sammenlikner dette med tilsvarende tall for andre land. For de norske bedriftene baserer utvalget seg i hovedsak på tall fra Norges Bank som omfatter alle børsnoterte foretak, andre store foretak og alle foretak som har lån eller tilskudd fra SND. Utvalgets hovedkonklusjon er at det i perioden 1990 til 1994 har vært en klar økning i norske bedrifters egenkapitalandel. Dette gjelder både om en ser på hele utvalget av bedrifter, om en følger bare de bedriftene som er representert i statistikken i alle årene, eller om en bare ser på de børsnoterte foretakene. Om forklaringen på denne økningen sier utvalget:

"Veksten i egenkapitalandelen fra 1990 til 1994 antas å gjenspeile blant annet lav investeringsaktivitet kombinert med resultatforbedringer i den aktuelle perioden. Det synes ikke som om skattereformen har hatt avgjørende betydning på utviklingen i egenkapitalandelen."

Utvalgets sammenlikning av egenkapitalandeler i Norge og andre land baserer seg på OECDs statistikk. Disse tallene synes ifølge utvalget å indikere at norsk industri gjennomgående har hatt og har en forholdsvis lav egenkapitalandel sammenliknet med andre land. Forskjellene mellom landene gjenspeiler bl.a. ulik næringsstruktur. For eksempel vil næringer med høyt kompetanse- og teknologinivå ofte ha høyere egenkapitalandel enn næringer med en større andel av kapitalen i fysisk realkapital. Imidlertid vil ulikheter i regnskapsregler og skattesystem også kunne gi ulikheter i hva som betraktes som egenkapital. Likevel konkluderer utvalget med at det finnes særnorske forklaringer på at egenkapitalen faktisk er relativt lav i Norge:

"Høy kapitalintensitet, lav realrente etter skatt i tidligere år og begrenset tilgang på ekstern egenkapital gjør det likevel rimelig å anta at den lavere egenkapitalandelen i norsk industri gir uttrykk for en realitet."

Utvalget gjennomgår en del forskningsmateriale som belyser ulikheter mellom store, mellomstore og små selskaper med hensyn til egenkapitalandel. Tilgjengelige data indikerer at de små foretakene (med mindre enn 50 ansatte) gjennomgående har lavere egenkapitalandel enn store. I gjennomgangen av det norske aksjemarkedet peker utvalget på at det ikke har funnet holdepunkter for å si at aksjemarkedet i Norge fungerer dårligere enn det en burde kunne forvente. Det er imidlertid en del særlige kjennetegn ved markedet i Norge som skiller det fra aksjemarkedene i andre land.

Det norske markedet er forholdsvis lite i forhold til økonomiens størrelse, og domineres av skipsfarts- og industriselskaper.
Markedet i Norge viser forholdsvis store kursfluktuasjoner og er generelt svært konjunkturfølsomt.
Emisjonsaktiviteten synes å være relativt høy i Norge, og det er forholdsvis høy omsetningsaktivitet.
Sammensetningen av eiere på børsen i Norge har de siste ti årene endret seg ved at statens og utlendingers andel har økt og private norske investorers andel har gått ned. Utenlandsandelen i Norge er imidlertid ikke høyere enn f.eks. i Sverige.

Utvalget gjennomgår ulike offentlige tiltak som har vært satt iverk for å stimulere egenkapitaltilgangen til små-bedriftene og nystartede bedrifter. Dette gjelder venture-selskaper med offentlig støtte, Norsk Vekst AS og SND. Utvalget konkluderer med at det er for tidlig å si hvor gode disse ordningene har vært. For SNDs vedkommende viser utvalget til utredningen fra Statsbankutvalget.

Utvalget vier stor plass til en gjennomgang av forholdet mellom finansinstitusjonene og aksjemarkedet. I innledningen til avsnittet redegjøres det for det skille som er vanlig å trekke mellom land der bankene finansierer bedriftene både med egen-, og lånekapital og land der det er større avstand mellom finansinstitusjon og bedrift. Norge tilhører den siste kategorien. I Norge har en bestemmelser om maksimal andel av forvaltningskapitalen som kan plasseres i aksjer. For bankene er det i tillegg bestemmelser om deltakelse i bedriftenes besluttende organer. Utvalget viser til at verken banker, livsikringsselskaper, pensjonskasser eller skadeforsikringsselskaper har utnyttet rammene for aksjeplasseringer. Utvalget viser til livsforsikrings-selskapene forvalter om lag 220 mrd. kroner og at de ikke har utnyttet mer en halvparten av de 20 pst. som de maksimalt kan i aksjer. Utvalget analyserer hva som kan være grunnene til dette og uttaler bl.a. følgende:

"Kombinasjonen av garantert årlig avkastning og den årlige fordelingen av overskudd utover garantert avkastning fører til at løpende avkastning må proriteres framfor framtidig forventet avkastning. Dagens regelverk medfører dessuten at forpliktelsene må framskrives. Avkastning utover minsteavkastning skal nemlig betraktes som ekstra premieinnbetaling og minst forrentes som den garanterte renten.
Årlig fordeling av overskudd trekker i retning av at selskapene velger plassering i aktiva med kort rentebinding. Siden langsiktige plasseringer normalt gir høyere avkastning over tid, vil bestemmelsene om overskuddsdeling og garantert årlig minsteavkastning kunne komme i konflikt med forsikringstakers interesser av å oppnå best mulig langsiktig avkastning.
Forsikringstaker har ensidig flytterett for premiereserve, premiefond, tilleggsavsetninger og kursreserve knyttet til kontrakten. Dette har gjeldt fra og med 1988 for individuelle kontrakter og fra og med 1992 for kollektive kontrakter. I følge dagens regler kan kunden ta med seg verdien av kontoen ved siste årsskifte samt minst den garanterte avkastning fra årskiftet frem til flyttetidspunktet. Dersom avkastningen har vært negativ i dette tidsrommet, får kunden med seg en større andel av selskapets kapital enn det kundens oppsparte kapital skulle tilsi. Dette kan påføre de forsikringstakere som sitter igjen i selskapet et tap. Det har også vært en viss frykt for "spekulativ" flytting ved kursoppgang.
Selv om flytting i praksis har vært lite utbredt, innebærer den i prinsippet at risikoen for selskapet ved investeringer i aksjer øker. Mulighetene for flytting innebærer også en likviditetsbelastning selv om den med de frister som nå gjelder ikke kan sies å være spesielt stor. Flytterett er på den annen side en viktig faktor for å opprettholde en effektiv konkurranse mellom selskapene."

Utvalget erkjenner at ønsket om å ha en effektiv flytterett for forsikringskundene i noen grad kommer i konflikt med ønsket om å ha en høy aksjeandel i selskapets plasseringer. Utvalget peker i denne sammenheng på:

"en mulig løsning på konflikten ville være i større grad å overlate dette valget til forsikringstakeren selv og ha mindre bindende regler i lovgivning og forskrifter om overskuddsanvendelsen. en viss usikkerhet om pensjonens størrelse kan være til å leve med når "Folketrygden skal utgjøre en bærebjelke i det samlede pensjonssystemet", som det uttrykkes i utvalgets mandat."

Utvalget uttaler videre:

"den betydning det fra et samfunnsøkonomisk synspunkt kan ha at publikums fordringer i større grad kanaliseres til markedet for egenkapital, må dessuten tillegges selvstendig vekt."

Utvalget viser til at norske husholdninger i mindre grad enn i andre land eier aksjer direkte. Utvalget legger her vekt på at husholdningenes samlede finansielle fordringer er små i Norge og at en i den situasjonen må forvente en forholdsvis mindre andel av midlene plassert i lite likvide finansobjekter. Videre legger utvalget vekt på at aksjemarkedet i Norge, særlig etter bankkrisen, framstår som lite attraktivt for mindre investorer, og at mye tyder på at det er forholdsvis kostbart å selge og kjøpe mindre aksjeposter. Utvalget drøfter de incentiver som skattesystemet har for å kjøpe aksjer for husholdningene, og uttaler som konklusjon:

"En økonomisk begrunnelse for en skattemessig gunstig behandling av aksjeplasseringer kan være at risikoen knyttet til den verdi aksjekapitalen representerer, er mindre for samfunnet som forholder seg til den samlede aksjekapital i selskapene enn for den enkelte investor som bærer risikoen for et smalt segment av denne kapitalen. Dette kan tale for at en begrenset skattemessig særbehandling vil bidra til en samfunnsøkonomisk mer optimal allokering av kapitalen mellom de ulike fordringsobjekter enn man ellers ville fått.
AMS-ordningen og rabatten i formuesskatten øker avkastningen på å plassere i aksjer. Utvalget antar at den spesielle samfunnsøkonomiske interesse som kan ligge i en kanalisering av husholdningenes sparing til aksjeplasseringer med dette bør være ivaretatt."

Om aksjerabatten ved beregningen av formuesskatten uttaler utvalget følgende:

"Aksjer verdsettes likevel lavere enn andre former for finansformue. Børsnoterte aksjer verdsettes til 75 pst. av kursverdien pr. 1. januar i ligningsåret. Tilsvarende regler gjelder for andeler i aksjefond. Ikke-børsnoterte aksjer verdsettes til 30 pst. av aksjenes forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi pr. 1. januar året forut for ligningsåret. For tilsvarende utenlandske selskaper legges 30 pst. av antatt omsetningsverdi til grunn. Ved verdsettelsen av aksjer notert på SMB-listen legges 30 pst. av kursverdien pr. 1. januar i ligningsåret til grunn.
Den store rabatten på ikke-børsnoterte selskaper kan gjøre det lønnsomt å opprette et selskap som sitter med egne aksjer kun med sikte på å spare skatt. I prinsippet kan en helt unngå formuesskatt ved å plassere formue i selskapet og ta opp tilstrekkelig gjeld privat."

I utredningens kapittel 5 drøfter utvalget problemstillinger knyttet til nasjonalt eierskap, jf. at det i mandatet er vist til at det er ønskelig at det finnes et rimelig antall norskeide konsern med internasjonal virksomhet.

Utvalget starter drøftingen med å gjennomgå tall for norske direkte investeringer i utlandet og utenlandske direkte investeringer i Norge. Ved utgangen av 1993, som er siste år en har tall for, var om lag 102 mrd. kroner investert i Norge av utlendinger og om lag 96 mrd. kroner norske direkte investeringer i utlandet. Utvalget konstaterer at det er stor grad av samsvar mellom hvilke land som investerer i Norge og mottar investeringer fra Norge. Norske investeringer ute er imidlertid konsentrert om industri, mens utlendingers investeringer i Norge er konsentrert i oljevirksomhet og servicenæringer.

Utvalget vurderer virkningen eller betydningen av ulike typer eierskap. Det er vanlig å skille mellom kort- og langsiktige og passive/aktive eiere. Utvalgets drøfting av virkningene av ulike adferdsmønstre for eiere av bedrifter peker ikke mot at —n eierform alltid er å foretrekke, men at de ulike måtene å eie på utfyller hverandre. Utvalget framhever følgende faktorer som viktige når en vurderer virkninger av nasjonalt eller internasjonalt eierskap:

Investeringer fra utlandet vil kunne være med på å bære risiko som i en forstand er for stor for hjemlandets kapitalmarked. Videre vil de kunne være med på å overføre teknologi og kunnskap.
På den annen side kan et ønske om å samle kunnskapsbaserte aktiviteter i større selskap føre til at slike aktiviteter føres ut av små land som Norge. Dette kan redusere de indirekte effektene som kunnskapsbaserte aktiviteter har i økonomien. Dette gjelder både forskning og utvikling og ledelse.
Bedrifter i utenlandsk eie kan, ifølge utvalget, være underlagt andre krav til avkastning, men vil også ofte kunne gjøre seg nytte av et internasjonalt markedsføringsapparat som bedrer lønnsomheten.

Utvalget konkluderer denne drøftingen med:

"Selv om eiernes nasjonalitet er av betydning, er det i mange tilfeller viktigere for bedriften at den har kompetente eiere enn at de er norske. Det er flere eksempler på at utenlandske eiere ikke bare har bidratt til å utvikle norsk næringsliv, men ofte har vært helt avgjørende for nyskaping og industriell satsning. I mange tilfeller vil norske interesser mangle forutsetninger for å satse selv. I et lite land vil det som hovedregel være mest gavnlig å konsentrere virksomheten til enkelte områder. Både naturgitte forhold og næringspolitikken har gjort det særlig lønnsomt for norske bedrifter å satse i blant annet petroleumssektoren og kraftkrevende industri. Derfor mangler det ofte kompetanse på andre felter. Dersom en ønsker en dreining av næringslivet mot nye virksomheter, kan det være en forutsetning at man klarer å tiltrekke seg utenlandske interesser."

Oppsummert uttaler utvalget følgende:

"I sum antar utvalget at det fra et økonomisk synspunkt er av betydning at vi har en del større foretak med internasjonal virksomhet som likevel har sin faste forankring til Norge. Det er heller ingen grunn til ikke å legge vekt på at det styrker følelsen av nasjonal identitet å oppleve at norske varer og norske foretak hevder seg ute i verden på linje med internasjonale.
Skulle en komme til at det er behov for å offentlige tiltak for å beholde sentrale bedriftsfunksjoner i Norge, er det allikevel ikke lett å se hvordan slike tiltak skulle utformes. Generelle tiltak som gjør det vanskeligere for utlendinger å overta norske selskaper, forhindrer ikke bare de negative, men også de positive, utenlandske oppkjøp. Selektive tiltak er heller ikke lette å utforme fordi det i konkrete saker er vanskelig på forhånd å si hvorvidt et utenlandsk oppkjøp vil være uheldig eller ikke.
Selv om man ønsker å sikre nasjonalt eierskap, må en samtidig erkjenne at vi gjennom EØS har gått inn i et samarbeid med andre land der det er et kjernepunkt at myndighetene ikke skal beskytte eller favorisere norske foretak i forhold til foretak i de land vi samarbeider med, verken ved kjøp av varer og tjenester, kapitaloverføringer eller etableringer. Dette utelukker offentlig støtte til finansieringsformer som tar sikte på å opprettholde nasjonalt eierskap.
Det er tenkelig at en betydelig statlig eierandel i et foretak, for eksempel gjennom Folketrygdfondet, kan gjøre det mindre fristende for utlendinger å gå til fiendtlig oppkjøp av en norsk bedrift. Overgang til utenlandsk eierskap skjer imidlertid som regel i forståelse med de norske eiere, og da er det tvilsomt om staten, som direkte eller indirekte eier, vil ha interesse av eller muligheter for å forhindre en slik overgang.
Gjennom de senere år har norske direkte investeringer i utlandet vært av større omfang enn utlandets direkte investeringer i Norge. Mange av de norske investeringene har hatt form av oppkjøp av utenlandske bedrifter. Også mot denne bakgrunn ville det være påfallende om det fra norsk side skulle bli truffet særskilte tiltak mot oppkjøp som går den motsatte vei."