Statsbudsjettet medregnet folketrygden for budsjettterminen 1996, St.prp.nr 1 (1995-96)

4. Folketrygdens utgifter

4.1 HOVEDTREKK VED FOLKETRYGDEN

4.1.1 Hovedtall

Folketrygdens utgiftsbudsjett omfatter fire av statsbudsjettets programområder; Stønad ved fødsel og adopsjon (programområde 28), Sosiale formål (programområde 29), Helsevern (programområde 30) og Arbeidsliv (programområde 33). Barne- og familiedepartementet er ansvarlig fagdepartement for programområde 28. Sosial- og helsedepartementet er ansvarlig fagdepartement for programområdene 29 og 30. Rikstrygdeverket forvalter bevilgningene på disse tre områdene. Budsjettansvaret for programområde 33 er delt mellom Fiskeridepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Fordelingen av utgiftene på de ulike programområdene framgår av tabellen nedenfor:

---

	Regnskap 1994	S III 1995	Forslag 1996	Endring 1995-96
				i prosent
Omr. 28 Fødselspenger	5 441 583	5 699 500	5 870 800	3
Omr. 29 Sosiale formål	93 098 381	93 365 500	97 587 600	4,5
Omr. 30 Helsevern	9 948 738	10 489 800	11 473 600	9,4
Omr. 33 Arbeidsliv	13 322 358	15 510 000	14 360 000	-7,4
Sum folketrygden	121 811 060	125 064 800	129 292 000	3,4
Pst av totalt statsbudsjett (regnsk. for 1994)*	32,6	34,4	35,6

---

* samlet statsbud./statsregn. ekskl. lån og overføringer til
petroleumsfondet

4.1.2 Noen viktige utviklingstrekk

Folketrygdens utgifter var på 1980-tallet preget av en sterk vekst på alle områder. Dette skyldtes både flere trygdemottakere og økte utbetalinger pr. trygdemottaker.

Målt i faste kroner økte folketrygdens utgifter med 25 pst fra 1986 t.o.m. 1989. Av denne økningen utgjorde økte utgifter til sykepenger, attføringspenger og uførepensjon om lag en fjerdedel. Andelen av utgiftsveksten de to påfølgende årene var redusert til i underkant av 20 prosent. I 1992, 1993 og 1994 var det ingen samlet reell utgiftsvekst på disse områdene.

I løpende kroner økte folketrygdens utgifter fra 1991 til 1993 med om lag 11 pst. Den største prosentvise økningen fant sted for dagpenger, fødselspenger, attføringspenger og helsevern med en vekst på hhv. 37 pst, 25 pst, 23 pst og 19 pst. Utgifter til uførepensjon økte med 6,3 pst, mens antall uførepensjonister gikk ned med 2,6 pst. Videre viste utgiftene til sykepenger en klar nedgang.

Fra 1993 til 1994 har folketrygdens totale utgifter økt med 2,1 pst nominelt. Som følge av økt yrkesaktivitet blant kvinner, kan en registrere en fortsatt høy utgiftsvekst på 29,6 pst for fødselspenger i denne perioden. Attføringspenger og rehabiliteringspenger samlet viser imidlertid en nedgang på 2,6 pst i forhold til utgiftene til stønad under medisinsk og yrkesrettet attføring i 1993. På andre poster innenfor rehabiliteringsområdet, f.eks. utgifter til tekniske hjelpemidler, var det en viss vekst. Ellers var det en moderat økning i de løpende utgiftene til uførepensjon (1,2 pst) i dette tidsrommet. Utgiftene til dagpenger og sykepenger i samme tidsrom gikk ned med hhv. 7,7 pst og 5,3 pst.

Folketrygdens totale utgifter var i 1994 121,8 mrd. kroner, og utgjorde 32,6 pst av statens samlede utgifter (Statsregnskapet 1994). For 1995 ble det lagt til grunn totale utgifter for folketrygden på om lag 125 mrd. kroner (S III 95), eller 34,4 pst av det samlede statsbudsjett. For 1996 er folketrygdens utgifter anslått til 129,3 mrd. kroner, eller 35,6 pst av statens samlede utgifter.

4.1.3 Om utgiftsstyring på folketrygdens budsjett

Budsjettmessig styring

Folketrygdens utgifter utgjør en stor andel av statens samlede utgifter. Som det dominerende økonomiske omfordelings- og overføringssystem, spiller folketrygdens utgifter samtidig en sentral rolle i den økonomiske politikken generelt.

Med unntak av administrasjonsbevilgningen til trygdeetaten, er folketrygdens utgifter i all hovedsak regelstyrt. De fleste bevilgningene er overslagsbevilgninger og bygger på utgiftsprognoser gitt gjeldende regelverk, forventede demografiske endringer og anslag på enkelte andre økonomiske størrelser.

De fleste typer regelverkstiltak slår gradvis ut i trygdeutbetalingene. Et viktig fellestrekk for trygdebudsjettets utgiftsbevilgninger er dermed at budsjettmessig styring må innpasses i et mellomlangsiktig, og ofte langsiktig, budsjetteringsperspektiv.

Allmenne planleggingshensyn krever at det etableres best mulige utgiftsprognoser. Arbeidet med å framskaffe en best mulig oversikt over konsekvensene for folketrygdens utgifter av det underliggende regelverk, forventede demografiske endringer og eventuelle budsjettiltak er forankret i beregningsgruppen for folketrygden. Beregningsgruppen ble etablert av Regjeringen på permanent basis i forbindelse med 1994-budsjettet, og består av representanter fra Sosial- og helsedepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Finansdepartementet, Statsministerens kontor og Rikstrygdeverket. Beregningsgruppen har bl.a. arbeidet med å etablere og videreutvikle et opplegg for løpende prognoser over regnskapsutviklingen i regelstyrte ordninger som Rikstrygdeverket administrerer. Denne gruppens anslag for utgiftsutviklingen danner basis for Regjeringens budsjettforslag for 1996. Arbeidet er foreløpig i hovedsak avgrenset til utgifter under programområdene 29 og 30, samt visse deler av folketrygdens inntektsside.

Velferdsmeldingen

Regjeringen la 8. juni i år fram Velferdsmeldingen (St. meld. nr. 35 for 1994-95). Det er her presentert en rekke forslag til endringer i folketrygdens stønadsordninger. Budsjettforslaget for 1996 baserer seg imidlertid på gjeldende regelverk samt utviklingen i de underliggende faktorer som påvirker utgiftene.

I Velferdsmeldingen går det klart fram at velferdsstaten står overfor store økonomiske utfordringer i årene framover. Utviklingen i de demografiske forholdene, med en etter hvert stigende andel eldre i befolkningen, innebærer at forsørgelsesbyrden for framtidige yrkesaktive vil øke betydelig. En vil få en økende gruppe av pensjonister som også vil ha tjent opp rettigheter til høyere pensjonsytelser. Samtidig ventes oljeinntektene å synke.

Et viktig utgangspunkt for å kunne møte disse utfordringene er å øke yrkesdeltakingen. Dette vil redusere forsørgelsesbyrdene gjennom økt verdiskaping og reduserte utgifter til overføringer. En må derfor snu en tendens som gjennom flere år har gått i motsatt retning. Mange i yrkesaktiv alder har blitt skjøvet ut eller utestengt fra arbeidslivet og blitt henvist til stønadsordninger på varig basis. Som et virkemiddel for å oppnå økt yrkesdeltaking, har Regjeringen lagt vekt på å utforme folketrygdens stønadsordninger slik at disse best mulig støtter opp under arbeidslinjen. Både overfor uføre, enslige forsørgere og eldre arbeidstakere legges det opp til endringer i stønadsordningene slik at disse i større grad motiverer til utdanning og deltakelse i arbeidslivet. I meldingen understrekes viktigheten av å utnytte de muligheter som et arbeidsmarked i klar bedring gir gjennom å iverksette disse tiltakene.

Det framgår av Velferdsmeldingen at de tiltakene som foreslås, inngår i en langsiktig strategi for å sikre velferdsordningene. Det er nødvendig med jevnlig oppfølging av ordninger for å vurdere eventuelle omlegginger som støtter opp under arbeidslinjen og en forsvarlig utgiftsutvikling. Det understrekes i meldingen at det ikke finnes enkle løsninger for å sikre grunnlaget for velferdsordningene, men at hvis en lykkes i å styrke arbeidslinjen slik en har lagt opp til, vil en stå bedre rustet til å møte de utfordringer velferdsstaten står overfor.