4.2 Hovedtrekk ved utviklingen...

4.2 Hovedtrekk ved utviklingen i arbeidsmarkedet

4.2.1 Utviklingen i arbeidsmarkedet siden 1970

Den langsiktige utviklingen i arbeidsmarkedet siden 1970 har særlig vært kjennetegnet ved:

Strukturelle endringer i sammensetningen av sysselsettingen, med en nedgang i sysselsettingen i industri og annen vareproduksjon og en økning i sysselsettingen i offentlig og privat tjenesteyting.
Nedgang i gjennomsnittlig arbeidstid, som følge av arbeidstidsforkortelsene i 1976 og 1987 og økt deltidssysselsetting i privat og offentlig tjenesteyting.
Økt yrkesdeltaking for kvinner, slik at arbeidstilbudet har økt betydelig mer enn veksten i befolkningen i yrkesaktiv alder.
En tendens til tiltakende utstøting av personer fra arbeidsstyrken, blant annet i form av en sterk økning i antall uføretrygdede.
Økt arbeidsledighet, særlig på siste del av 1980-tallet, og økt langtidsledighet.

Boks 4.1

Begreper i arbeidsmarkedsstatistikken

Sysselsettingen i Norge økte med gjennomsnittlig vel 1 1/2 pst. årlig i perioden fra 1970 fram til 1987, da den nådde en foreløpig topp. I 1994 var det om lag 2050000 personer i arbeid. Dette er 80000 personer lavere enn i 1987, men om lag 420000 personer over nivået i 1970. Som følge av hovedrevisjonen av nasjonalregnskapsstatistikken er ikke sysselsettingstallene fram til og med 1987 direkte sammenliknbare med reviderte tall fra og med 1988, jf. omtalen i boks 2.5. Revisjonene av nasjonalregnskapsstatistikken er imidlertid ikke særlig store for disse størrelsene. Sysselsettingsveksten har vært klart sterkere enn i de fleste andre OECD-landene i den siste 20-årsperioden sett under ett.

Bak totaltallene finner en betydelige endringer i fordelingen av sysselsettingen på næringer, jf. figur 4.1 og tabell 4.4 i avsnitt 4.2.2. Sysselsettingen i industrien og annen vareproduksjon har gått sterkt tilbake, mens stadig flere er blitt sysselsatt i offentlig og privat tjenesteyting. I 1994 var antall sysselsatte i næringsvirksomhet bare 50000 personer høyere enn i 1970, mens sysselsettingen i offentlig forvaltning i samme periode vokste med nær 370000 personer. Offentlig sektors andel av totalt antall sysselsatte personer har økt fra om lag 17 pst. i 1970 til 31 pst. i 1994. Andelen er nå vesentlig høyere enn gjennomsnittet i Europa, jf. figur 4.2. Sysselsettingsveksten i offentlig forvaltning har hovedsakelig kommet innen helsevesen og sosial omsorg i kommunesektoren, der personsysselsettingen ble firedoblet fra 1970 til 1994. Den sterke sysselsettingsveksten i offentlig sektor har falt sammen med økningen i sysselsettingen for kvinner, jf. figur 4.3.

Figur 4.1 Sysselsetting etter næring i Fastlands-Norge.

1000 personer

Figur 4.2 Sysselsatte i offentlig forvaltning i prosent av total sysselsetting

Figur 4.3 Sysselsatte menn og kvinner.

1000 personer

Figur 4.4 Sysselsatte i industrien i prosent av total sysselsetting [1]

[1] Utenom sysselsatte i forsvaret.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

Også innen privat tjenesteyting har det vært sterk vekst i sysselsettingen på 1970- og 1980-tallet. Fra 1970 til 1988 fikk vel 260000 flere personer arbeid i disse næringene og andelen av samlet sysselsetting har økt fra 34 pst. i 1970 til 40 pst. i 1994. Den relativt sterke veksten i tjenesteyting har sammenheng med at tjenester har en tendens til å stå for en økende andel av samlet etterspørsel etter hvert som inntektsnivået i samfunnet øker. I tillegg er muligheten for mekanisering mindre i denne sektoren.

Sysselsettingen i industrien og primærnæringene har samtidig blitt sterkt redusert. Industrisysselsettingen var i 1994 om lag 100000 personer under nivået i 1970. I de aller fleste av OECD-landene har industrisysselsettingen avtatt de siste 20-25 årene, men nedgangen har vært sterkere i Norge enn i de fleste andre land, jf. figur 4.4. Dette reflekterer den svake utviklingen i industriproduksjonen i Norge. Mens industriproduksjonen økte med nesten 40 pst. i gjennomsnitt for OECD Europa fra 1975 til 1990, holdt den seg tilnærmet uendret i Norge. Den svake utviklingen i norsk industri henger sammen med innfasingen av petroleumssektoren i norsk økonomi. Bruken av oljeinntektene førte til en ekspansjon av tjenesteytende sektorer, og særlig i offentlig forvaltning. En svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen med nesten 40 pst. fra 1970 til 1988 ga samtidig industrien reduserte vekstmuligheter.

I perioden 1970 til 1994 har det vært en klar nedgang i gjennomsnittlig arbeidstid, jf. figur 4.5. Siden 1970 har samlet reduksjon i årlig arbeidstid vært 350 timer pr. sysselsatt, tilsvarende 1 pst. pr. år. Normalarbeidsdagen er redusert som følge av omfattende arbeidstidsforkortelser i 1976 og 1987. I tillegg har omfanget av deltidsarbeid økt, særlig ved at kvinner i stor grad har gått inn i deltidsstillinger i offentlig og privat tjenesteyting. I 1994 utgjorde antall deltidsansatte 27 pst. av samlet sysselsetting, mot 21 pst. i 1972. Omfanget av deltidsarbeid er betydelig høyere i Norge og de øvrige nordiske landene enn i andre OECD-land. I tillegg til høy yrkesaktivitet blant kvinner og ungdom, kan dette skyldes at arbeidsgiveravgiften og trygdeavgiften i Norge ikke virker diskriminerende mot deltidsarbeid, slik som i en del andre land.

De siste årene har nedgangen i gjennomsnittlig arbeidstid stoppet opp, og noen av de underliggende faktorene som tidligere har trukket arbeidstiden ned, vil trolig i mindre grad bidra til dette i årene framover.

I perioden da gjennomsnittlig arbeidstid sank, var en viktig faktor at yrkesdeltakingen for kvinner økte, og at kvinner i stor grad tok deltidsstillinger. Nå er kvinners yrkesdeltaking mer på linje med menns, og en kan derfor ikke vente en like sterk økning framover som vi har hatt historisk. Videre kan en ikke utelukke at flere kvinner, etter hvert som muligheten foreligger, vil ønske å øke sine stillingsandeler. Tall fra AKU tyder på at andelen av sysselsatte som ønsker lengre arbeidstid har økt fra 1994 til 1995.

Demografiske forhold trekker også i retning av en viss oppgang i gjennomsnittlig arbeidstid framover. Befolkningsstrukturen vil endres ved at det er sterkest vekst for grupper som har en relativt høy gjennomsnittlig arbeidstid.

Et tredje forhold er at det i de nærmeste årene ikke ligger an til generelle reduksjoner i normalarbeidstiden, slik en hadde i 1976 og 1987. Dersom det gis lønnskompensasjon, vil reduksjoner i normalarbeidstiden innebære økte lønnskostnader. Arbeidstidsforkortelsene i 1976 og 1987 bidro til kostnadsproblemer i norsk næringsliv som, sammen med andre faktorer, etter noen år førte til sterk økning i arbeidsledigheten.

Arbeidsstyrken vokste i gjennomsnitt med 21 000 personer, tilsvarende 1,1 pst., pr år fra begynnelsen av 1970-tallet og fram til 1994, jf. figur 4.6 og tabell 4.3 i avsnitt 4.2.2. Befolkningen i yrkesaktiv alder har vokst relativt jevnt med gjennomsnittlig om lag 1/2 pst. pr. år gjennom hele perioden. Arbeidsstyrken har dermed økt vesentlig sterkere enn befolkningen i yrkesaktiv alder. Samlet økte yrkesfrekvensen i aldersgruppen 16-74 år fra vel 60 pst. på begynnelsen av 1970-tallet til 71 pst. i 1987, jf. figur 4.7. Internasjonale sammenlikninger av yrkesfrekvensene i aldersgruppen 15-64 år viser at Norge har hatt samme utvikling som de øvrige nordiske landene og USA, mens yrkesdeltakingen i resten av OECD-Europa har holdt seg om lag uendret i denne perioden, jf. tabell 4.1.

Figur 4.5 Gjennomsnittlig arbeidstid.

Indeks 1970 = 100 [1]

[1] Anslag for 1995-99.

Figur 4.6 Arbeidsstyrke og sysselsetting. 1000 personer

Figur 4.7 Yrkesfrekvenser for utvalgte aldersgrupper

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 4.1 Yrkesfrekvenser i alderen 15-64 år etter kjønn. Utvalgte land


	I alt		Menn		Kvinner

	1973	1994	1973	1994	1973	1994

Danmark	76	84	90	87 [1]	62	78 [1]
Finland	72	74	80	77	64	70
Frankrike	68	67	85	75 [1]	50	59 [1]
Italia	59	58	85	75 [1]	34	43 [1]
Nederland	58	70	86	81 [2]	29	56 [2]
Norge	69	77	87	82	51	71
Spania	63	59	93	74	33	44
Storbritannia	73	73	93	82	53	65
Sverige	76	76	88	78	63	75
Tyskland	69	70	90	79 [1]	50	61 [1]
USA	68	78	86	85	51	71

[1] 1993.
[2] 1992.

Kilde: OECD.

Den sterke økningen i yrkesdeltakingen skyldes primært at langt flere kvinner har kommet inn på arbeidsmarkedet. Yrkesdeltakingen har økt blant kvinner i alle aldersgrupper - på 1970-tallet i første rekke for kvinner i alderen 35-45 år, og på 1980-tallet også for yngre kvinner. Særlig har gifte og samboende kvinner med små barn økt sin yrkesdeltaking siden 1980. Samtidig har stadig flere kvinner blitt yrkesaktive på heltid de siste årene. Færre barn pr. kvinne og endringer i familiemønsteret har trolig bidratt til økt arbeidstilbud for gifte kvinner med barn. Utvidet omsorgspermisjon og flere barnehageplasser har virket i samme retning. Siden midten av 1970-årene er antall barnehageplasser tredoblet. Videre har utdanningsnivået generelt, og spesielt for kvinner, økt betydelig i den perioden vi ser på. Yrkesdeltakingen øker gjennomgående med utdanningsnivået.

Parallelt med denne utviklingen har yrkesfrekvensene for menn avtatt. Særlig har yrkesdeltakingen blant eldre menn blitt kraftig redusert. Forskjellen i yrkesdeltaking mellom menn og kvinner har følgelig blitt betydelig redusert i løpet av perioden under ett, jf. tabell 4.2.

Tabell 4.2 Yrkesfrekvenser etter kjønn og alder


	Menn		Kvinner
Alder
	1972	1994	1972	1994

16-19 ...	43	37	38	38
20-24 ...	75	73	51	63
25-29 ...	89	85	46	76
30-49 ...	94	93	53	81
50-59 ...	88	86	49	71
60-66 ...	74	54	35	40
67-74 ...	36	11	13	5

16-74 ...	79	75	44	63

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Økningen i den totale yrkesfrekvensen har også sammenheng med demografiske forhold, ved at andelen av befolkningen som er under 25 år (med lav yrkesdeltaking) gradvis har avtatt, mens andelen personer i alderen 25-66 år (med høy yrkesdeltaking) har økt.

Sammensetningen av befolkningen utenfor arbeidsstyrken har endret seg betydelig de siste 25 årene, jf. figur 4.8. Utviklingen i 1970- og 1980-årene har vært preget av sterk vekst i antall personer i yrkesaktiv alder som mottar ytelser fra ulike stønadsordninger. Antall uførepensjonister steg fra 160000 i 1980 til 239000 i 1991 ifølge tall fra Rikstrygdeverket, men har siden blitt noe redusert. Det økte antall uførepensjonister avspeiler en sterk økning i uføreratene (uføre som andel av befolkningen i ulike aldersgrupper), jf. figur 4.9. Antall alderspensjonister har også økt. I 1994 mottok over 620000 personer alderspensjon, dvs. en økning på nesten 290000 siden 1970. Denne økningen skyldes i noen grad nedsettelsen av pensjonsalderen fra 70 til 67 år i 1973, som medførte at antall alderspensjonister økte med knapt 100000 personer.

Figur 4.8 Befolkning utenfor arbeidsstyrken. Aldersgruppen 16-74 år.

1000 personer

Figur 4.9 Andel uførepensjonister. Pst. av aldersgruppen 16-66 år

Kilde: Rikstrygdeverket og Statistisk sentralbyrå.

Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger indikerer at det vil bli markerte endringer i befolkningens alderssammensetning framover, særlig etter århundreskiftet. Små fødselskull fra mellomkrigstiden og etter midten av 1970-tallet vil i stadig større grad overta i de eldste og yngste aldersgruppene i yrkesaktiv alder, mens antall personer i aldersgruppen 35-56 år, hvor yrkesdeltakingen er høy, vokser på 1990-tallet. Dersom yrkesfrekvensene i de ulike aldersgruppene forblir konstante, vil disse rene demografiske endringene innebære at arbeidsstyrken øker med i gjennomsnitt 10000 - 15000 personer i året fram til århundreskiftet. Befolkningens størrelse og alderssammensetning bestemmes av fruktbarhet, dødelighet og nettoinnvandring. Utviklingen i fruktbarhet og nettoinnvandring framover er særlig usikre. Statistisk sentralbyrå presenterer derfor normalt flere alternative befolkningsframskrivinger med ulike forutsetninger om disse størrelsene. Tallene som her er presentert, er basert på samme fruktbarhet som i 1992 og en nettoinnvandring på 8000 personer pr. år, mot 10000 i 1992 og om lag 6000 i gjennomsnitt på 1980-tallet.

Det er i tillegg flere forhold som gir usikkerhet om utviklingen i arbeidsstyrken i årene framover. For det første er arbeidstilbudet sterkt avhengig av konjunktursituasjonen i økonomien, jf. drøftingen i avsnitt 4.2.2. For det andre er det stor usikkerhet om de strukturelle faktorer som påvirker utviklingen i yrkesfrekvensene.

En rekke underliggende forhold trekker i retning av at en neppe kan vente en tilsvarende økning i yrkesfrekvensene som det en har sett de foregående 25 år. En viktig faktor er, som nevnt ovenfor, at yrkesdeltakingen for kvinner nå er mer på linje med hva den er for menn. En kan derfor ikke regne med en like sterk oppgang framover som vi har hatt historisk, selv om yrkesfrekvensene for kvinner fortsatt ligger under nivåene i Danmark og Sverige. Samtidig er det en tendens til at eldre arbeidstakere utstøtes fra arbeidsstyrken, og dette er særlig tydelig for eldre menn. Innføring av adgang til avtalefestet pensjon (AFP) for arbeidstakere i alderen 64-67 år bl.a. i LO-NHO-området vil kunne bidra til en nedgang i yrkesdeltakingen for denne aldersgruppen. Presiseringer i regelverket for uføretrygd kan på den annen side bidra til økt yrkesdeltaking for eldre arbeidstakere. Videre tiltak for å heve den effektive pensjoneringsalderen er omtalt i Regjeringens Velferdsmelding.

På begynnelsen av 1980-tallet økte arbeidsledigheten etter å ha ligget på 1-2 pst. av arbeidsstyrken gjennom 1970-årene. Den sterke etterspørselsveksten midt på 1980-tallet ga et svært stramt arbeidsmarked, men deretter kom en betydelig økning i ledigheten i perioden 1987-1989. Mens AKU-ledigheten utgjorde vel 2 pst. av arbeidsstyrken i 1987, var den kommet opp i knappe 5 pst. i 1989. Økningen i ledigheten fortsatte fram til andre halvår i 1993, men har siden falt en del som følge av den sterke økningen i sysselsettingen gjennom 1993 og 1994. I 1994 var AKU-ledigheten i gjennomsnitt 5,4 pst.

Antall langtidsledige, som omfatter alle som har vært helt arbeidsledige i mer enn 26 uker, holdt seg stabilt i underkant av 10 pst. av samlet ledighet gjennom 1970-tallet. Etter 1983 stabiliserte dette tallet seg på et noe høyere nivå. I perioden 1987-1989 økte langtidsledigheten betydelig og utgjorde i 1990 35 pst. av samlet ledighet. Ifølge AKU har langtidsledigheten utover på 1990-tallet økt til knapt 40 pst. av alle ledige i 1994.

Ledighetsprosenten blant ungdom har i hele perioden siden 1970 vært høyere enn for befolkningen for øvrig. Særlig siden 1987 har ledigheten for ungdom i alderen 20-24 år økt, og i 1994 utgjorde den 11 pst. av arbeidsstyrken for denne aldersgruppen, eller en femtedel av samlet ledighet. Den høye ledighetsprosenten må ses i sammenheng med at en stor del av denne aldersgruppen er under utdanning, mens ledighetsprosenten viser forholdet mellom antall ledige og antall personer i arbeidsstyrken. Dersom vi ser antall ledige i forhold til summen av de som enten var i arbeidsstyrken eller under utdanning, var ledighetsprosenten for denne gruppen 7 pst. i 1994.

4.2.2 Utsiktene på arbeidsmarkedet - sysselsettingsbudsjettet

Den sterke oppgangen i økonomien har ført til en betydelig bedring i arbeidsmarkedet. Fallet i sysselsettingen stanset opp sommeren 1993, og ifølge AKU økte sysselsettingen med hele 31000 personer fra 1993 til 1994. Veksten i arbeidsstyrken og sysselsettingen har fortsatt i inneværende år og har vært sterkere enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. Utviklingen i arbeidsledigheten ser likevel ut til å bli om lag som tidligere anslått. AKU-tall viser at fra første halvår i 1994 til første halvår i år har sysselsettingen økt med vel 46000 personer. Den sesongjusterte AKU-ledigheten de første syv månedene i år var i gjennomsnitt 5,2 pst. av arbeidsstyrken, mot 5,4 pst. i fjor. Den registrerte ledigheten i de første åtte månedene i år har i gjennomsnitt vært 8000 personer lavere enn i samme periode i 1994.

Industrisysselsettingen økte med hele 10000 personer fra 1993 til 1994 og forventes å øke noe også i inneværende år, jf. tabell 4.4. Dette representerer et brudd med den negative utviklingen omtalt i avsnitt 4.2.1. I takt med den økte byggeaktiviteten øker også sysselsettingen i bygge- og anleggssektoren. Sysselsettingen i offentlig forvaltning fortsatte å øke i fjor, men mindre enn i de tre foregående årene.

Figur 4.10 Registrert helt ledige. Sesongjustert

Kilde: Arbeidsdirektoratet og Finansdepartementet.

Konjunkturoppgangen og den sterke veksten i sysselsettingen har også ført til en sterk tilstrømming til arbeidsmarkedet. Økningen i arbeidstilbudet det siste året har vært klart høyere enn demografiske forhold isolert sett skulle tilsi, slik at yrkesfrekvensene har begynt å øke igjen etter et fall i perioden fra 1987 til 1993. Isolert sett bidrar veksten i arbeidsstyrken til å dempe reduksjonen i ledigheten. Samtidig er det positivt at flere personer melder seg som aktive arbeidssøkere, ikke minst ut fra behovet for en økt arbeidsstyrke for å møte framtidige utfordringer.

Veksten i arbeidsstyrken har vært klart sterkere for kvinner enn for menn det siste året. Blant annet har det vært en økning i deltidssysselsettingen for kvinner i alderen 40 - 54 år som tidligere ikke var med i arbeidsstyrken. Ifølge AKU var det en nedgang i arbeidsledigheten for menn fra 2. kvartal 1994 til 2. kvartal 1995 på vel 1 prosentpoeng, mens ledigheten for kvinner var uendret. Arbeidsledigheten er imidlertid fortsatt høyere for menn, med 5,4 pst. mot 5,0 pst. for kvinner.

Den ulike utviklingen for kvinner og menn kan i noen grad henge sammen med utviklingen i enkeltnæringer. Sysselsettingsøkningen for menn i 1994 og 1995 har i stor grad kommet i konjunkturfølsomme næringer hvor den reduserte etterpørselen på slutten av 1980-tallet bidro sterkt til økningen i ledigheten. Sysselsettingsøkningen for kvinner har i større grad kommet i offentlig tjenesteyting. Innen offentlig tjenesteyting økte sysselsettingen i perioden fra 1987 til 1993 særlig sterkt, mens veksten i denne sektoren har vært noe mer avdempet de to siste årene.

Både nedgangen i antall dagpengemottakere og ledige med varighet under 4 uker kan tyde på at nedgangen i arbeidsledigheten i fjor i noen grad skyldtes at det var færre som mistet arbeidet.

Tabell 4.3 og 4.4 oppsummerer anslagene for arbeidsmarkedet i 1995 og 1996. Tabell 4.3 viser anslagene for tilgang og bruk av arbeidskraft. Tabell 4.4 viser anslag for sysselsettingsutviklingen fordelt på næringer.

Sysselsettingen anslås nå å øke med nær 2 pst., eller om lag 40000 personer fra 1994 til 1995. Veksten i arbeidsstyrken er anslått til om lag 1 1/2 pst., slik at ledigheten som andel av arbeidsstyrken i gjennomsnitt kan bli om lag 5 pst. i år, dvs. som anslått til Revidert nasjonalbudsjett.

For 1996 anslås en vekst i sysselsettingen på om lag 30000 personer. Arbeidsstyrken anslås å vokse med om lag 25000 personer, noe som gir en reduksjon i arbeidsledigheten til 4 3/4 pst. målt som andel av arbeidsstyrken.

For perioden 1997-99 regnes det nå med en gjennomsnittlig vekst i sysselsettingen på 1 pst. pr år, eller om lag 20000 personer. Dette er om lag som anslått i Langtidsprogrammet.

Tabell 4.3 Utviklingen på arbeidsmarkedet


	Nivå						Pst.vis endring

	1972	1980	1985	1990	1994	1995 [1]	1996 [1]

Etterspørsel etter arbeidskraft:
Utførte timeverk [2]. Mill. timer	2 829	2 908	2 944	2 904	2 930	2 962	1
Gjennomsnittlig arbeidstid (timer pr. år)	1 703	1 497	1 456	1 427	1 430	1 418	- 1/4
Sysselsetting. 1000 personer [2]	1 661	1 942	2 022	2 035	2 049	2 089	1 1/2

Tilgang på arbeidskraft (1000 personer):
Befolkning 16-74 år	2 759	2 887	3 005	3 094	3 136	3 138	1/4
...Befolkning utenfor arbeidsstyrken	1 070	913	929	950	971	938	- 1 3/4
...Arbeidsstyrken	1 689	1 974	2 076	2 147	2 165	2 200	1
......Arbeidssøkere uten arbeidsinntekt ("AKU-ledige")	28	32	54	112	116	111	..
......Sysselsatte personer	1 661	1 942	2 022	2 035	2 049	2 089	1 1/2

	Pst. av arbeidsstyrken

Memo:
Befolkning 16-74 år utenfor arbeidsstyrken	63	46	45	44	45	43	42
Arbeidssøkere uten arbeidsinntekt ("AKU-ledige")	1,7	1,6	2,6	5,2	5,4	5	4 3/4

[1] Anslag.
[2] Utførte timeverk/sysselsatte personer ekskl. utlendinger i norsk utenriks sjøfart ifølge nasjonalregnskapet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 4.4 Sysselsatte personer etter næring


	1000 personer						Pst.vis endring

	1970	1980	1985	1990	1994	1995 [1]	1996 [1]

Sysselsatte i alt [2]	1 629	1 942	2 022	2 035	2 049	2 089	1 1/2
Offentlig forvaltning	272	452	511	580	644	650	1/2
Næringsvirksomhet	1 357	1 490	1 511	1 455	1 405	1 439	1 3/4
Oljeutvinning, oljeboring og utenriks sjøfart	45	41	41	40	48	50	..
Primærnæringer	212	163	146	126	105	105	..
Industri, bergverk	399	394	353	300	299	303	..
Bygge- og anleggsvirksomhet	135	150	150	125	98	109	..
Andre næringer	566	742	821	864	855	872	..

[1] Anslag.
[2] Ekskl. utlendinger i norsk utenriks sjøfart ifølge nasjonalregnskapet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Demografiske forhold tilsier isolert sett en økning i arbeidsstyrken på om lag 10 000-15 000 personer pr. år de nærmeste årene, jf. avsnitt 4.2.1. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til utviklingen i yrkes- og utdanningsfrekvenser på kort sikt. Blant annet er det nå et stort arbeidskraftpotensiale blant unge under utdanning. For perioden 1997-99 regnes det nå med en gjennomsnittlig vekst i arbeidsstyrken på 3/4 pst. pr år, eller om lag 15000 personer.

Erfaringsmessig vil arbeidsstyrken øke mer under en konjunkturoppgang, og avta eller øke svakere under en konjunkturnedgang. Spesielt har de yngste aldersgruppene trukket seg ut av arbeidsstyrken når etterspørselen etter arbeidskraft faller, jf. figur 4.7. Fra 1988 til 1994 falt yrkesfrekvensen for ungdom i alderen 16-24 år med 11 prosentpoeng, mens den var relativt konstant for personer i alderen 25-59 år. Fallet i yrkesdeltakingen for ungdom har sitt motstykke i at flere er under utdanning. De siste årene er utdanningskapasiteten økt betydelig, jf. avsnitt 4.3. Sysselsettingsfrekvensen for befolkningen i alderen 20 - 66 år ble redusert fra vel 79 pst. i 1987 til 75 pst. i 1994, mens yrkesfrekvensen ble redusert fra vel 80 pst. til vel 78 pst. i samme periode. Utdanningsfrekvensen i gruppen 20-66 år økte med 2 pst. i samme periode, slik at andelen av befolkningen i denne aldersgruppen som enten var i arbeidsstyrken eller under utdanning har vært konstant fra 1987 til 1994. For første gang siden 1987 gikk yrkesfrekvensene i alt moderat opp i 1994. Ifølge AKU har yrkesfrekvensen i alt økt også fra første halvår 1994 til første halvår i år.

Anslaget for sysselsettingsveksten i 1995 innebærer en nedgang i gjennomsnittlig arbeidstid på nær 1 pst. fra 1994 til 1995. Dette skyldes dels reduksjonen i antall virkedager fra 1994 til 1995, men reflekterer også økningen i deltidssysselsettingen for kvinner så langt i år. For perioden 1996-99 er det i tråd med drøftingen i avsnitt 4.2.1 lagt til grunn en mer moderat nedgang i gjennomsnittlig arbeidstid.