Kapittel 4 Sysselsettingspolitikken

4.1 Hovedutfordringer i sysselsettingspolitikken

Hovedmålet for Regjeringens økonomiske politikk er arbeid for alle. Den økonomiske politikken er derfor rettet inn mot å styrke grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting. Etter en svak utvikling i flere år har situasjonen på arbeidsmarkedet bedret seg vesentlig de siste to årene. Ifølge arbeidskraftundersøkelsen økte sysselsettingen med 46000 personer i første halvår i år sammenliknet med samme periode i fjor. Sysselsettingsveksten har ført til lavere ledighet. Tilstrømmingen til arbeidsmarkedet har imidlertid økt, og dette har bidratt til å dempe nedgangen i ledigheten. Økende arbeidsstyrke er likevel gunstig for økonomien som helhet, bl.a. fordi det styrker økonomiens vekstevne på lengre sikt.

Til tross for den positive utviklingen på arbeidsmarkedet er ledigheten fortsatt for høy. Hovedutfordringen nå er å sikre en balansert vekst med gradvis reduksjon i ledigheten.Vi må ikke gjenta historien fra midten av 1980-tallet, da en kraftig økning i etterspørselen raskt ga reduksjon i ledigheten, men med påfølgende lønns- og prispress og et dramatisk fall i sysselsettingen, jf. omtale i avsnitt 3.1.2. Økt sysselsetting og redusert ledighet gjennom en mer stabil vekst vil styrke grunnlaget for varig høy sysselsetting.

Erfaringene fra Europa tyder på at den høye ledigheten der i vesentlig grad skyldes strukturelle forhold, som ikke endres selv ved en langvarig oppgangskonjunktur. Høy ledighet over tid kan gi opphav til endringer i måten arbeidsmarkedet fungerer på som gjør at det blir stadig vanskeligere å få ledigheten ned mot tidligere nivåer. Det er grunn til å tro at slike mekanismer også gjør seg gjeldende i det norske arbeidsmarkedet.

Arbeidsmarkedspolitikken må derfor nå i større grad ta sikte på å redusere den strukturelle ledigheten og bidra til å forhindre press i delarbeidsmarkeder. Dette tilsier at arbeidsmarkedstiltakene må rettes inn slik at de motvirker flaskehalser på arbeidsmarkedet, og slik at ledige kan tilføres kompetanse for å gå inn i de ledige jobbene. For å styrke jobbsøkingen må arbeidsmarkedsetaten vente noe lenger før det gis tilbud om arbeidsmarkedstiltak, og formidlingsinnsatsen må styrkes. Avstengingsreglene i dagpengeordningen vil bli praktisert strengt, og det vil bli stilt strenge krav om at den ledige skal ta imot jobbtilbud, også om det innebærer flytting. Det vil fortsatt være nødvendig med målrettet innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Dette vil først og fremst gjelde ungdom og langtidsledige.

I lys av de utfordringer en står overfor for de offentlige finansene et stykke ut i neste århundre, med fallende petroleumsinntekter og voksende pensjonsforpliktelser, jf. avsnitt 3.1.5, kan en i årene framover ikke basere seg på en like sterk vekst i offentlige utgifter og offentlig sysselsetting som en har hatt de siste 25 årene. Dersom det skal være mulig å sikre en tilstrekkelig sysselsettingsvekst i årene framover, må derfor veksten i større grad baseres på en økning i sysselsettingen i næringslivet.

Avsnitt 4.2 gir en oversikt over langsiktige utviklingstrekk på arbeidsmarkedet siden 1970, og drøfter utviklingen i årene framover. Avsnitt 4.2.1 legger hovedvekten på de langsiktige endringene i arbeidstilbudet, sysselsettingen og arbeidsledigheten. En oppdatert analyse av utviklingen på arbeidsmarkedet framover - et sysselsettingsbudsjett - er gitt i avsnitt 4.2.2. Sysselsettingsbudsjettet gir anslag for utviklingen i sysselsetting, arbeidsstyrke og ledighet på kort sikt, på bakgrunn av de makroøkonomiske framskrivingene som presenteres i denne meldingen. Hensikten er å gi et bedre grunnlag for å overvåke og vurdere utviklingen på arbeidsmarkedet, slik at politikken kan justeres dersom det blir nødvendig. Avsnitt 4.3 drøfter skillet mellom konjunkturell og strukturell ledighet, og gir en nærmere omtale av forhold som kan bestemme den strukturelle ledigheten i økonomien. Det påpekes bl.a. at en økning i arbeidsledigheten som i utgangspunktet var av konjunkturell karakter, etter hvert kan bli et mer strukturelt problem. De påfølgende avsnittene drøfter bl.a. noen av de politikkområdene som påvirker den strukturelle ledigheten. Avsnitt 4.4 gjennomgår arbeidsmarkedspolitikken i 1995 og 1996, herunder innretningen av arbeidsmarkedstiltakene og innsatsen overfor langtidsledige og de yngste aldersgruppene i arbeidsstyrken. Avsnitt 4.5 tar opp dagpengeordningen og avsnitt 4.6 om øvrige rammevilkår i arbeidsmarkedet gir en oversikt over de senere års utvikling i viktige lover som påvirker det norske arbeidsmarkedet.